Har ikke noe valg jeg må men er tom for håp og energi og har ikke lyst til å prøve mer, kjempe mer.

tom for håp jeg også, tom for håp å få venner, stabilitet, og trygghet, bli frisk..ja..tom for å snu livet..for å leve livet mens man va ung. nå føler mg gammel, jeg har ikke noe liv, alt er bare trist,ensom verden, ja alt er gannet på meg.

Jeg vet hva du mener. Man blir så tom at man ikke lenger ser noen måte å fortsette på.
Men du må, du må faktisk bare. Man puster med magen og tar en dag om gangen. Fokuserer på å fortsette. Ganske snart har det gått en tid, og den tomheten man følte er litt fjernere. Ikke så fjern at du ikke fremdeles føler den, men såpass langt borte at du begynner å tro at du klarer morgendagen.
På den måten blir en dag til flere.

Problemet mitt var i går mest at jeg innså at det var nå et år siden jeg tok kontakt med lege og begynte ferden for å bedre psykisk og fysisk helse etter mange år med å bli verre og verre og etter år etter er jeg ikke bedre men faktisk mye verre og på ingen måte noen steg nærmere løsning eller hjelp som faktisk kan funke.
Legen gir litt opp å mener jeg bare må lære meg å leve med en helse som gjør at jeg fysisk sett klarer mindre og mindre. Dette gir ikke det psykiske noen løft å høre akkurat.
Og mens jeg får høre at kroppen antagelig bare vil svikte mer og mer har min datter i løpet av året blitt testet, har en diagnose og vil antageligvis bli tyngre og tyngre for en hvilken som helst kropp å håndtere.
Så i det hele vil kroppen min takle mindre byrder en den idag har mens jeg får utdelt større "byrder".
Det kunne vært verre det kan alltid det men det gir svært lite håp for å få mer energi noen gang, mindre smerter, mer mulighet til å finne et sosialt liv, venner og partner.
Og selv om jeg elsker barnet mitt over alt på jord er det veldig tung kunnskap å bære på.
Jeg lever i nået jeg er nødt til å bare ta hver dag som den kommer, gjøre det jeg kan og komme meg gjennom. Det finnes ikke annet i forhold til meg eller henne. Men å leve så i nuet gir ingen håp for fremtiden, gir ingenting å glede seg til for å holde en opp.
Og så er det et barn til i beregningen som blir kraftig begrenset pga sin søster og sin mor. Og selv om jeg gjør alt jeg kan for å hindre dette så er det slik det er og ettersom barna blir større så vil det merkes bedre.
Og den dårlige samvittigheten for dette barnet, for ting som må vike for søsterens beste, for mamma ikke klarer og orker.

jeg har ikke lyst å leve..jeg er lei livet, det er ikke mening m,ed noe..
jeg ser ikke no mulighet for å bli frisk noengang.., jeg føler bare at alt er utrygt..i livet, mangler trygghet..og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..gruer til jeg må tilbake til namsos igjen..har så lite lyst..samtidig blir jeg bare sittende bare hjemme..alt jeg gjør er å sove og spise..sitte i en stol..

Uff, det høres ikke ut som om du har det lett. Å både ha det tungt fysisk og psykisk blir ofte en ond sirkel, og det er virkelig ikke rart. Det er ikke rart det blir for mye av og til. Og det er jammen ikke rart du føler at du blir tappet for energi.
At du prøvde å bli bedre for et år siden er veldig sterkt gjort av deg, og det smerter meg å høre at det ikke har ført noe sted. Du skriver bare at du gikk til lege, men har du prøvd å gå til psykolog også? Jeg vet såklart ingenting, men hvis du har en fysisk plage er det helt normalt å trenge litt ekstra hjelp til å lære å takle den riktig psykisk også. Og kanskje det faktisk kunne hjulpet.

Kanskje du kunne skrevet en liste over tingenes tilstand? Jeg gjorde det da jeg slet. Skriv en liste over hva du må forholde deg til. 1. Du kommer til å klare mindre og mindre (hvis jeg skjønte riktig). 2. Det finnes ingen kur. Osv. Skjønner du hva jeg mener? På den måten finner du ut hva du må forholde deg til, og hva du faktisk bare må godta. Jeg vet at det kan være, mildt sagt, jævlig. Men ut fra den listen kan du jo også få et bilde av hvordan du nå skal bygge opp livet ditt. Så, ok, det kommer til å bli tygre fremover. Det er greit, det er ingenting du kan gjøre med det. Men da kan du heller tilpasse hverdagen litt. Du kan f.eks endre ambisjonene dine for hva du skal få gjort den dagen. Det er lov til å ikke få til alt! Du behøver ikke være i fulltidsjobb, være en supermamma, vaske huset og hva du ellers føler at du må gjøre. Huset kan godt være litt støvete, det er greit å bestille pizza til middag, klesvasken kan vente, barnet kan settes hos en venninne en kveld og kanskje til og med jobben kan trappes litt ned.
Jeg mener såklart ikke at du skal ligge på latsiden. For å forhindre det kan du f.eks sette deg mål for dagene/ukene? Jeg hadde f.eks som mål å få malt et bilde, pusse vinduene eller se en film. På den måten forhindrer du at du ikke bare blir gående og gjøre ingenting. Poenget mitt er bare at du må yte etter evne! Det er ingenting som MÅ gjøres hvis du faktisk er dårlig. Verden går ikke under. Og i min erfaring tåler barn mer enn gjerne mor og far tror. Avhengig av barnets alder selvsagt, men det går også an å forklare det for barnet.

Ta godt vare på deg selv, yt etter evne, så kan du improvisere resten som det kommer.

Hehe fra jeg startet prosessen er det gått et år jeg har levd med dette siden jeg var 12. Var gjennom prosessen som ung men ga opp og den gang var det ikke verre en man kunne fint leve med det.
Jeg har gått til samtaler på dps, går til fysio, lege.Står på ventelister på undersøkelser også videre
Jobb har jeg ikke for det klarer jeg ikke, husvasken stykkes allerede opp så mye som den kan. Venner til å ta barna litt har jeg ikke, hadde ikke trengt det heller noen som kom å satt en times tid å pratet hadde vært mer en nok til å få noe positivt inn i livet men nei
Her jeg bor har noen bekjente av type man sier hei når man går forbi på gaten, noe mer en det ser ut til å være umulig å få til og ja jeg har prøvd.
Men det er klart jeg er så begrenset pga meg og pga barnet mitt at det er nesten umulig å få til å treffe noen også videre så man er ikke den som folk ønsker seg som venn. Man har for lite å stille opp med rett og slett.

Joda jeg vet barn tåler mer en man tror, men jeg har ikke noen hyggelig barndom bak meg og jeg vil at mine barn skal se tilbake på barndommen med glede.(at min barndom ikke var så hyggelig kommer av helt andre årsaker da)
Jeg vil ikke at det ene barnet mitt skal se tilbake og se alt det ikke fikk pga av mammaen og søstera.(da tenker jeg ikke på ting) De har alt en far som ikke vil være i livet deres det er nok å bære for små og større.
Men sånn det er så er det kun mamma som ikke alltid klarer som er den de har i sitt liv.
Derfor har jeg ikke noe valg annet en å bite tenna sammen og komme meg gjennom de neste årene. Og håpe at jeg klarer det. men det er ikke like lett alle dager