Katta til meg og kjæresten ble nylig påkjørt.
Jeg føler meg veldig psykisk svak. Har vært litt deprimert i det siste, har ikke jobb å gå til om dagene, lite penger, endel bekymringer for mange ting.. Vet ikke hva jeg egentlig har lyst til å gjøre fremover.
Og så skjer dette.

Jeg har fortrengt vonde ting tidligere, og trekker meg tilbake nå også merker jeg. Vil ikke si så mye, innser ikke helt at det faktisk har skjedd, er irritabel... Vet ikke hvordan jeg skal takle dette.

Håper noen har gode råd. Hadde et spesielt forhold til katta, det er utrolig tungt at den ikke er her lenger.

trist å høre. har selv opplevd å miste en spessiell katt etter mange år i familien min. også ble den syk, og døde. hsuker jeg var 13 år eller noe og gråt og gråt, også kommer lillebroren min inn på rommet mitt (barnehageunge), og sier "navnet mitt, og ser på meg og sier at "navnet på katten" har det fint, han har flydd opp te månen med romskip han no :). å klart virkelig ikke annet enn å smile.

men ja, det er kjempetungt å miste å dyr som betyr masse for en person. og jeg har desverre ikke annet råd enn gi det tid, sørg over det, og prøv å huske alle de fine minnene dere har hatt sammen :) håper det går fint med deg :)

Takk for svar.. Ja, det er veldig tungt.
Man smiler og ting går greit en stund, og så blir man trist igjen.. Veldig varierende humør..

Jeg kunne bare ikke la være å kommentere dette innlegget, da jeg virkelig føler din sorg.

Har selv en katt nå, som jeg og min kjære fikk for ca. 2 år siden. Han er meget bortskjemt, og jeg behandler han omtrent som et barn som får for mye oppmerksomhet til tider. Men, jeg er så inderlig glad i han, og hver gang jeg er borte fra han - om det så bare er for å handle på butikken 1 time eller to, så er jeg kjempe bekymret for ham.....

At du og kjæresten din mistet katten din ER jo trist. Og det er LOV å gråte, være irritabel og sinna. Det er jo alle følelser det du beskriver, og en helt naturlig del av oss. De som sier at "det bare er en katt", de har ikke evnen til å sette seg inn i hvor glad man faktisk kan bli i firbeinte, hårete vesener, som gir av sin kjærlighet og lojalitet.

Da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen (for leeeenge siden) hadde jeg en katt som jeg var utrolig glad i. Like glad og kjærlig som jeg er i katten jeg har i dag.
Denne katten pleide å være der for meg når ingen andre såg at jeg hadde vondt, og på denne måten knyttet jeg et spesielt bånd til henne. Tussi het hun, og hun var verdens skjønneste. En dag da hun skulle få mat, fikk hun kramper og døde plutselig i armene til søsteren min. Der og da gikk det ikke opp for meg at hun var død, og jeg prøvde å si til meg selv at det "bare" var en katt, og sånt måtte jeg regne med før eller siden. Men, følelsene viser til syvende og sist hvem man egentlig er - og jeg kunne ikke la være å gråte. Dag ut, og dag inn gråt jeg. Bare jeg såg et bilde, eller fant noe som hadde tilhørt Tussi, så gråt jeg. Det var så vondt!
Det gikk så langt at faren min antydet at det virket som jeg var mer glad i katten enn jeg var i dem, for jeg mente oppriktig at nå som katten var død hadde jeg ingen andre å leve for.

I ettertid innser jeg at katten som døde, var som en venn for meg som aldri sviktet meg når jeg trengte det.

Det ER lov å sørge over sitt kjæledyr, på lik linje som man skulle sørget over en nær venn. Å kjenne på sorgen er verste, men som en mager trøst så går sorgen etterhvert over, og man klarer sakte men sikkert å gå videre. Men fy fabian hvor inderlig vondt det gjør.

Jeg fikk et tips fra noen, og det kan i noen tilfeller funke.
Å få seg en ny katt etterhvert vil være med på å lindre smerten og savnet etter sin kjære firbeinte venn. Men, man bør være obs på at å anskaffe seg en ny venn ganske kjapt, også kan forårsake enda mer savn - da man kan gå i fella å sammenligne den nye vennen med den gamle. Men, det er absolutt noe å tenke på. For noen ganger kan savnet gå raskere over, fordi man får en ny venn å ta vare på.

Uansett hva du velger å gjøre, så ikke bli fortvilet fordi du fortsatt sørger. Det er individuelt hvordan og hvor lenge man sørger over noen, og det må man bare akseptere. Det er LOV!