Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er det bare meg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er det bare meg?

des 24 2013 - 10:03
Er det bare meg? Det er et spørsmål jeg har stillt meg de siste 30 åra. Var utsatt for "det som bare skjer jenter" (er en mann på nå 47) Fikk "kniven" på strupen av min daværende ektefelle for 10 år siden, enten søker du hjelp. Eller som hun sa, vi flytter. Jeg søkte hjelp, ble innlagt ved Dps, over 6 mnd.Men når jeg da kommer hjem, hva skjer? Jo 2 mnd etterpå, får jeg beskjed om at hun og guttungen flytter. Men tilbake til hoved problemet. Ang jula, og andre familie sammenkomster. Føler at jeg ikke har gjort meg fortjent til å sitte å ha det koselig sammen med øvrige familie medlemmer. Har derfor blitt mer og mer til at jeg ikke møter opp i f,eks bursdager. Når unga var yngre og bodde hjemme, stillte man opp for pliktens skyld. Men etter at de ble voksne og forlot rede, ja da har det bare blitt mer og mer isolasjon. Får legge til at jeg pr i dag er innlagt, hadde permisjon i helga. Føler at jeg ikke kommer noen vei. Men har ikke fiksa å dra tilbake.(tør ikke) Føler at jeg ligger alle til last, og det vil jeg ikke. Derfor sitter jeg nå her og skriver dette. F... ta allt.
Dette ble sikkert veldig kaotisk. Beklager det for eventuelle lesere.

Hilsen: er det bare meg?
Avatar

dra tilbake

des 27 2013 - 20:51
til hvor? Usikker på hva du mente der..
Nei, det er ikke bare deg. Kjenner meg igjen i det du sier, tenker sånn selv, ; at jeg ikke har gjort meg fortjent til å kose meg sammen med familien. At det at jeg er depressiv på en måte gjør meg uverdig. Vil jo ikke ødelegge for andre. Og selv om man tar seg sammen, merker jo andre at man sliter likevel. Bedre å holde seg unna, tenker jeg, for de andre vil uansett aldri forstå. Ingen har hittil protestert på at jeg ikke kommer, (kanskje bortsett fra mor) og det tar jeg som et tegn på at de er glad for å slippe å se meg. Kanskje ikke glade, men i hvert fall gjør det livet enklere for alle. Det å ha en psykisk lidelse skiller en fra andre, dessverre. Ingen som ikke har hatt det kan noen gang forstå en.
Avatar

På den andre siden

des 27 2013 - 21:35
Skjønner tankegangen. Men tror dere ikke det kan være et genuint ønske fra familie?
Fra min egen hverdag jeg spør ikke ved mindre jeg mener det. Så når min mann sier mener du det, da blir jeg egentlig litt overrasket være gang. Jeg sier jo ikke ting fordi jeg ikke mener det. Sier det ikke fordi jeg ønsker å trekke det tilbake i neste øyeblikk og vri kniven rundt i såret. Jeg sier det fordi jeg mener det og da fortjener han det også. Det samme gjelder dere.

Syns det er synd at de flyttet ut 2 mnd etter du kom hjem. Å dette hjelper deg antaglig ikke å jeg kjenner ikke deres situasjon. Men i løpet av den tiden min mann var innlagt fikk ikke jeg noe hjelp fra noe offentlig eller oppfølging og med barn i bilde kan det bli tungt å stå alene til slutt har man ikke noe å gå på akkurat som når dere har en tøff periode. Forskjellen er at da er det alikevel ting man må gjøre som for eksempel mor eller leieboer.

Uansett poenget mitt til slutt er at jeg skjønner veien er lang tilbake, men veien blir ikke korter om du står å ser på hvor lang den er. Den blir kortere når du går på den. Med andre ord. Du må gjøre lit for det selv. Å tenk bedre om deg selv og dine nærmeste er en god start. Å blir det for tøfft så vær ærlig om det. Si det som det er, ikke pakk det inn.

Jeg tror du/ dere er verdt det, men syns dere selv dere er verdt det?

Håper ikke dere tar dette ille opp for det er godt ment.
Til forsiden