For de som ikke vet hva det er, så betyr det veldig forenklet at de som en antar er omsorgspersoner, i virkeligheten påfører fysisk eller mental smerte. Så for i neste omgang være overivrig for å vise hvor gode omsorgspersoner en er for omverden.

Jeg vokste opp med en slik person. Hun begynte allerede da jeg var 5 år. Da ble jeg fortalt at jeg egentlig skulle være en abort, så jeg måtte egentlig være takknemlig for at jeg ble født. Og jeg fikk detaljert informasjon om hvilken plage jeg var de første årene.

Hun som fødte meg og min far skilte lag veldig tidlig. Jeg vokste opp med hun som fødte meg og en storebror. Min far gjorde det utenkelige, nemlig å ha meg som "favoritt". Og herren skal vite at det ble nevnt i hånlige ordelaget. Minnet på gang på gang om "gullungen til far"

En ting som påvirket Munchausen by proxy var forskjellen på meg og min storebror. Jeg var en unge som var nyskjerrig og ville forstå bokstaver, tall, så jeg kunne lese og skrive fra tidlig alder. Jeg utviklet en mental kapasitet som var over min alder. Samtidig hadde jeg en eldre bror som slet med ordblindhet. Det trigget trolig Munchausen enda mer. Her hadde hun "gullungen til far" den egentlige aborten som er flere år yngre enn storebroren og forstår bokstaver og tall, så sitter storebroren og stotrer og over spesialbøkene sine

Siden jeg utviklet mental kapasitet i tidlig alder, så forsto jeg bruddstykker at det hun som fødte gjorde mot meg,, ikke var rett, så hadde jeg ikke mental kapasitet til å forstå alt

For å slippe unna, så valgte jeg å dra til besteforeldrene mine, og det var da jeg merket den enorme kontrasten. Det var rendyrket omsorg.

Etterhvert som jeg kom opp i tenårene, så opplevde jeg flåsete kommentarer om meg. Det gjorde jeg at jeg begynte å reflektere, hvor var det alle disse flåsete kommentarene kom fra. Og det var da det gikk opp et lys: Det var hun som fødte meg som hadde underholdning å latterliggjøre meg.

Med tiden fikk jeg en stefar. Fantastisk eller hva? Nå var det to voksne som hundset meg. Og hun som fødte meg utviklet en spesiell kombo. Mens hun var Munchausen mot meg, så ble hun etter hvert psykotisk og innlagt i psykiatrien. Og da var det en fast føljetong. Hun inn på psykiatrien, jeg til psykolog. Som sagt jeg utviklet etterhvert mental kapasitet og begynte å forstå ting. Jeg var egentlig grunnen til at hun som fødte meg ble psykisk syk
Denne stefaren og hun som fødte meg, fant ut at de skulle dokumentere at jeg hadde sinne. Eller som de voksne likte å mobbe meg med "raptus". Så hvordan dokumenterer man at en 11-12 år gammel har sinne. Jo en konstruerer en setting som gjør at 11-12-åringen sprekker og blir sint som fly, og voila dokumentasjon. Settingen? Intervensjon. Ja det stemmer. Et virkemiddel som blir mot voksne personer for å få denne til å få forstå problemer, ble brukt mot en 11-12 åring for å dokumentere sinne. Jeg ble pepret med spørsmål. Til slutt klarte jeg ikke mer reiste meg opp og sparket i veggen. Og voksne var fornøyd, sinne dokumentert


Denne stefaren hadde en familie med en rekke søsken, nevøer og foreldrene levde fremdeles. Bortsett fra en av brødrene, så følte en seg alltid utenfor. Det var sterkt kontrast til en opplevelse som en fikk oppleve med egen far, som en fikk kontakt med igjen. På det tidspunktet bodde han i Sverige og var sammen med en snill dame. Hun hadde også familie som stefaren min. Med søsken, nevøer, nieser onkler og foreldre. Jeg ble fortalt at vi skulle dra på sommerstedet for å feire midtsommerafton. For det første det sommerstedet, wow. Det viste seg at bestefaren "på gården" drev meget godt. Og da jeg kom tok han i mot meg som jeg var en av dem

Den siste dagen jeg skulle være hos faren min, så fortalte han at hvorfor skal jeg dra tilbake til Norge. Bare bli. Jeg var såpass gammel at han skulle ordne meg jobb med karrieremuligheter. Han og kjæresten kunne bo i hennes leilg. så kunne jeg ha hans. Jeg forsto senere at ideen var egentlig ikke hans, men kjærestens. For kjæresten var en god del år eldre yngre enn faren min og hun ville bli mamma. Hun ville overbevise at faren min kunne bli skikkelig far igjen, og dermed være positiv til å få ny unge.

Jeg har tenkt over hvor annerledes ting kunne blitt. Lagt bak meg det onde med stefar og hun som fødte meg. Holdt kontakten med besteforeldrene mine. Blitt voksen og ansvarlig i Sverige og fått en familie som jeg var velkommen i.

Men i stedet gjorde jeg det "ansvarlige" dro hjem for å fullføre videregående. På en drittplass uten venner som jeg hatet. Det som var velkomsthilsen var en bekjent som spurte om jeg ikke var død. For sladderen hadde gått skikkelig varm om jeg var død i en overdose eller noe. Nå kunne selvfølgelig stefar og hun som fødte meg stoppet de ryktene, for de visste hvor jeg var, men det var ikke spennende nok. Var nok mer spennende å høre, hvordan jeg ble svinet til som å være knarker

Kjenner en del folk som har vært utsatt for lignende ting, så mulig jeg har noen tips til hvordan du skal håndtere situasjonen. (Hvis det er det du ønsker med dette innlegget...) Send meg en melding hvis du er interessert.