Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fremtiden?!!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fremtiden?!!

des 30 2011 - 19:37
Har et fagbrev som elektrikker, fullført førstegangstjenesten og holder på med allmenpåbygg. Problemet er at jeg ikke aner hva jeg vil gjøre med livet mitt, tror en del av mine depresjoner kanskje kommer fra denne uvissheten. Jeg hata å være elektrikker, samt at jeg jobba for en som så ut som og oppførte seg som Stalin.

Dagshumøret mitt går veldig opp og ned. Noen dager kan jeg få det for meg, et eller annet yrke jeg vil bli, så blir jeg kjempe entusiastisk, snakker til alle jeg kjenner om det, fantaserer om fremtiden min. Plutselig blir jeg deprimert, har ikke lyst, var bare en "romantisk" ide. Så er jeg nede en stund, ønsker ikke gjøre noenting, har mange vonde tanker om meg selv og livet.
Så etter en stund er det en ny ide, samme entusiasme. Alle spør: men skulle ikke du bli...?" Og jeg svarer: Nei, det var bare... vet ikke."

Har også en eller annen form for sosial angst, tror jeg, sleit veldig i perioder under førstegangstjenesten, siden jeg var på andre siden av landet, enn hvor jeg bor. Sliter noen ganger i klassen. Vet ikke om jeg kan bli student, flytte til et nytt sted, møte nye folk. Like ekkelt er at jeg "kjenner" en del folk rundt om i landet, kommer ikke til å greie å henge med de hvis jeg flytter dit hvor de er, redd for nye miljøer.

Jeg blir av og til veldig nedtrykt av å tenke på dette, har hatt to veldig tunge dager nå. Lurer av og til på om jeg har noen fremtid? Om jeg skal gidde å anstrenge meg? Synes det er så vondt å se brødrene mine ha gode jobber, god utdannelse. Føler ikke at jeg kan klare det.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 30 2011 - 22:42
Sånn har jeg det også - bare at jeg ikke har noe fagbrev og ikke fullført annet enn vanlig VGS (mesteparten på privatist da jeg hadde så sterk sosial angst at jeg ikke kom meg på skolen en lang periode). Etterhvert fant jeg ut at, selvom jeg blir deprimert og div, så skal jeg ikke slå ned ideen. I stedet skal jeg gjøre research rundt studiene og hoppe ut i det. Kanskje det kunne snu på ting, så jeg ikke blir sittende i en ond sirkel tenkte jeg!

Nå sitter jeg her, fokusert på å bli ingeniør selvom jeg flere ganger har tenkt tanken at "nei, dette klarer jeg ikke" eller "jeg vil ikke bli dette likevel" osv. Så nå, når jeg får "bedre" perioder igjen, så er jeg fornøyd med at jeg satt meg et mål. Det hjelper litte granne på. Kanskje du skal prøve det samme? Vet ikke, men det er lett å ende opp i en ond sirkel som man må bryte selv ved å bryte rutiner. :)
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 30 2011 - 23:08
Jeg hadde det så vondt da jeg innså at elektrikker ikke var noe for meg, er så redd for å velge feil igjen. Ønsker ikke kaste bort flere år.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 04:23
Du er jo ung fremdeles.
Og om du har skaffet deg skaffet deg i land studiekompentansen, så behøver du jo ikke å bestemme deg med engang.
Men bare man har studiekompentansen så er man sikra på en måte.
Og da kan du jo ta ett friår for eks, ved å jobbe noen år. så ta høgskoleutdaning. bestemme ettehvert på veien.
Skjønner at du er bekymra og sånt,over hvordan det skal gå, og om man klarer det. Men du kan være solt etter å ha tatt studekomp. for det er jo ganske hardt har jeg hørt.
så er jo livet bygd opp på at man skal være flink og skal ha gode jobber/utdaning. det er ett press. Men klart er det jo viktig!...for mange. men så kan man like godt ha ett godt liv uten høyutdaning.
Så lenge man har venner og sånt rundt seg,familie, osv, eller god helse. som er andre verdier.
Viktige er jo ha noe å gå til om dagene vertfall.
man tar jo som regel studiekompe. for å ha ett mål om å bli noe.
Noen har jo sett for seg ett mål og bestemt seg om den veien.
Men om du har klart det, så har du sikra den. Slik at du kan komme deg videre.
Ellers finnes jo sikkert andre kurs eller bare jobber man kan få opplæring på og fp like godt betalt/ eller noenlunde bra lønn vil jeg tro. Om du bli lei av skole ta noen år jobbing. sikker på at du kan klare det, virker så viljesterk:)
vil du sitte innenfor kontor/eller være aktiv. søk på nettet for eks. om forskjelige yrker
du er ikke alene om hva skal jeg bli og vite hva man vil. det er ikke enkelt nei. Men hva tror du hadde passa deg/interesser.


Når det gjeler det at du er redd for å møte de andre igjen. Tror ikke du må tenke så mye på det.. heller tenke hva du vil gå og den linja og hvor den finnes. Det er jo en del mennesker rundt omkring i landet. Så hva tror du hadde skjedd om du møtte noen bekjente? de tenker sikkert ikke så mye om deg.
Kanskje er det en tryghhet om man hadde kjent noen fra før?hvorfor er du redd for å møte dem igjen?
Vertfall skal jo godt gjøres. Men ikke tenk så mye på det. åså har du jo sjansen til å bli kjent med nye folk. leve livet og få nye venner.
nye bekjentskaper. er jo en fin arena på å være sosial, og øve seg.

du kan helt sikkery klare det. sett det som mål i livet:)
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 11:59
Har vanskelig for å se ting så positivt akkurat nå, håper det blir bedre på nyåret når jeg skal til fastlegen. Merker hvordan jeg kan prøve å muntre opp andre her inne, men når det kommer til en selv, er alt bare grått og j**lig. Fint å se deg være ltt positiv, synes ofte du skriver så dystre innlegg.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 14:49
Ja kanskje det hadde virka lettere å prate med noen. Det kan jo lette trykket litt. og presset bli lettere,når man har noen man kan prate om det til noen.
Hva med å begynne å gå til psyk. sykepleier? eller noe?sånne samtaler.
si at du trenger litt støtte på veien, mot og noen som kan pushe litt og gi støtte på veien om å klare det.
men samtidg også snakke om det som er vanskelig.
Jeg selv har ikke gått 3på. Men jeg begynte bare to dager der og slutta...for jeg kjente hadde ikke sjanse til å klare det...noe jeg trodde jeg var, og angsten var for sterk.
kjente at det var hardt etter bare 2 dager.

Hadde da en psykiatrisk sykepleier som var der og skulle gi støtte opp. Men konsentrasjonen var borte.

<<Så lurt å kunne ta tur til legen. si det som det er. be om henvisning til noen i helsetjenesten, evt psykolog. set opp en kontrakt om at du skal sette det og det målet. Og når du skal være ferdig.
du kan klare det du også, på lik med andre brødrene.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 15:52
Skal til fastlegen, i håp om å henvises videre til psykiatrer eller psykolog. Kom over no' greier om bipolare lidelser på nettet, synes jeg kjente meg igjen i en del. Skal jo ikke stille min egen diagnose, men hvis det er tillfellet er det viktig å oppsøke hjelp. Jeg vil leve et normalt liv, men trenger hjelp for å starte. Greier ikke prate med familie og venner, vet at de bare vil si sånne ting som: så så, det ordner seg." pluss at dama til ene broren min er psykiatrer, vil ikke blande inn kjente.


Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:01
Hei Jesse Custer! Har lest en del av innleggene dine, og det virker som om du er en intelligent og moden person. Ikke virker du syk på meg, da, men jeg vet jo selvfølgelig ikke alt om deg. Likevel så er jeg skeptisk til slike diagnoser som settes på folk hele tida, hjelper det da? Blir livet bedre av den grunn? Er det alltid riktige diagnoser? Kanskje vi av og til setter diagnoser på ting som er vanlige følelser i livet? Har man opplevd en del vonde ting, så er det vel ganske normalt å ha vonde følelser?

Vel, bare noen tanker. Selvfølgelig finnes psykiske sykdommer, men på den andre siden så er vi vel alle mer eller mindre psykisk syke på noen områder. Du som er så intelligent og flink til å formulere deg, har sikkert et interessant svar til meg.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:14
Ble nesten litt fornærmet når du skrev at du ikke synes jeg virker syk, men det er vel strengt tatt et komliment, det er så mange triste historier her inne på forumet. Der andre ofte føler depresjoner og angst på grunn av fæle ting som skjer i livet, mitt inntrykk hvertfall, så har mine depresjoner i stor grad bare formanet seg uten god grunn. Så har det etterhvert blitt til en enorm usikkerhet og angst om min egen fremtid. Mulig psykoanalyse ikke er en nøyaktig vitenskap, men tror det kunne vært godt for meg å hvertfall snakke med noen, blir veldig sliten av disse enorme svingningene i humøret mitt.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:15
Enig med casablanca..
du virker ganske oppegående person da. Og ganske sterk, sånn mentalt.
Men tenker om man har diagnose eller ikke så er man den samme personen. Og alle har problemer i mindre eller større grad, eller noe dem sliter med.
Men når livet blir sånn at man ikke klarer å gå skole eler være i arbeid eller takle hele tatt hverdagen bør man oppsøke hjelp.

Men kanskje greit å få undersøkt det. Og ting man lurer på.
Livet består av belastninger. og perioder, og faser man går gjennom.

Syns jeg kan kjenne meg igjen mye av det du skriver.
nesten så jeg skulle ha sagt det selv..litt rart egentlig. Men lurt å oppsøke tidlig hjelp før det utvikler seg.
slik det var meg med...men skal ikke skrive altfor mye om meg bare.
Skulle ha oppsøkt hjelp tidligst mulig. Men var mest sosiale man ikke klarte da, og mest innadvendt. Alltid innadvendt.

Men dersom man oppsøker hjelp veldig tidlig, så har man sjanse for å bli fortere frisk og bedre rustet. Mange går jo mange år uten å ta imot hjelp. Vet den veien er ganske vanskelig og tøff. Syns det er bra man innser det også at man trenge litt hjelp (for det er veldig tabulagt i samfunnet, at man sliter psykisk eller er ensom). Og det er jo ikke noen skam i det. viser bare at man tar ansvar for sitt liv.

Skjønner at du vil leve mest mulig normalt. Hvem vil ikke det? selv skulle jeg ha ønska det. Men slik sos, sa til meg når om personlighetsforstyrrelse. Forsto ikke noe av det selv. ble skikelig skremt av ordet bare. Var til psyki. sykepleier når ikke klarte være noe steds. på praksis og nav og falt ut av skolen.
da hun sendte meg til henvisning. hadde det ikke vært for henne hade jeg ikke blitt utredet. Jeg visste jo ikke noe om sånt.
Har kanskje alltid hatt angst, men var ikke før videregående det skikkelig brøt ut og ting ble verre.
Jeg tror det har noe med at jeg ikke klarte sosiale, og fordi jeg ikke klarte å få til noen omgangskrets og slippe noen til.
Tilslutt kjente a begeret rant over.Men nokk om meg igjen*.
pf tenker jeg ikke så mye på, for er den samme personen med eller uten diagnose. Og heller ikke skal fokusere så mye på det.

Det som er viktigst er å prøve få det bedre enn det er. er også vanlig at humøret svinger i pf. men skal jo ikke si at du har det da.

Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:26
Hei Jesse Custer! Ja, det var ment som et kompliment, men kan forstå at du nesten ble litt fornærmet også hvis du på en måte føler deg syk. Og jeg synes det er veldig, veldig viktig å snakke med noen, og det kan gjerne være en psykolog, og kanskje vet ikke jeg nok om alle diagnoser til å si at de er overbrukt. (men jeg tror det, da...). Og det er sant som hun Linni 1234 sier, at du er den samme personen om du har fått en diagnose eller ikke. Det jeg kanskje er litt redd for, det er at hvis du får en diagnose , så slår du deg til ro med at ok, da kan ikke jeg gjøre noe med mitt liv for å få det bedre, for jeg har jo den og den diagnosen, eller jeg får medisiner f.eks. Og iallfall når jeg leste litt bakover, at problemene handler litt om hva du vil bli, at du sliter sosialt i forhold til andre, vel, det er mange av oss som sliter med det samme, uten at man trenger å kalle det en psykisk sykdom. Det å ha problemer, er på en måte en del av livet. Og overfokuserer man på den problemfylte delen, så blir den gjerne verre, + at det som tross alt er positivt, nesten ikke får noe oppmerksomhet i det hele tatt.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:37
Jeg liker heller ikke at diagnoser blir satt i hytt og pine rundt om, men. For meg har det hjulpet mye, da jeg fikk en veldig dyktig psykolog fikk jeg stilt riktig diagnose. Etter det har alt blitt bedre, fordi jeg har lest meg opp og lært alt om den. Jeg vet nå hvordan ting ligger an, hva jeg må jobbe med, hva grunnen for problemet mitt er.

For min del så syns jeg det er riktig å stille en diagnose når vonde følelser tar over livet ditt, når det går ut over ting du må gjøre hver dag. For mitt tilfelle hadde jeg ikke fått en eneste krone fra Nav om legen / psykologen ikke stilte en diagnose for meg, i tillegg får man mye mere hjelp og forståelse fra f.eks Nav, som var et helvette for meg før de fikk vite om diagnosen min.

Jeg blir nesten ikke trodd når jeg forteller folk om at jeg har agora fobi, og det er faktisk veldig vondt og vanskelig, da føles det som at jeg ikke blir trodd. Bare fordi at jeg virker oppegående når jeg er med venner.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:42
Vel så må jeg legge til at har hørt om de andre har sagt inne her om pf: og sosionomen forklart meg.at pf, kan sammenlignes med sterk sterk sosial angst.
Jeg visste ingenting om det. Men velger å stole på helsesystemet*. at de har satt riktig. men dem vet jo ikke da.
Men siden alt er så problematisk. jeg trdde selv jeg var helt frisk.
Men har blit heller vere med årene.
hadde jeg bare oppsøkt hjelp i ung-skolen allerede.Men da var det ikke lett å åpne seg. spesielt for andre folk.
Grunnen at jeg har lest dine innlegg er fordi jeg kjenner meg sånn likt igjen..og det er ganske rart. For er om det jeg skulle ha skrevet det selv.
Gikk selv helsearbeidern og innså og ble helt ulykkelig og enda mer deprimert over å ha valgt feil. Men presset meg til å være i praksis, men trivdes ikke med det. Og stort skuffelse og nederlag over å ha valgt feil.
Men så strøyk jeg det, og det var ett stort nederlag. tror det er alle nederlagene som har dratt meg sånn ned. Over å ikke lykkes. Eller mestre noe.

Men sorry om jeg ble for negativ igjen. Skjønner bare problematikken i utdanning/andre ting/ at man tenke over framtida.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 16:54
trur jobb og utdanning er 10 ganger så lett når man har venner tilstedet i jobb og skole. og site på skolle benken 7 timmer om dagen bare og skjedde ræva av seg. og see alle andre som har det artig ofte som kommer overens med andre osv.

gikk selv 2 år på skole hvor den eneste vennen jeg hadde var min datamaskin. så der satt jeg. dag in og dat ut ensom.

hvor jeg jobber nu er det litt mere grett. har litt til felles. tror altså at hvis ikke det sosiale fungerer på jobb så fungerer ikke jobben heller.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 17:07
Planen med å få en diagnose, eller evt. ikke, er å vite hva som er problemet mitt. Jeg vil ikke slå meg til ro med; ja da er det jo ikke noe å gjøre" Jeg vil vite hvor problemet egentlig ligger, og da også hvordan jeg kan gjøre noe med det. Tror også det er lettere for meg å være åpen med venner og familie om at jeg sliter litt, hvis jeg hvertfall har snakket med proffesjonelle, diagnose eller ei. Har lenge utsatt legebesøket, da jeg hadde en dust av en fastlege, tok meg så lang tid før jeg gadd å bytte.

Håper virkelig ikke jeg trenger noen medisiner, er så mange på medisiner som blir avhengig, både broren min og Mike MCcready(gitaristen i Pearl Jam), de går riktig nok på smertestillende, men likevel. Medikamenter døver jo bare "smerten" ikke problemet.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 18:03
Lulagirl 90 hadde jo noen gode poenger i forhold til at det kan være greitt å ha en diagnose, da. Og hvis du finner en god psykolog som er flink til å følge opp og gir deg gode tips til hva du kan gjøre, ja..så er jo det bra. Og det er nok noe med at det kan være lettere å snakke med familie og venner om problemene når man først har snakket med en fagperson.
Avatar

Re: Fremtiden?!!

des 31 2011 - 18:51
Det å ha en god psykolog i en mer eller mindre umulig situasjon har vært nøkkelen for meg til å slutte å bekymre meg for alt. La tanker være tanker, du kan ikke ta dem bort. Skille reelle bekymringer og ureelle bekymringer. Noen ganger står vi fast og da kan litt hjelp fra en psykolog man har tillit til gjøre veldig stor forskjell i livet ditt. Jeg er et levende bevis. Jeg har gått fra psykolog til psykolog fra jeg var 13, først nå (21) har jeg funnet en som jeg har klart å fortelle alt til :) og er endelig lykkelig!
Til forsiden