Jeg har kjempet for å få AAP i et halvt år. NAV har gitt meg grønt lys, mens fastlegen er fremdeles på gjerdet. Jeg burde egentlig være glad for at fastlegen har mer tro på mine evner til å arbeide, tross funksjonsnedsettelser, for det å få jobb er jo en av de større kampsakene til funksjonshemmede. Men, jeg har mottatt tiltakspenger i to år alt, og det er mindre enn et studielån.

Jeg har vært heldig som har en mor som har hjulpet mye. Jeg leier hennes sekundærleilighet billigere, og får således ting til å gå rundt med det lille jeg får i måneden. Men, det er langt ifra ideelt, men selv de som vil at velferdssystemet skal fange dem opp, bruker mer energi på å ville frata donorer midlene til å hjelpe, uten at velferdssystemet får mer midler til å hjelpe de som i utgangspunktet trengte det.

Det er nettopp derfor det plager meg at det sjeldent ikke nevnes utad. For jeg minnes stadig på at samfunnet ikke ser på meg som annet enn en byrde. Spesielt fordi jeg har tilhørt en politisk aktivisme som er brutal mot de ekskluderte.

En fortid med fattigdom, forfølgelse av barnevernet, forsøk på tvangsinstitusjonalisering, medisinsk neglisjé, manglende tilgang og uforholdsmessig mye hat minner meg på hva som kan vente meg. For jeg har større sjanse for å miste både syn og hørsel, og for å få diverse alvorlige sykdommer som - om ikke de tar lv av meg - gir kraftig redusert allmenntilstand. Jeg er livredd for å havne i den situasjonen igjen, og bli igjen et offer for harde prioriteringer som blir hardere i fremtiden. Dessuten mer hat som må komme med det. Med to medfødte syndrom og dårlige prognoser vet jeg ikke hvor lenge noen vil rettferdiggjøre min eksistens.

Jeg lever i uvisshet, men føler mine bekymringer ikke er legitime. For i mylderet av problemer er det alltid noen som fremstår som verre. Jeg ønsker ikke å rette pekefingre, men funksjonsnedsettelser er alltid underordnet. Selv når det er snakk om liv eller død er det tydelig at de såkalt humane politikerne er mer opptatte av symbolikk og identitet, og, det betyr ikke at det ikke er viktig, men det føles som et svik. Så ser man de samme som ikke mente du engang var verdt et liv, eller som har brukt mye tid på å hate sånne som deg, finne et samhold og aksept du bare kan drømme om, bare fordi de skriker for at noen skal få nye kjønsorgan eller krysse av på riktig kjønn, eller fordi de lenker seg fast til driftskjøretøy eller okkuperer en bygning med andre minoriteter.

Det er ofte jeg lurer på hva som er vitsen med å kjempe, hvorfor jeg i det hele tatt kunne tenkt at jeg var verdt det. De tankene blir tøffere i perioder hvor jeg ser andre med frihet jeg bare kan drømme om får mer støtte enn jeg noen gang har fått. Selv jeg, som også er i en seksuell minoritet, blir håpløs under Pride; selv om jeg ikke er etnisk norsk, blir jeg nesten sint når jeg ser støtten og; selv om jeg kommer fra en familie av undertrykkelse, føler jeg meg tvunget til å kjempe hardere for en relasjon (til det) jeg ikke har. Det føles oftere som om de andre minoritetsgruppene er mine eneste sjanser til å kunne rettferdiggjøre egen eksistens, og det gjør meg forbanna.

Jeg mener absolutt ikke at andre ikke fortjener bedre, bare at jeg føler jeg må legge funksjonsnedsettelser og redsel for fremtiden til side for alle andre og alle andres utfordringer, som om mine bekymringer ikke er legitimerte hvis de bunner i funksjonsnedsettelser og sykdom. Og, siden de gjør; er jeg for privilegert? er jeg verdt noe i det hele tatt? Jeg føler oftere og oftere at jeg ikke er [verdt noe].

Dette virker merkelig. Dersom NAV har gitt deg grønt lys for AAP, har jo ikke fastlegen noe med dét å gjøre?

Fastlegen må jo skrive legeerklæring.

Det er egentlig det minste problemer. Jeg synes det er skummelt å skulle få så mye penger likevel. Føler meg bare som en dobbel byrde.

En gruppeomfavnelse som Pride gjør ikke nødvendigvis deg som individ noen stor tjeneste selv om du tilhører en sexuell minoritet. Jeg skjønner at du blir frustrert av det, å føle at du må spille på visse sympatier for å få mer støtte. De problemene du virkelig ønsker skal bli sett blir ikke sett.

Eller man kan velge en annen strategi og argumentere med fakta og rettigheter istedenfor følelser. Det er opp til den enkelte hvilken strategi man bruker, og dermed hvem man kan regne med å få støtte fra.