Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Helt alene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Helt alene

juni 9 2013 - 03:36
Hei, jeg er en jente på 16 år, og har slitt med et par ting siden jeg var rundt 11. Jeg har vært hos fire forskjellige psykologer, jeg har vært innlagt på en klinikk i Tromsø... Ingen tar meg seriøst, ikke det at de har noen grunn til å gjøre det. Jeg vil bare føle at noen legger merke til meg, at jeg har noe å si, og at noen bryr seg, for det er noe jeg egentlig ikke har følt på lenge. Grunnen til at jeg begynte å utvikle et par problemer var at jeg ble mobbet en del i 7ende klasse, og jeg ble også mobbet av en gjeng 10ende-klassinger når jeg begynte på ungdomsskolen. De sa de skulle kjøre på meg med scooterne deres, kalte meg en "jævla hore" og en "livstaper". Dette skrev de på facebook så alle kunne se det... Ingen var der for meg.

Jeg vet dette kan være hormoner, og det faktum at jeg går på p-piller gjør det enda tydeligere at det ikke er MEG, men hvorfor har jeg da hatt det slik i så mange år? Hvorfor går ikke den ekle følelsen av å ikke være ønsket bort? Hvorfor kan jeg ikke være komfortabel, hvorfor må jeg grue meg til å gå på jobb, skole, møte venner, eller i det hele tatt møte nye folk? Jeg er alltid redd de ikke skal like meg, så ender opp med å virke frekk mot vennene mine, og gjøre dem flaue.

Jeg har ofte humørsvingninger, det kan ha noe å gjøre med at jeg er tenåring, og at morfaren min er diagnostisert med bipolar lidelse, men igjen... Er det grunnen til at jeg har selvmordstanker til tross for det bra livet jeg har, den bra kjæresten jeg har? Er det grunnen til at jeg har vurdert å begynne med narkotika for å døyve smerten som ligger i hodet mitt?

Jeg føler meg så alene og desperat at jeg ikke vet noe annet, og jeg vil ikke virke desperat, jeg vil ikke virke påtrengende. For det er ingen som lytter. Jeg har prøvd å snakke med moren min, psykologen min, kjæresten min, men det nytter ikke... Jeg klarer aldri å få det ut, innrømme de tankene jeg har, innrømme hvor vanskelig det er å la være å ta fram kniven og kutte seg igjen.

Er det noen der ute som kjenner seg igjen?
Avatar

Din dag

juni 9 2013 - 07:15
Både ja og nei.
Jeg kjenner til følelsen av å hate ukjente mennesker og ukjente situasjoner og det skal litt til før jeg åpner meg og klarer å snakke ordentlig med noen.

Som du sier har du problemer med og åpne deg for dine og du kan virke frekk mot de.
Dette er vel mest sannsynlig fordi du ikke stoler på de?

Har de betrodd deg noen av sine personlige ting, eller har du bare skole venner?

Jeg tror du trenger en/noen nye venninner, som du faktisk kan slappe av med og snakke med.

Du må lære deg og gi litt F!

Det har hjulpet meg en god del, samtidig som det desverre vil skyve bort en del folk.

Jeg ville ikke skyldt på tenårene, får du ikke orden på det vil det fortsette sånn.
Det medisinske med p-piller kan jeg ikke svare på, ta det med lomme legen ;)

Tror du moren din vil bli forbanna om du sier det, eller hvorfor klarer du ikke si det?
Si det og gråt med moren din.

Du sier du har en så god kjæreste, men er du redd han/hun stikker om du sier noe om tankene dine?
Siden du bare er 16, så kan det jo fort være sånn, men da er ikke personen verdt mer av din tid uansett.

Håper du får ordnet opp litt :)

Ellers har du forumet her, om det kan hjelpe deg og få ut tankene.

Vi er flere her som kan snakke om du måtte trenge det.
Til forsiden