Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fortsatt usikker.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fortsatt usikker.

okt 12 2011 - 04:06
Hei.
Dette er mitt første innlegg her og det jeg skal skrive nå er noe jeg aldri ha snakket om før.

Det begynnte på barneskolen, i 3.klasse når bestevenninnen min flyttet. Da var det bare meg mot resten. Jeg prøvde å få venner, prøvde å være med de andre, men jeg ble avvist gang på gang. Dette var av jentene, så jeg gikk til guttene. De fikk jeg være med frem til 5-6 klasse når vi på en måte vokste fra hverandre. Jeg er jo jente og gutter vil ikke snakke om de tingene som intereserer meg. I 7. Klasse tenkte jeg at alt kom til å bli bra på ungdomskolen. Ny klasse, nye venner, nytt alt.

Når jeg begynnte i 8.klasse kom jeg i klasse med mange fra barneskolen, men også noen nye. Jeg tenkte at det kom sikkert til å bli anderledes uansett. I begynnelsen gikk det greit. Jeg ble innvitert med i 1-2 besøk og jeg var av og til med noen av dem på skolen, men da var jeg den som diltet etter. Jeg fikk noen venner i en annen klasse, men de så jeg bare i friminuttet. I klassen var jeg usynelig. Helt til vi fikk en ny, vi ble gode venner, men etter hvert fikk de andre øynene opp for henne. Dette skjedde på Barneskolen også. Jeg ble venn med den nye, de andre tok henne fra meg. Så jeg gikk hele ungdomskolen uten en eneste venn i klassen. Når jeg skulle begynne på Videregående turte jeg ikke tenke at det kom til å bli anderledes.

Nå går jeg første klasse på videregående og jeg har venner i klassen. Alt har faktisk blitt bedre. Jeg blir innvitert med på ting og folk vil snakke med meg. Men jeg går enda med denne frykten. En slags frykt for at alt skal snu også har jeg ingen. Hver gang noen i klassen gjør noe uten meg, (det er jo normalt, klandrer dem ikke), så kommer den ekle følelsen av at nå blir alt sånn som det var på barne og ungdomskolen. Jeg har av og til bare lyst til å ligge meg ned å grine.

Er det en mulighet for å komme over dette? Jeg merker jo selv at folk behandler meg anderledes enn de gjorde før, men angsten for å miste kontakten med de i klassen er der enda. Det har skjedd så mange ganger, men er det mulig å overvinne denne frykten?
Avatar

Re: Fortsatt usikker.

okt 12 2011 - 04:28
Det er helt klart mulig å komme over dette men erfaringen din stopper deg fra å våge å gå helt ut i det. Ikke noe unormalt med det egentlig.

Det du må gjøre er å slippe taket i fortiden og være mer her du er nå. Det vil hjelpe deg masse. Se hvordan folk behandler deg, snakk med dem og kjenn hvordan det føles her og nå. Ikke tenk tilbake for den tid er forbi.

Det er slik at du kan ta med deg ting fra tildigere og bringe det frem i livet i dag. Om du er bevisst på dette vil sjansen være mindre.
Folk merker om du holder veldig igjen og det kan være noe som trigger en kile i relasjoner. Prøv å slapp litt mer av og tenk at ting går som de skal så vil du nok klare deg helt fint.

Forøvrig kjenner jeg til hvordan tiden fra barne/ungdomsskolen forandrer seg til vederegående. Jeg ble sjokkert over å finne folk som en kunne ha en normal samtale med.

Ta det gode for det gode og prøv å la det andre ligge. Desto mindre tanker du gir det vonde, desto mindre makt har det over deg.
Avatar

Re: Fortsatt usikker.

okt 12 2011 - 14:49
Er enig i det de andre skriver her. For ikke så lenge siden var jeg nødt til å ta et vanskelig valg. Føltes veldig vanskelig for meg, siden jeg sliter enormt med å knytte meg til andre. Nettopp pga. dårlige fortida, og erfaringene jeg har fra da. Men det blir også feil mot nye mennesker å bli dømt med erfaringer jeg har med andre mennesker og det fins jo ingen automatikk i ting (at går det skeis med den, så gjør det garantert det med den andre og). Men tok veldig lang tid (mange år) før jeg klarte "gi slipp" på fortida, men du verden så godt og befriende det er å slippe dra på den konstant i enhver situasjon. :) Vær seg selv, smil når du er glad - tillat deg å være trist når du er trist - gled deg over alt du har som du synes er bra og fungerer i livet ditt. Jobb med det du kan jobbe med, søk hjelp, råd og støtte der det er behov for det. Fortid er fortid, som nevnt over - den er forbi. Konsentrer deg om det som er nå og form fremtida. Lykke til! :)
Til forsiden