Inni meg, er det enormt kaos. Jeg er et evig rot. Jeg ønsker veldig gjerne å snakke med en psykolog, men jeg tør ikke ta det opp med legen. Ellers har jeg en venninde, som jeg ikke føler meg så veldig tilpass sammen med alltid. To guttevenner, hvor begge gjerne vil bli min kjæreste og jeg ikke ønsker dette, jeg "bruker" de ved å møte de innimellom, bare for å prate - jeg har sagt flere ganger at jeg ikke vil noe mer, for utenom disse 3 nevnte her har jeg ingen. Mor og far har jeg til tider (de reiser masse) og de kan jeg ikke snakke med om følelser osv.
Økonomien er virkelig ille. Jeg har fortsatt like ille kjærlighetssorg for den som gikk fra meg for 20 mnd siden, og jobben min tar på fysisk og psykisk. I tillegg har jeg et barn.

Når jeg møter noen av de overnevnte, eller gamle kjenninger, så er alt såååå bra. jeg har da mine dårlige dager som alle andre, men ikke noe å bry seg om. alt er kjempeflott og jeg stortrives.

jeg skulle virkelig ønske noen kunne se gjennom fasaden og hjelpe meg, for jeg vil så gjerne komme ut av denne onde sirkelen, men jeg klarer bare ikke be om hjelp.

Er jeg alene, eller er det fer som har det sånn?

Hvis du har et hode der vanskelige tanker kverner og kverner, både når du har oppgaver å gjøre og når du hadde tenkt at du skulle sove - ja da er du ikke alene. Men dette har i alle fall ikke jeg snakket med noen om - jeg har bygget rundt meg rolleforventninger som en rolig, dyktig og hyggelig normal person. Det gjør at jeg blir møtt på en positiv måte, og det trenger jeg. Jeg har prøvd å tegne og skrive, og kaste meg ut i aktiviteter, og det hjelper litt. Det siste året har jeg prøvd å ymte til noen få venner, og møtt både vantro og sympati. Det er vanskelig. Jeg har i grunnen tenkt å skrive meg inn i og ut av vanskelige tanker på disse sidene.
Lykke til du også

Jeg kjenner meg igjen. Jeg ser for meg en mursteinsvegg, og bak er det bare rot. Ofte finner jeg ikke frem, og jeg er ikke lenger sikker på hva alt som ligger her er for noe. Jeg vet at jeg burde prate med en psykolog, men jeg tørr ikke si ifra. Jeg klarer ikke å snakke om følelsene mine. Det blir for sterkt, og jeg føler meg for svak. Og jeg klarer ikke å virke svak foran andre fordi jeg stoler ikke på noen nok til å tørre. Jeg sier til vennene mine at jeg er deprimert, men jeg trenger ingen å snakke med. Men det er en løgn. Men å skrive om følelsene mine er noe jeg har gjort lenge, og når jeg fant denne siden ble jeg glad for at jeg fant noen å 'fortelle' følelsene mine til. Da blir det lettere å rydde opp.

Krysser fingrene for at alle oss som føler det sånn kan klare å rydde opp i rotet, om det er uten psykolog eller med.

Hilsen Jente, 14 år

Hei. Jeg ser at det er lenge siden dette ble skrevet,men jeg som mange andre har akkurat kommet over denne siden. Jeg er av de som ikke vil ta innover meg kaoset som oftere og oftere inntreffer. Jeg vet heller ikke stort om alders-spennet på disse sidene. Jeg har egentlig bare innsett at det jeg sliter med ikke er så uvanlig. For det er akkurat det man har følt i alle år, at ingen kan vel være så gale i topplokket. Jeg ser på meg selv som en ressurssterk person, har mann og tre supre og friske unger, god jobb og er sosial, mange venner. Jeg har egentlig ingenting å klage på. Men så er det jo selvfølgelig noe da siden jeg har kommet til den erkjennelse at jeg må ha noe hjelp. Enormt vanskelig å be om det. Jeg er rett og slett innmari irritert på meg selv som opphøyer meg selv til ett slikt nivå at det ikke skal bes om hjelp. Man skal ikke utad vise at en sliter. Jeg er så heftig trøtt av å holde maska for familie, venner, kolleger og resten av verden. Jeg er en voksen dame og bør ta ett valg. Det er ingen andre som kan leve mitt liv, jeg lever jo bare en gang, jeg må ta styringen, men det er så fryktelig vanskelig. Har hatt mannen min i snart 18 år og fikk først for 7 mnd siden fortalt ham hvorfor jeg har ett humør verre en den størst berg og dalbane. Det måtte bli så ille at jeg ble konfrontert med om jeg hadde en annen. Noe som er så fjernt som det går ann å bli. Det sier bare hvor vanskelig det er å forholde seg til meg. Jeg er i perlehumør når jeg er ute blant folk og så snart jeg er hjemme kommer tungsinnet. Jeg er så trett på å være sint, irritert og ikke minst trist. I de siste 3 -4 årene har det blitt verre og verre. På det tidspunktet ble mamma og pappa (stefar siden jeg var 3 år) skilt. Jeg tenkte, "så deilig nå trenger jeg ikke lenger forholde meg til han om hans familie" (veldig stor aldersforskjell på mamma og han). Som dere skjønner har jeg opplevelser fra min barndom som er vanskelig å snakke/skrive om, Det har vært fortrengt i svært mange år. Utfallet av skilsmissen ble ikke som jeg hadde tenkt. Det gikk plutselig opp for meg at omverdnen som ikke viste noe om mine tanker og opplevelse synes jo det var veldig underlig at jeg som alltid var pappas jente, ,kuttet båndene helt. Tror faktisk mamma også synes det er pussig. Isteden for en befrielse ble det egentlig bare ytterliger belastende og jeg klarte ikke lenger å fortrenge hendelsen. Inni alt dette er det også en lite gild stebror. Han har virkelig satt spor. Jeg har også mistet 2 barn halveis i svangerskapet, dette gror liksom ikke. Jeg har jo fått tre flotte unger etter det. Når jeg har de tunge stundene kommer liksom alt som er trist. Hverdagen min har det siste året vært spesielt preget av alt. Jobben har vært kjempe belastende. Må holde maska her og. Enkelte dager føler jeg at jeg bare sitter og kverner på at tårene må ikke komme før jeg er hjemme. Fryktelig vanskelig å jobbe i kundeposisjon da. Jeg tror dette bare blir rot, jeg har vanskelig for å sette ting på plass. Men det jeg vil fram til er at etter at jeg fikk fortalt ting og tang til min mann har jeg tatt første steg til å få hjelp. Mannen min er forståelsesfull og støttende, men vi skjønner at vi ikke kan løse dette selv. Vi bor på en liten plass og det å søke hjelp er enormt skummelt. Jeg er så fryktelig redd for å få stempel i panna. Mannen min kommer fra ett hjem som har som holdning å ikke vise problemer utad. Så for han er det også skummelt å blottlegge seg. Det er ikke sikkert det er noen som får noe ut av dette, men ville vært hyggelig å høre om noen har noe tips. Jeg har helt fram til midten av 20 årene vært hard og gråt aldri. Etter at jeg fikk ungene blir jeg rørt til tårer enten noe er trist eller gledelig. Kan jo ikke se en film uten å tørke tårer. Har også lest mange innlegg her og tårene renner. Huff, dette ble langt, men ser på det som en start til noe bedre.