Inntil for ei uke siden drakk jeg veldig tett i en mnd. Fysisk ubehag hadde jeg avgjort i noen dager etter, men ikke verre enn at jeg kunne leve med det.

Men nå er de psykiske reaksjonene her full force. Jeg trenger en seriøs timeout fra hjemmet mitt, få litt andre impulser, ro. Et sted jeg slapper av og sover godt Nå forbinder jeg så mye elendighet med stedet jeg bor på. Ikke sjølve botilbudet, men akkurat leiligheta. F.eks. fikser jeg ikke å sove på soverommet mitt, ligget på flatseng i stua i månedsvis fordi jeg føler jeg har mer kontroll slik. Nå er ikke jeg egentlig så opptatt av sånt, men det er liksom "dårlig karma" på det soverommet. Sover dritdårlig om nettene. Nå er det bare to og en halv time til det liksom er tid for å gå i badet. Hadde jeg bare hatt mye spenn, så hadde jeg tatt meg herregårdsferie eller noe sånt. Dvs... Jeg har penger, men de vil jeg liksom spare på Jeg føler bare jeg blir gal. Noe mangler, føler meg på nedtur og det liker jeg ikke. Dødsangsten jeg har slitt mye med er nesten borte. Ikke det at jeg tenker å ta livet av meg, men jeg har lyst til å gi opp. Stikke på polet first thing i morgen og drikke meg snydens. Eller så har jeg lyst til å skade meg sjøl. Når alkoholen ikke har vært der, har terskelen for å skade meg sjøl sunket mye. Paradoksalt, men det er slik jeg opplever det. Vet ikke hvor lenge jeg kan holde det gående nå. Klarer ikke vise for de rundt meg at jeg er sliten. Det skal så ufattelig mye til før jeg virkelig ser sliten ut. Jeg har fått høre at det er merkelig at alkoholforbruket mitt ikke har satt noen spor i fjeset på meg. Dessuten kompenserer jeg som en helt ved å prate i hytt og pine. Skravlebøtte har jeg alltid vært - på tross av en god porsjon sosial angst egentlig. Skravlign er min måte å takle det på. På en måte blir jeg nesten sosialt hyper mens noe langt der inne bare protesterer og ber meg roe ned. Men jeg blir GAL av å sitte aleine i leiligheten min. Veggene spiser meg opp, sammen med dårlige minner om tidligere beboere her. Bl.a. et dødsfall på soverommet i leiligheta over meg, dvs soverommet over mitt. Seinere døde en av overdose... Riktig nok et annet sted i blokka, men likevel. Mye bra med å bo her, men det er så vanskelig å få en eller annen form for timeout. Alltid fullt på det såkalte lavterskeltilbudet i kommunen - et sted der man ikke trenger noe henvisning. De ønsker at man "er frisk nok til å ringe sjøl." My ass. Trenger man å være så vanvittig psyk fordi om man har telefonangst? Jeg har hatt seriøs angst for å ta alvorlige telefoner på egne vegne hele livet - siden før psykdom og elendighet begynte å vise muskler.

Nesten så jeg bare ønsker å miste forstanden snart så jeg blir lagt inn en eller annen plass. I sin tid hadde jeg en veldig god avtale, men den kan ikke gjennomføres mer pga omorganiseringer. DPS kan folk få billig av meg; der finner jeg meg ikke til rette.

Æsj... Jeg veit faen ikke hva jeg gjør nå. Går på trøsteshopping eller noe sånt :P

Føler meg fortsatt ræva. Lavterskelstedet ville ikke ha meg, vurderte meg som for destruktiv. Men å komme inn på psykehuset er jeg ikke destruktiv nok for. På DPS er det to uker å vente. Fikser ikke noe nå. Når jeg skriver, glemmer jeg neste setning slik at jeg må bruke mye tid på åkomme på den igjen. Ligner ikke meg, setninger renner stort sett bare ut. Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle tenke en slik tanke en gang, men tidivis er det nesten fristende å skade seg sjøl for å komme inn der man har fått god hjelp tidligere. Psykologen min skjønner ikke den kommunikasjonen jeg har hatt der ute, for han kjenner meg ikke så godt ennå. Nesetn så jeg fantaserer om at politiet kommer og tauer meg inn - patetiske lille meg. Har bare fått nok nå. Vil bare sitte og glo, orker nesten ikke moe annet. tatt 25min å skrive dette.

Personalet ringte psykologen min i bekymring i går. Jeg var så fjern på morgenen at de låste seg inn i leiligheten min - hvilket krever bekyrming for liv og helse. De kontaktet psykologen min, men han jatter på det samme. Om at jeg sikkert bare vil oppleve avvisning om de sender meg hjem fra akutt. Jeg opplever det vel så mye som avvisning at han ikke en gang prøver. Henvise meg til DPS er greit, men der er det ventetid, og jeg aner faktisk ikke åssen jeg skal holde ut den ventetida. Om jeg får snakke med akutt, så har man da i alle fall prøvd. Merker jeg faktisk føler sinne overfor psykologen min nå. Greit nok, han kjenner meg ikke veldig godt. Men er det så jævla vanskelig å gå tilbake i journalen min? Slik det er nå blir det bare snakk! Jeg fungerer ikke!!! Får ikke i meg mat, orker bare ikke tanken en gang. Til mandag har jeg time hos han. Vet ikke hvordan jeg skal angripe det. En del av meg vil sitte der og bare gi fullstendig hundre prosent faen, en annen vil gi han ei lekse. Blir vel det første, for jeg HATER å kjefte på folk. Jeg har bare sånn problemer med å forstå tankegangen hans. Gidd å prøve liksom!! Folka ute på psykehuset har kjent meg i ti år - i motsetning til psykologen som har kjent meg i et halvt. DPS ligger midt i sivilisasjonen, og det i seg sjøl stresser meg i en sånn grad at jeg ikke helt liker tanken på å være der. Jeg har tidligere skrevet meg ut derifra fordi jeg ikke klarte å slappe av. Psykehuset ligger utafor stressgryta, der klarer jeg virkelig å ha timeout uten en masse grubbel. Naturen der ute er i seg sjøl terapi. Fra DPS tar det meg rundt en halvtime å spasere hjem igjen. Terskelen for å gjøre det er lav om jeg ikke trives. Dessuten går det buss hvert kvarter derifra om jeg ikke skulle gidde å gå. Terskelen for å skade meg sjøl er og lav, fordi jeg dessverre har et anstrengt forhold til flere i personalet der. Avd. på psykehuset er unik sånn, er kanskje EN eneste jeg ikke føler meg på nett med der. Således øker skadeterskelsen med flere meter med en gang. Har skrevet litt om disse sakene, men jeg vet ikke om psykologen min får lest det i tide. Nå er det helg, jeg har time på mandag. Og jeg er ikke helt blid på mannen... Faen i helvete for ei suppe dette skal være. Hadde dette vært min forrige behandler, ville det ikke vært et problem. Hun hadde fiksa opp i det uten noe dikedarer. Psykologen min har fått telefonnumre og navn, men det virker ikke som om det betyr noe for han. Utover akkurat dette er jeg fornøyd med han som psykolog, men je er frustrert og lei fordi han ikke hører på MEG oppi dette og mener sitt.

Drittliv. Håper jeg får hjerneslag eller noe sånt i natt.

Jeg kjenner meg igjen i følelsen din av å havne imellom alle stoler og ikke bli hørt. Det er omtrent sånn jeg føler meg selv for tia og omtrent samme situasjon. Nå bare går jeg og venter på svar og at ting skal skje. Men det skjer lite. Og det går så ekstremt sakte. Hele greia får meg til å føle meg som et feilprodukt det ikke går an å fikse.

Jeg håper det går bedre for deg og at du har fått hjelpen du behøvde. Kanskje mest at psykologen din lytter til deg.