Jeg ga opp da jeg var liten.. Livet så altfor mørkt ut for meg, med en fraværende, skuffende og alkoholisert far. Med en mor som også hadde problemer, hun hadde liksom nok med seg selv.
Jeg hadde alltid mennesker rundt meg, jeg hadde familien min og en haug med venner. Alikevel slapp jeg ingen helt inntil meg. Klemmer var ukomfortabelt. Å gråte (med/til noen) var ukomfortabelt. Nærkontakt var ukomfortabelt. Jeg hadde så mange venner og folk rundt meg, men alikevel ingen på et "nært" plan.

Livet mitt har vært kaldt og ensomt hele veien.. Jeg er nå 28 år..
Nå har jeg isolert meg fra alle vennene mine.. sikkert ikke det lureste, siden jeg egentlig trives best blandt mennesker, men jeg er så lei av å ha det ensomt og vondt.
Jeg pleide å være kjemperedd for å sove alene, og å generelt være alene over en liten periode (en hel helg alene var krise).
Å sove uten at noen sov ved siden av meg, var helt forferdelig. Da kom demonene.. Tomheten, "jeg er helt alene i verden, ingen hadde vel lagt egentlig brydd seg om jeg forsvant".

Demonene forsvinner aldri :-/ jeg tenker det enda.. selvom jeg på en måte vet at det ikke stemmer.. folk har sagt at de har savna meg når jeg har vært borte en stund, de har sagt at de er glad i meg osv. Men alikevel gjør det vondt... Så, hvorfor kan jeg ikke bare få forsvinne?

Jeg har ikke noe godt svar til det du skrev her for det minnet så mye om meg selv.
Driver å jobber meg tilbake etter å ha isolert meg selv i mange år nå, det er ikke lett..
Har merket at jo bedre jeg har det med meg selv desto bedre får jeg det rundt meg også, mtp hjemme og pynte/holde det ryddig.
Ble kjent med noen nye for ikke så lenge siden men de har enda ikke vært på besøk eller ville finne på noe sammen, men jeg holder meg tålmodig å krysser fingrene :-)
Men jeg blir fryktelig bekymret når jeg ikke hører noe fra de på lang tid og håper de tar kontakt om jeg kan stille opp på noen som helst måte. Ble litt os det her så tror jeg sender deg en pm :]