Dette er kanskje ikke noe så mange tenker over, men jeg føler for å dele dette.

Tenk deg sinarioet, du er på jobb vei hjem fra jobb/skole, en person kommer løpende og du ser han har skadet seg og blør mye... Hva gjør du? Vanligvis ville du gått til personen for å hjelpe han. Du ser at han er skadet, og du tenker at å få hjelp er drastisk viktig nå.

Men hva med dette sinarioet, du går hjem fra jobb/skole. En person sitter på siden av inngangen og gråter, du kjenner ikke personen, og du vet ikke hvorfor han gråter. Ville du hjulpet dette mennesket, eller ville du nølt og tenkt at "nå må jeg skynde meg ellers rekker jeg ikke bussen, han gråter sikkert bare fordi han har mistet jobben, det går over, det er sikkert ikke noe viktig...."

Dette er kanskje ikke de beste eksemplene, men jeg håper du forstår hovedpoenget. Når vi ser at en person er fysisk skadet så vet vi hva vi må gjøre, hjelpe personen for å fikse det som har skjedd. Men det blir så utrolig mye vanskeligere når det gjelder det psykiske. Du ser ingen skade, og du vet ikke hva som skal "fikses" på. Det er jo noen mennesker som ville gått bort til begge personene, men tror jeg snakker for noen i befolkningen at vi vet ikke hvordan vi skal takle en slik situasjon, og vi vil heller prøve å unngå den.

Noen tanker rundt dette? :)

Jeg er en av de som har sittet i all offentlighet og grini. Utrolig vondt og pinlig.
Det har faktisk hendt at noen har kommet bort og lurt på om de kan gjøre noe, men siden jeg ikke har greid å svare umiddelbart har de bare gått. Vanskelig situasjon for alle parter det.
Som du skriver - om noen har falt og blør el er det jo mer konkret å lettere å hjelpe.
For meg hadde det iallefall hjulpet om noen hadde gitt meg tid. Tid til å respondere. Tid til å svelge ydmykelsen det er og ikke greie å ta seg sammen i det offentlige rom. Tid av din tid. Så jeg hadde rukket å følt meg sett. Og kanskje vedkommende kunne hjulpet med å gå til et sted feks en park hvor jeg kunne fått ro til å ta meg sammen. Uten at man trenger å si så mye. En hånd på skulderen og en varm stemme.
Jeg skal iallefall tenke på dette om jeg ser noen i denne samme situasjon en gang. Takk for at du tok det opp.

Syns også er bra at du tar det opp.

Har aldri opplevd noe sånt før, så har vel ikke så mye å si akkurat om dette. Men er nok en situasjon jeg helst ikke vil oppleve, mye med tanke på at jeg er stille og sjenert, og kan da være veldig vanskelig å ta kontakt med noen.
Har selv opplevd å svime av i offentligheten, på togstasjonen med en del folk på, men våkna raskt og kom fort til meg selv igjen heldigvis og håpa bare på at det var en drøm og ikke i virkeligheten, men sånn var det nok ikke, selv om det kanskje på en måte kunne virke litt som en drøm også, siden det var ingen som brydde seg eller la merke til det.