Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er pappa psykisk syk?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er pappa psykisk syk?

aug 10 2014 - 00:32
Jeg fant dette forumet etter å ha lurt en stund på hvem jeg kan snakke med dette om, håper det er noen her med kloke ord og gode råd. Det gjelder faren min.

Jeg lurer på om pappa er psykisk syk. Det er så mye ved oppførselen hans som jeg ikke forstår og som jeg har vanskelig for å rettferdiggjøre. Først litt om pappa. Han kommer fra en familie med en alkoholisert og voldelig far og hadde naturligvis en vanskelig oppvekst av den grunn. Familien hans snakket aldri om problemer og børstet alt under teppet. Det er mye grums der som ville hatt godt av å komme ut i lyset for bearbeidelse. Men over til faren min og min familie.

Jeg har hatt en fin oppvekst uten noen traumatiske opplevelser, noe jeg er veldig takknemlig for. Men det virker nesten som at faren min sin rare oppførsel har kommet nå som jeg har blitt eldre. Først vil jeg bare si at faren min aldri har slått meg eller gjort meg noe vondt, ikke direkte i hvertfall. Men oppførselen hans er rar fordi den er så ustabil. Han har en tendens til å si alt uten å tenke, gjerne upassende og fornærmende ting til alt fra naboer, venner og ukjente. F.eks kan han kritisere naboens yrke eller påpeke hekken som er uklipt, eller senest i et middagsselskap med svigerforeldrene til min bror bemerket han at han og mor "vant" ved å ta med bror og kona hans på den beste og dyreste ferien. Jeg skjønner ikke om han tenker over det eller om han bare er litt "kort" i blant, eller kanskje han bare har et behov for å hevde seg? Det er i hvertfall ekstremt upassende oppførsel i mine øyne.

Andre ting han gjør er å hisse seg opp over de minste ting. Om jeg nevner diskusjon om ulven skal leve eller ikke kan han lange ut om "dumme bønder" og politikere og bli aggressiv med ordene. Dette gjør han med andre også, legger opp til en kjempediskusjon som motparten egentlig ikke var ute etter i det hele tatt, ofte er det bare en uskyldig triviell kommentar for vedkommendes side. Ofte kan han også si at folk "bør slås ihjel med balltre" eller "skytes på flekken" og sånne ting. Han blir ekstremt fort provosert og går i forsvar med en gang. Også provoserer han EKSTREMT mye selv. Spesielt min mor for gjennomgå. Hun er heldigvis ikke en som lar seg kue og sier alltid i fra (på en rimelig måte), men da kan han svare med ekstremt provoserende kommentar KUN for å provosere. I blant kan han også erte ved å f.eks noe så barnlig som å prikke deg på skulderen og når du ber han om å stoppe så gjør han det ikke før du blir riktig sint.

Dette er kanskje greit nok, men så kan han gjøre ting som virkelig skremmer meg. Som å klemme snuten til den ene hunden vår, ikke så veldig hardt, men nok til at den piper. Og når vi ber han om å slutte gjør han det igjen og igjen og fnyser litt av det. Også kan han lyve. Senest var det om at han skulle kjøre noe søppel på en miljøstasjon, noe han hadde glemt. Jeg spurte bare helt enkelt om han hadde gjort det, men da la han ut om at han ikke ville det for han ville ikke forlate hundene siden det tordnet. Dette sa han mens vi satt på kafe mens hundene var hjemme i tordenværet...Det er en liten, men så ekstremt opplagt løgn, og det som skremmer meg er at han gjør det helt uten skam..nesten så han tror det selv? Hva mer lyver han om?

Han er helt klart en mann med mye aggresjon. Han kan gå fra null til hundre i en krangel og det som er skummelt er at han alltid tar det så langt. Han kjefter i vei og holder på i det uendelige, gjerne nesten helt uprovosert: det skal lite til for å få han i gang.

Han lager storm i vannglass. F.eks kunne han ikke finne noe tidligere i dag og da la han ut om at det var min mor som hadde rotet det bort og det gjør hun alltid og ble kjempesint mens han for rundt og lette. Det handlet bare om en ubetydelig DVD. Moren min sier alltid ifra at oppførselen er uakseptabel, men han endrer seg ALDRI. Han skjerper seg ALDRI. Stadig kommer de sårende kommentarene og om vi sier i fra at han ikke kan si eller handle som han gjør går han UMIDDELBART i forsvar og sier at han "er jo bare en drittsekk og dårlig far og gubbe og aldri er han bra nok og gjør alltid feil". Mine foreldre krangler ofte, og oftest pga hans oppførsel. Senest la han ut til meg om at moren min var helt umulig til tider. Da hadde han og mamma kranglet i bilen og det hadde endt med at pappa forlot mamma midt i Oslo. Men han tok ingen skyld selv. Sa bare at han var så lei av at han aldri kunne gjøre mamma fornøyd og at alt han gjorde var feil, han sa det på en sånn måte at det var mamma sin feil at han ikke var god nok. Som om det ligger i HENNES makt at han ikke er bra nok. Dette er skummel oppførsel synes jeg? Har han så lite selvinnsikt eller er det psykopatiske trekk?

Jeg er ekstremt glad i pappa og kommer alltid til å være det, men jeg tror ikke han har det noe bra. Han hjelper ALDRI moren min med husarbeid, han sitter bare og ser på TV og drar på arbeidet sitt (som lærer av alle ting). Han slurver med hygieniske ting som å pusse tenner og dusje. Og om mamma kommenterer at han f.eks har dårlig ånde, kun for å være snill, blir han bare sint. Han lever for at vi skal dra på en storslagen ferie hvert år, BARE på denne ferien er han 100% lykkelig. Rett etter går han litt i gulvet og blir ofte innesluttet. Også begynner han å planlegge neste ferie på vei hjem.

Det som gjør så vondt er at jeg ser at pappa ikke er det forbildet for meg som han vil være. Jeg vil gjerne se opp til faren min, og på noen områder gjør jeg det, men oftest føler jeg bare sympati og i blant rett og slett avsky for han: når han er på sitt verste med sine hersketeknikker og sårende kommentarer. Jeg klarer ikke å respektere han fullt og helt når han stadig behandler andre rundt seg så dårlig, og det er utrolig(!) vondt for meg å erkjenne. Jeg ser hvor lyst han har til å være den som passer på meg, men jeg trekker meg unna når han viser disse sidene av seg, og jeg blir til den sterke kvinneskikkelsen min mor er: noe jeg tror får han til å føle seg smålig.

Det som også kan nevnes er at min mor fortalte meg noe for en stund tilbake som jeg skulle ønske hun aldri gjorde. Hun fortalte at pappa hadde vært utro med en annen kvinne da jeg og broren min var småbarn og at han ville dra bort med denne kvinnen. Mamma tvang han i parterapi som reddet hele situasjonen, men han skal visstnok aldri ha sagt unnskyld. Det er først og fremst noe jeg er utrolig sint på min mor for at hun har fortalt meg, da det kun skader meg og mitt syn på pappa. Det er ikke rettferdig for noen. Dette er dessverre noe jeg er ekstremt bitter for fortsatt og vi har aldri snakket om det siden. Av denne grunn har jeg også mistet mye av min respekt for pappa, fordi han en gang visstnok skal ha villet forlate oss. Men samtidig minner jeg meg selv om at alle saker har to sider, det er bare trist at jeg aldri får høre pappa sin da han aldri kan få vite at jeg vet.

Jeg bekymrer meg veldig over at han har psykopatiske trekk? Han kan være veldig sjarmerende når han vil, og mange liker han. De som ikke har sett de sidene vi nærmeste ser. Greit at han har mye usikkerhet i seg, men hvordan kan han la det forsvare hans til tider rett ut onde kommentarer og oppførsel? Ser han ikke at det er ondt? Er det en ekstrem mangel på selvinnsikt? Eller verst av alt; VET han at han sårer oss? DET er en grusom tanke. Er alt med overlegg? Eller er han bare en såret og umoden sjel?

Dere kan nok ikke svare på noen av disse spørsmålene, men kanskje dere har noen lignende erfaringer med deres nærmeste? Jeg lurer veldig på om han har en diagnose rett og slett. Bipolar kanskje?

Det gjør bare så vondt at pappa kan speile seg så tydelig i mine øyne og se at han ikke er den store trygge pappaen han vil være. Faktisk (noe jeg aldri vil fortelle han) tenker jeg i blant at om han ikke var faren min ville jeg virkelig ikke likt han; ganske enkelt fordi han tråkker på andre for å hevde seg selv. Dog ikke HELE tiden. Som sagt jobber han som lærer. Noe som kanskje høres litt rart ut. Men i den andre enden finnes det en fantastisk engasjert og sjarmerende mann, bare så utrolig synd at den andre siden skal være så himla mørk...

Er det noen tanker rundt dette? Beklager litt langt innlegg, men tankene kommer jo mens man skriver.
Avatar

Re: Er pappa psykisk syk?

aug 13 2014 - 05:29
Noe av det du skriver kan minne meg om min egen far, som er alkoholiker. Du skrev at han hadde alkoholisme i familien, men vet jo ikke om din far lider av det selv
Avatar

Re: Er pappa psykisk syk?

aug 13 2014 - 21:06
Takk for svar!

Jeg glemte kanskje å nevne det, men han er helt avholds i frykt for å bli som sin far. Har et veldig anstrengt forhold til alkohol faktisk..det er en av tingene han kan fyre veldig på f.eks.

Veldig leit å høre at faren din lider av alkoholisme forresten! Det er en grusom ting å ha i familien..
Til forsiden