Er det noen her inne som føler seg lei seg men samtidig ikke kan det å gråte? Vet du hvorfor du har det slik? Hvorfor du ikke får det til?

jeg gråter svært sjelden. jeg er trist nesten hele tiden, og mange ganger tenker jeg at det hadde vært utrolig godt å gråte litt. men det går aldri. jeg kan fint gråte i 5 sekunder, så det kommer 2 tårer, også slutter det igjen. selv om jeg skulle ønske jeg kunne grått i mange timer. det er faktisk like slitsomt å ikke få til å gråte når en "må" det, som det er å gråte i timesvis. hvorfor det er slik, det veit jeg ikke. men jeg har funnet min egen måte å gråte på, jeg ønsker ikke å fortelle den her, selv om flere kanskje skjønner det. for det er noe som hjelper på kort sikt. det hjelper akkurat der og da. men så er det like vondt igjen. og det blir der for alltid. så det er overhode noe som ikke anbefales. så ikke prøv min måte å gråte på, for det er bare domt. prøv heller å få ut tankene og frustrasjonen og tristheten på en annen måte. snakk om det,. gjør alt. bare ikke som får følger seinere i livet.

Føler med dere som ikke får til å gråte. Hadde det slik i mange år selv da jeg gikk på antidepr.medisin, kunne ikke føle hverken glede eller sorg, alt blir satt låkk på. Etter en livskrise for ca. 4 år siden satte jeg meg fore å slutte med medisin selv om lege og psykolog frarådet meg. Jeg ville kjenne på mitt sanne jeg og bearbeide følelsene deretter. Hadde kontakt med psykiatrisk sykepleier, det er viktig å ha noen å snakke med. Nå fungerer jeg bra uten medisiner og gråter lett, men det føles godt å bare la tårene strømme på når det trengs.

så fint å høre at det bli bedre for deg. jeg hr hatt det slik i mange er. har flere ganger fått høre at jeg scorer høyt på alvorlig depresjon (sånne tester som en tar når en eks blir innlangt for å se hva som er galt). men jeg har aldri gått på anti-dep. eller noen annen form for medisiner. så det kan heller ikke være pga medisiner at det er blitt slik.

får håpe det bedrer seg. er vell slik med anti-dep. at de gjør så en blir likegyldig, de tar bort de laveste punktene, men det tar også bort de høyeste. så en blir på et vis litt mer likegyldig til ting, noe som jeg synes høres skummelt ut. hadde vært bedre om det hadde funtes en som har tatt bort bunnen, men latt toppen være igjen.

Når en har vært nummen en god stund så fungerer ikke systemene i kroppen som dem skal. Da blir det nærmest umulig å gråte. Iallefall for den psykiske smerten. Den somatiske gjør det mulig. Menneh.. Det er ikke noe å trakte etter siden det ikke forløser det som en har i tankene gjerne.

Selv vært veldig kald lenge og hatt et innsnevret følelsesregister. Begynner å få utvidet det nå, og merker jo en vesentlig forskjell. En ting man gjerne trenger er en innstilling am at det er "greit" å gråte. Uten den så klarer man det rett og slett ikke. Når det først slipper så kan det fort komme en del også da. Så en trenger å være klar over at det ikke bare er tårer som kommer når demningen brister. Det kan lønne seg å ha litt support rundt seg som kan forstå hva som foregår. Veldig vanskelig å takle det alene. Det går, men det har fort for å bli ufokusert med mindre man har trent masse på selvkontroll i forhold til andre emosjoner.

Jeg gråter særdeles sjeldent. Da jeg ble kjent med mannen min, så sa han til meg at han så på gråt som utpressing fra kvinner. Så etter det har jeg grått foran han bare et håndfull ganger. Det hender jeg gråter på kveldene etter han har lagt seg, men heller sjeldent det og egentlig. Alt i alt har jeg det mye bedre nå enn før jeg møtte han, så kanskje jeg ikke har behov for å gråte så mye lenger heller, jeg vet ikke. Men tårene er vanskelige å få fram, og de gir seg fort.

Jeg er oppvokst med at det ikke var lov til å gråte, og om jeg gråt, så fikk jeg aldri trøst. Derfor sluttet jeg å gråte. En lang periode trodde jeg heller ikke at det var lov, at det ikke var greit å gråte, at ingen gjorde det. Folk måtte fortelle meg at det var greit, og jeg måtte på et vis lære meg å gråte igjen.
Nå gråter jeg relativt ofte, og har jeg først begynt, så klarer jeg ikke å stoppe. Selv om det ofte er slitsomt når det står på, så synes jeg det er godt etterpå. Jeg faller lett tilbake til at det ikke er greit, og da minner jeg meg selv på å gråte. Jeg tror det er sunt å gråte av og til.

Jeg har det slik. Tror det er fordi jeg i ung alder stengte av og ikke tillot meg selv å gråte. Var ingen vits i å gråte fordi ingen så tårene og jeg måtte ta meg sammen og være sterk.
Gikk i mange år uten en tåre, og da jeg tilslutt ville gråte, så fikk jeg det ikke til. Gråten bare satt fast..
Vil tro kroppen har lagt lokk på tårene og ikke skjønner at tårene kan få lov til å komme tilbake..?

Jeg har så lyst til å gi meg over til gråting for en stund nå og da - det er som om det skulle ha løsnet opp på mange følelser. Jeg får det ikke til. Jeg husker sist gang jeg gråt skikkelig - det var i 2007. Selv om jeg var veldig nedfor og lei meg da, var det så godt å få det ut. Jeg ser på det som en ventil for overtrykk som jeg skulle ønske at jeg hadde. Kan det læres? Begynner å tenke tilbake til oppvekst og hvordan gråting ble møtt da. Det handla om å "slutte å grine, det går over". Som den ansvarlige og fornuftige storesøstra jeg var, pressa jeg det tilbake. Hvordan få løst opp i den klumpen som kunne blitt til forløsende gråt?

tror man trenger å bli sett for å få til å gråte, når det hoper seg opp å jeg blir veldig fortvilet så gråter jeg men ikke ellers. Gråten kommer ved panikkangst fordi jeg er så redd for de gamle ptsd symptomene jeg strei med før, de kommer jo ikke men skrekken sitter det.

Det å gi seg hen og å gråte for min egen del er en kunst jeg ikke kan, det har med oppvekst å gjøre, jeg lærte det aldri. Jeg kan gråte for andre på et vis men liksom ikke for meg.

Men såklart, når noen hendvender seg til meg for å gi godhet eller trøst så lukker jeg automatisk igjen, snur meg bort å vil gå eller ler det bort, jeg tør ikke... Hmmm, noe å øve på det der kanskje..... Å våge å ta imot.

skulle ønske jeg kunne få gråten ut.. har den et sted dypt inne i meg men den vil liksom ikke ut. kjenner den presser på når jeg ser en trist film eller hører om noe trist. kanskje det kan læres?

Jeg gråter kun når jeg er sint nok. Istedet for å reagere kommer tårene.

Jeg reagere sånn som deg naimah83.når jeg blir skikkelig sint eller bare veldig frustrert bare faller tårene og det er utrolig vanskelig å kontrollere. Føler av og til som en liten grineunge. Men samtidig er det også på en måte veldig godt å grine. Føler seg bedre etterpå.

Jeg gråter, ofte av alt og ingenting. Gråter når jeg blir oppgitt av meg selv, av andre, når jeg tenker på alt jeg har opplevd opp gjennom årene, alt jeg aldri har fortalt noen, gråter til psykologen, gråter når jeg blir skikkelig letta for noe som ordner seg, for skammen, for ensomheten, for alle de jeg har mistet, for økonomien.
Og jeg setter pris på gråten for det renser meg på en måte. Og gråte til jeg rett og slett føler meg dum og synes det er nok, gråter jeg litt for dèt også, så gjør jeg meg ferdig og slapper mer av. Noen ganger fortsetter gråten litt innimellom, noen ganger stopper den.
Noen ganger kommer bare tårene av seg selv, enten jeg er på jobb eller langt oppi marka, da! tar jeg meg sammen og prøver å stoppe det så godt jeg kan :)

Jeg gråter i regnet, ingen ser jeg gråter og englene mine gråter med

Har grått så mye at tårekanalene mine virker ikke lengere.

Jeg er en av dem som gråter sjelden og da er det som ble sagt tidligere her at det er snakk om et par tårer. Jeg kan hvis jeg ser noe trist på nettet eller tv/film få tårer i øyene. Men det tilhører sjeldenhetene. Jeg skulle ønske jeg kunne gråte mer enn jeg gjør. Fått utslipp for alle de vonde tankene og følelsene. Jeg tror grunnen til at jeg ikke får til å gråte er pga måten faren min var mot meg som liten. Han lo av meg når jeg gråt og viste følelser. Det har fått meg til å stenge av. Og så Tror jeg og at mange av de medisinene jeg har gått på har gjort meg flat, følelsesløs og likegyldig.

Jeg gråter mye når jeg er sliten. Sitte på jobb å bli stressa, da må jeg på toalettet å puste ut. Hvis noen er litt krasse mot meg, samme greia. Går på Lamictal, Orfiril, Wellbutrin og Quentiapin, men føles innimellom som om jeg ikke går på noe.

Kjenner gårten kommer noen ganger, men så bare blir den stengt av eller forsvinner automatisk. Jeg klarer ikke å bare la den komme.

Føles ut som jeg har en enorm vannballong av tårer inni meg.