Jeg er 25 år, og har slitt minst 9 år med døgnrytmeproblemer og med angst siden jeg prøvde å flytte for meg selv rundt 7 år siden, og heg har vært på sosialstønad og NAV-stønad sidendet. Depresjon tror jeg har fulgt meg siden barneskolen.

Jeg spilte nylig et slags spill som heter Depression Quest ( http://www.depressionquest.com ). Situasjonene i spillet traff meg ubeskrivelig hardt og jeg endte opp med å måtte ta pauser for å gråte. Det var en så kraftig opplevelse å skjønne at selv om jeg føler meg bra noen ganger er jeg egentlig konstant deprimert i bakkant.

Etter jeg fullførte spillet endte jeg opp med å skrive ned mine følelser og tanker om livssituasjonen min i en Notepad-fil på PCen. Jeg lagret det med tanke på å dele det med noen en gang jeg klarte det.. Jeg skrev på engelsk, men jeg har lyst til å oversette den og dele den her. Dette er ting jeg bare føler jeg må få ut akkurat nå... (beklager om det blir langt)

Jeg er deprimert.

I stedet for å ha mye dødtid der jeg sover eller å ser på TV, som jeg føler andre kanskje gjør, ender jeg opp med å bare fylle tiden min med å surfe internett eller spille om igjen spill, eller se om igjen nedlastede TV-serier eller filmer, eller høre om igjen på podcasts som jeg allerede har hørt på mange mange ganger.

Jeg har det veldig vanskelig å komme ut av huset. De gangene jeg gjør det er det ofte ut ifra skyldfølelse. Skyldfølelse er noe som henger med meg i mye av det jeg gjør. Jeg er veldig sint og skuffet med meg selv hvor inaktiv jeg er.

Jeg har ikke jobb. Jeg kan ikke jobbe. Jeg har prøvd, men energinivået og den ustabile døgnrytmen min ødelegger alltid for meg

Jeg føler som om absolutt alle jeg møter har et langt mer suksessfult og givende liv enn meg. Jeg føler at med ingen utdanning eller arbeidserfaring er jeg en 25 år gammel mann med livsprestasjonene til en 15-åring. Det er som om jeg har tapt 10 år.

Jeg er jomfru, har aldri vært i et forhold med noen, har aldri kysset noen. Dette gjør meg også deprimert og får meg til å føle som jeg har mistet mange år. Jeg er ekstremt ensom, og skulle ønske noen bare kunne redde meg.

Når jeg endelig gjør ting jeg er nødt til å gjøre, er jeg nesten på autopilot. Dessverre gjelder ikke denne autopiloten hjemme. Jeg har brusflasker, pizzaesker, ketchupflasker, etc, pilt opp i leiligheten min. Alt av tallerkner og bestikk har lagt i vasken i mange uker nå. Kanskje flere måneder. Jeg har langt hår, men greier ikke ta vare på det. Det har store floker i seg, og de blir ikke bedre av at jeg bare forsøker å gjemme flokene i en hestehale. Jeg klarer ikke engang opprettholde vanen å pusse tennene.

Jeg ringer ofte foreldrene mine for å kjøre meg til butikken eller plukke meg opp fra togstasjonen når jeg har vært i sentrum. Jeg føler som jeg bare er en byrde for dem. De forteller meg ofte at jeg burde bare prøve å gå en gang iblant. Jeg vet de har rett, men jeg ender aldri opp med å gjøre noe med det.

Hver gang jeg gjør framskritt eller oppnår noe, er jeg vettskremt. Hodet mitt fylles opp med angstfantasier og vrangforestillinger om alt som kan gå galt eller hvordan jeg ikke fortjener noe av det, og det drar meg tilbake i grusen.

Ofte føler jeg bare for å vansmekte, sitte og kjenne på lidelsen. Det er mer komfortabelt å bare sitte i en slump hjemme. Det er nesten en lettelse å ikke prøve å fungere.

Du er ikke alene om å slite. Men jeg tenker at du må jo få hjelp, går du i terapi? har du fått tilbud om medisiner?

Jeg har selv hatt god hjelp av antidepressiva mot depresjonene.

Når man ikke har ork til å stelle hverken med seg selv eller hjemmet, så gjør det vondt for selvfølelsen og man kommer inn i en vond sirkel.. Den vonde sirkelen du har kommet i må brytes og med hjelp kan du få det til!
Lykketil!