Sliter så veldig med både tlf og sosial angst. Skulle ha fikset time for eu-kontroll på bilen i flere uker nå, men bare utsetter og utsetter det.
Å ringe gir meg så mye panikk og svettetokter at jeg klarer ikke å tenke klart når når de svarer. Og sånne små ting som å bare møte opp, gi dem bilnøkkelen, eller å diskutere ny time for evt reparasjoner. Skulle ønske man kunne leie noen for å ta seg av seg sånne ting. Venninnene mine har kjærester som gjør det for dem, akkurat nå hadde det vært fint med en.
Noen andre som kjenner på sånne ting?
Påvirker dagligdagse ting som man ikke kommer seg unna her i livet, og jeg er så dritt lei av det hele.

Ja, du frågade väl kanske inte ens om råd, men mer om det var fler som sliter med liknande ting.
Jag slet ofta med det när jag var yngre.
Att ha med myndigheter att göra tex, var det värsta jag visste, super nervös för å ringa viktiga samtal.
det dröjde länge innan jag fick styrning på det. men var ju tvungen att göra saker tillslut eftersom det bara blev mer och mer att ta tag i.
För mig var den enda lösningen att göra det på ett sätt som kändes lite tryggare. tex å ha farmor med mig, eller å skriva ned ting som jag va tvungen att fråga om (och helst ha någon brevid mig), om det var via telefon.
när jag kom över den tröskeln blev det lättare att göra saker helt själv, även om det fortfarande inte är speciellt roligt, så gruvar jag mig inte längre.

Min angst var nog inte lika fysiskt kraftig, så det är lite svårt att jämföra kanske.
Jag hade nog mest ångest över att göra eller säga något fel, eller att jag skulle glömma nån viktig detalj.
hoppas du hittar nån lösning på det iaf!

Lycka till!

Som det er nevnt før her, blir angsten bare større om du unngår å konfrontere ubehaget. Angsten for angsten er et velkjent begrep. Jeg er sikker på at selve ubehaget rundt bekymringene du får ved å utsette, nederlaget det gir og den konstante stemmen som sier "du burde ha ringt". - Er større en selve telefonsamtalen alene. Det å si til seg selv "jeg har telefonangst; jeg kan ikke ringe" fungerer bare ikke. Selv de med sosialangst må i gitte tilfelle tvinge seg ut til f.eks. butikken for å handle dagligvarer, o.l. Det kan ikke bare gjemme seg bak andre å la f.eks. andre handle for seg. Da vil angsten eskalere, og man vil i neste øyeblikk ikke engang gå ut døra.

Mange syns det er ubehagelig å ringe for slike ting. Dette er ikke et ukjent fenomen. Min eks-kjæreste hadde det slik, og hu ville selvfølgelig at jeg skulle ringe for henne. Men det sa jeg pent nei til. Istedenfor fikk hu et lite dytt i rompa fra meg. Jeg kunne f.eks. skru av tven, eller stoppe med alt jeg gjorde. Gi henne telefonen og nærmest kommandere hu med "ring nå".

Det hele er over på mindre en et minutt. Om man sliter med å finne orda, så kan man enkelt og greit bare skrive ned det man skal si. Det tar ikke så veldig lang tid før man blir vant med en slik liten praktisk greie.

Når du lever bilen osv, kan du jo ha med deg ei venninne. :)

Jeg klarte endelig å ringe idag. Bestemte meg for å kaste meg ut i det på jobb, når distraksjonene der gjør det litt lettere enn i stillhet hjemme hos meg selv. Lagde meg et manus, og brukte det så avslappet som jeg klarte. Mannen var veldig hyggelig og behjelpelig. Og tilbydde henting og levering av bilen på tirsdag, siden jeg jobber 12 timers vakter hele uka. Så det gikk. Må evt ringe igjen om det er noen evt utbedringer som må tas, men føler jeg har åpnet døra litt mer for denne gang på tross av at jeg helt sikkert kommer til å overanalysere samtalen de neste dagene. Får vente og se.

Setter veldig pris på tilbakemeldingene og rådene. Jeg har et stykke å gå, men det er vel det jeg savner, noen til å gi meg et lite spark i rumpa. Å skrive ned manus hjalp jo litt, og bare det å kunne skrible mens jeg snakket.
Ang det med partner ser jeg det er reaksjoner på det, og det skjønner jeg jo. Det er mer en ønsketilværelse for min del da jeg aldri har fått hjelp med noe sånt på tross av at jeg ser arbeidskollegaer og venner hjelper «fruene» sine med dem. Det burde selvsagt ikke være et krav.
Det som frustrerer meg er at dette er ting jeg har tatt meg av selv de siste 10 årene, men det blir liksom ikke lettere, bare mer angstfylt. Og det er jo det som er slitsomt. Men jeg må bare fortsette å pushe meg selv, kanskje det blir etterhvert...

Du skulle opplevd hvordan det var før EU kontrollen. Mer og mer kontroll gir mer og mer angst og tap av eget liv. Mindere og mindere selvaktelse og egenverdi.