Heisann dere som leser, jeg er relativt ung, 20 år. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjør med livet mitt, føler at jeg har et stort press på meg til å finne ut hva jeg vil bli, og for hvert år som går jo mer mislykket blir jeg. Jeg hadde en gang håp om å komme inn på jussstudiet, men var så lei på slutten av vgs at jeg fucket det til. Har regnet ut hvor mye det koster å ta opp fag, og sannheten er at jeg ikke har 70 000 kr, eller motivasjonen til å gjøre dette.. Så nå sitter jeg her etter å ha begynt på to ulike studier uten å føle at noen av dem har vært riktig vei. Føler heller ikke at det er noem jobber der jeg kan være god. Jeg er ikke smart nok til å bli ingeniør, jeg er ikke handy nok til å jobbe med hendene, jer er ikke kreativ nok til å jobbe innen media/reklame/kunst/musikk, jeg er ikke utgående nok til å bli lærer. Jeg er så lei av å føle på den angsten av å være en "failure". Mine foreldre og meg selv har alltid hatt så høye standarder for mitt liv, og nå "svikter" jeg disse. Jeg vil bare føle meg bra, og føle at jeg gjør noe bra med livet mitt. Noen som har noen tips til hvordan jeg kan finne ut hva jeg vil bli? Hvordan slippe unna denne angsten som har festet seg i magen og brystet, og som nekter å slippe taket?

Heihei.
Har du noen interesser? Noe du liker å drive med? Noen hobbyer? Jeg tenker at du trenger noe å drive med. Og utifra interessene dine, kan du jo finne ut hva du vil bli. Når det handler om angsten din, vet jeg rett og slett ikke. Kanskje når du har noe å gjøre, blir det lettere å slippe unna angsten, og du blir lettere til sinns? Det må du føle på selv.

Lykke til!

Hei. Nå er det en stund siden jeg gikk på VGS men jeg køddet jo dette til noe så inni granskauen...etter mye om og men og knoting på skolen ga jeg faen og gikk opp som privatist.

Jeg meldte meg opp, betalte et veldig lite gebyr på en tusenlapp eller to. Leste null hele halvåret mot eksamen. Møtte opp og fikk ganske gode karakterer på EKSTREMT enkle eksamener hvor mesteparten var synsing og resting hadde 1 times prep med åpen bok og notat blokk....det var latterlig enkelt. Usikker på hvor mye det er endret, men ikke høre på private "preppe" skolers propaganda at du må betale dem dyre dommer for å kunne ta privatist eksamen.

Worst case ved å melde seg opp og ta det solo er at du brenner et par tusenlapper eller hva det koster nå. Langt mindre risiko enn å betale 70k for privat leksehjelp som har NULL med offisiel slutt karakter å gjøre.

Verdt å undersøke så du har den veien åpen også.

Kan ellers meddele at jeg var i nøyaktig samme sko som deg når jeg var 20 og har nå en meget god jobb og tjener godt over en Norsk snitt lønn.

Jeg fant noe jeg var flink til og hadde lidenskap for. Jeg begynte på bunnen, jobbet gjennom mye dritt i noen år men jeg kom meg opp og fram.

Men den følelsen når jeg var 20 av å stå på en motorvei i skoene mine, mens alle på min alder satt i en bil milevis foran meg på livets vei...ja den husker jeg godt.

Ta deg noen dritt jobber hvem som helst kan få. Gjør en innsats på å gjøre en god jobb, bli venner med sjefen, få deg noen greie referanser og prøv litt forskjellige ting inntil du finner et yrke eller en lidenskap hvor du trives. Så legger du en plan da. I mellomtiden har du en lønn å leve for, arbeids erfaring og en CV som viser framtidige ledere at du er en kar som ikke er redd for å jobbe.

Jeg har veldig mye mer respekt for en person som har dritt jobber med gode referanser på CV enn en Bachelor fra BI når jeg ansetter folk personlig. Det gjelder ikke alle ledere, men jeg kan skrive under på at det gjelder mange av oss.

Jeg var forøvrig i din båt fram til typ 24 så du ligger per nå 4 år foran meg i løypen.

Lykke til :)

Jeg vil gjenta de gode rådene som du fikk ovenfor: Var det noen spesielle fag du likte godt på vgs? Er det noen yrker du synes virker mer interessante enn andre?

Men du er fortsatt veldig ung, og har god tid på å velge hva du vil gjøre med livet ditt. Ikke stress med det; jeg har en del medstudenter som snart blikker 30 år - og de gjorde mye forskjellig før de begynte å studere.

Tusen takk Mr. sunshine! Synes du sier noen kloke ord som jeg definitivt vil til ta med meg videre!
Jeg har egentlig ganske mange interesser, liker å bake, trene, synge, politikk og generelt å snakke med andre mennesker. Men vet liksom ikke hva slags jobber jeg kan gjøre der jeg får brukt interessene, føler heller ikke at jeg er flink nok i noen av dem til at jeg kan jobbe med dem hvis du skjønner..
Skal jeg si det rett ut så er jeg også jeg redd for å ende opp med å tjene mye mindre enn alle andre på min alder, synes det er flaut å si det, men har denne forestillingen i hodet mitt om at jeg må ha god lønn eller så er jeg mislykket.

Tankefull, det er en ting folk flest glemmer om "naboens nye bil". Det er gjeld. Gjeld til pipen. Folk låner og låner og låner. De legger selektivt ut på facebook og jobber knallhardt for status.

En av de tingene som har hjulpet meg mest her i livet er å slutte å bry meg om hva andre synes om meg eller min status i samfunnet og leve for meg selv og min egen nytelse.

Nå er jeg blitt ganske så respektabel med årene, men jeg har ikke facebook og tar stadig bussen til jobben mens mennesker med halvparten av min lønn kjøper seg Tesla med 100% lån.

De skryter og maser og tjaser og jeg følger ikke med. Ikke på facebook og ikke gidder jeg å sosialisere med slike folk heller. Jeg har en veldig liten vennekrets av mennesker som kjenner meg og ikke bryr seg om min sosiale status.

Det er herlig. Jeg kan anbefale det.

Skikkelige folk respekterer hardt arbeid. Ingen skam i "lav status" yrker. De kan ofte være et godt springbrett til "høy status" yrker også.

De færreste av oss begynner på topp og det står mer respekt av å bygge seg opp fra ingenting enn å flashe lånte eller pappa's penger.

Ta stolthet i hardt drittarbeid. Du vil se mange mennesker vil gi deg respekt for det. Selv om selvfølgelig mange også ikke vil gi deg respekt.

Men spør deg selv, hvorfor er enkelte mennesker så opptatt av overfladisk status? Jeg har blitt kjent med mange slike etterhvert, og min konklusjon er at veldig mange sliter med elendig selv tillit og enten oven kompenserer eller forsøker å trekke andre ned framfor å bygge seg selv opp.

Det er ikke alle. Men det gjelder mange av dem. Så prøv å ikke bry deg. Ikke alltid like lett, men food for thought. Du kan bli flinkere på det med øvelse.

Hjelper også å holde hodet opptatt. Les bøker, det var min frelse her i livet. Hitchhikers guide to the galaxy kan anbefales for en god latter. Evt har de akkurat laget tv serie av Good Omens, god i både bok og tv format. Når livet er dritt er det DIN jobb å sikre deg seg et smil. Vi vet alle at verden ikke serverer dem opp gratis.

En dag har 24 timer. Mitt tips er å prøve å fylle dem enten med noe produktivt eller noe som får deg til å smile. Har alltid fungert bra for meg.

Fra 11-22 var selvmord noe jeg tenkte på nesten daglig. Per i dag kan jeg med hånden på hjerte si jeg er, har vært og forventer å forbli et jævli lykkelig menneske. Det er ikke umulig. Selv om det kan være drit vanskelig og ta forjævli med tid.

Mr.sunshine: Kan ikke la være å kommentere det du har skrevet! Helt fantastisk! Du virker til å være et klokt og godt menneske. Er 100 % enig med deg! Så trådstarter, ta imot tipsene her. Har trua på deg! Dette blir bra! :)