Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er jeg alene?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er jeg alene?

jan 22 2011 - 22:12
Er jeg alene, her jeg sitter? Ja, det er jeg forsåvidt...om vi ikke teller med hundene mine. En beagle og en vorsteh. Jeg sitter her alene, og det er ikke noe nytt. Alle helgene i 2010 var også sånn... og i 2009, også 2008 var sånn, såvidt jeg husker. Jeg husker ikke sånne ting så godt lengre...det er lenge siden dagene gled inn i hverandre og fortiden ble en grå tåke. Jeg føler ikke jeg passer inn sosialt noe sted, er deppa, ensom og lei. Men hva skjedde? Hvordan havnet JEG her?


Jeg starter historien ca 10-12 år tilbake i tid. Jeg jobbet og trivdes forsåvidt godt med det. Men etter å ha jobbet på samme plass i mange år begynte jeg å kjede meg. Kjedsomheten ble værre og værre, og jobb hjalp ikke. Sykmeldingene kom på rad og rekke, rygg og bein ble brukt som unnskyldning. Dette fungerte en stund, tiden i sykmelding ble brukt til ting jeg virkelig liker og brenner for, sakte men sikkert kom energien og gløden tilbake. Prøvde igjen å jobbe, men ble fort tomt for pågangsmot igjen. Etter et par år i dette moduset ble det slutt hos arbeidsgiver. Tenkte det var like greit, kunne sikkert finne noe som var mer interessant andre steder.
Men før den tid gikk jeg inn i millitæret. Også her kjedet jeg meg. Skyteøvelser var kjedelig, utmars var kjedelig, mat var kjedelig.. Det eneste jeg likte var samholdet i laget mitt. Ble skadet under en øvelse og ble kjent midlertidig tjenesteudyktig og sendt hjem.

Jeg sto på bar bakke.
Ingen gjeld
Ingen forpliktelser
Jeg kunne gjort hva som helst..

Jeg gjorde, ingenting... lenge. Manglet vilje, pågangsmot, energi... Så jeg gjorde ingenting. Vel, jeg sier ingenting. Det er ikke helt sant. Jeg prøvde meg i flere jobber uten å finne noe som engasjerte eller gledet meg. Det var kjedelig å ikke gjøre noe, men ikke så kjedelig som å jobbe.
Fant etterhvert en jobb jeg likte, noe jeg trivdes med og noe jeg virkelig kunne. Har aldri vært flink rundt folk, men plutselig var jeg kongen av hugen, som selger på en travel messe. Jobbet i denne bedriften frem til den dessverre gikk konkurs. Jeg gjorde nok en gang ingenting og alt var atter en gang kjedelig. Det fantes ikke glede i noe jeg gjorde. Ingen følelser, ingen sorg.

I min kjedsomhet snublet jeg over rusmidler. Først amfetamin, som løftet meg veldig. En stund var alt herlig! Jeg jobbet, jeg smilte, jeg gråt.. jeg levde! For første gang på lenge lenge hadde jeg det fint. Men amfetamin er slitsomt, og det kunne ikke vare. Var innom mange rusmidler, kokain, exstacy, hasj, psilocybin, LSD, ketamin osv osv.. Tror jeg prøvde det meste, untatt heroin.. Jeg ville jo ikke bli avhengig. Felles for alle rusmidlene jeg prøvde er at alle gjorde meg godt, i en kort periode. Men det var slitsomt. Etter "noen år" på diverse stoffer prøvde jeg psilocybin og LSD ved en par anledninger, dette er noe som løftet meg veldig. Nok en gang var jeg glad og livet var herlig. En annen effekt var også at disse "trippene" viste meg at jeg ikke trengte sentralnervestimulerende for å være glad. Dette var i 2003 og jeg har ikke rørt dop etter dette, fordi det ikke er mer posetivt å hente der. Men, gleden og energien jeg fikk av disse opplevelsene varte ikke evig de heller.
Tror ikke jeg sleit med abstinenser etter å ha kuttet dop relativt fort, har iallefall aldri kjent noe som kan minne om abstinenser. Men gleden, ensomheten, følelsen av å ikke passe inn sosialt... alt har blitt værre enn før. Kanskje som en følge av dop, kanskje bare en naturlig progresjon. Det finnes det neppe noe svar på.. Har ikke nevt det tidligere, men NAV, i diverse forkledninger gjennom årene, har vært med hele veien i større eller mindre grad.

For fem år siden kom NAV endelig på banen med et opplegg som så ut til å virke bra. Livet smilte og jeg jobbet uten å hate det. Men, dette var jo bare arbeidstrening, så det kunne ikke vare evig. Men, det hjalp meg inn i en skoleplass på en høyskole. Og jeg elsket det! Nå studerer jeg det jeg virkelig bryr meg om her i livet og burde hatt det helt topp. Det hadde jeg også, det første året...da kjente jeg at det begynte butte. At gleden, engasjementet og gløden var i ferd med å bli borte.... Men så traff jeg ei jente og verden var plutselig lyserosa og herlig. Men, nærmest selvsagt når man er så på bærtur som meg, så havarerte forholdet etter ca et år. All glede, alt engasjement og all glød ble borte over natta.... Dette er snart et år siden, og tapet av jenta kom jeg greit over. Det som er vondt er å sitte her...alene, ensom, kjedsom og deperimert.

Ingenting er gøy lengre.
Ting som før var livet, er nå en uviktig parentes i livet mitt.
Interessene mine; Jakt og fiske er nesten lagt døde, igjen...jeg orker ikke.
Skolen hvor jeg studerer nettopp jakt og fiske seiler sin egen sjø. Jeg orker ikke følge med.

Jeg sitter her, alene.. med hundene mine, som ikke får nok tid i skog og mark.

Hvordan ble det sånn?

Ser jeg ikke langt nok tilbake? Såvidt jeg husker har jeg aldri passet godt inn sosialt, men ikke sånn som nå....Kanskje jeg passer inn, jeg bare ser det ikke? Og ting har alltid blitt kjedelig fort, såvidt jeg kan huske.

Jeg kjeder meg så, at jeg godt kunne ha tenkt meg å slippe kjede meg en eneste dag til. Men ikke faen om jeg tar mitt eget liv, tenk om det skjer noe i morgen.
Jeg vil ikke slippe verden, men når jeg ikke orker å delta selv om det ikke er noe påvist gæli med meg, hva skal man da gjøre? Er verden så kjedelig, eller er det jeg som er så på viddene at jeg ikke ser skogen for alle trærne?

Er jeg alene?
Avatar

Re: Er jeg alene?

jan 22 2011 - 23:40
Tror mange kan kjenne seg igjen i dette her. Livet blir uinterressant og det er jevnt over en laber stemning.
Du nevner at det er ting som har løftet men trikset er jo ikke å bli løftet siden man da kan falle ned igjen. Trikset er å komme seg opp. Det er da ting er virkelig lettere og snubler man litt så har man større kapasitet til å takle dette. Har vel en tro på at det er viktig å kunne få "ladet opp" like mye eller mer enn det man "lader ut". Det å ha en balansegang i livet er nok undervurdert siden man ser folk stresse langt mer enn det som er nødvendig og uten å sitte igjen med noe for sitt strev. "Veien er målet" er vel en livsfilosofi å trakte etter siden man da kan ha det helt greit hele tiden uten å ha en betingelsesbetont eksistens.

Nøyaktig hvordan man skal oppnå dette vet jeg ikke helt for jeg er midt i den prosessen selv. Jeg har kommet meg ganske langt fra å være på randen til sammenbrudd hver dag til å ha dager hvor man faktisk får litt fot og en god følelse i kroppen.
Til forsiden