Skulle egentlig svare dette på en annen tråd her om løsninger eller hva tråden het for noe jeg husker ikke, men tenkte at det var feil å svare der så derfor lager jeg en egen tråd i stedet.

Hvis livet på noen måte ikke er bra, så har jeg oppfattelsen av at de aller fleste under denne sosialdarwinistiske individualismen mener at da er det noe man gjør feil eller at man ikke gjør nok for å tilpasse seg for så å få det bedre. Her handler alt om å kjempe seg til en plass i dette «samfunnet», det er alle mot alle og den sterkestes rett! Det handler ikke om å skape ett romsligere og mer inkluderende samfunn, men å skvise seg selv inn i ett trangt og ekskluderende konkurransesamfunn, konkurrere mot andre mennesker for å få jobb, for å bli inkludert. Rett innstilling hjelper hjelper mye, men jeg har vanskelig for å se for meg at rett innstilling i seg selv skaper arbeidsplasser!

Jeg har prøvd mitt ytterste for å passe inn i «samfunnet» og bli inkludert, men gjett hva, dét var aldri bra nok! Jeg gjorde mitt aller aller beste, det er jeg overhodet ikke i tvil om! Det ikke bra nok, så jeg ble alvorlig psykisk syk på grunn av det, og ekskludert. Ekskludert hadde jeg blitt uansett, uavhengig av om jeg hadde fått en alvorlig sinnslidelse. Noen mennesker klarer seg rett og slett ikke under dette systemet. Mange er nødt til å tape, det er medregnet, det er meningen! Slik er kapitalismen; menneskefiendtlig!

Enkeltmennesket blir gjort til problemet mens systemet går fri. Hvis ikke mitt aller beste bidrag til dette landet ikke er bra nok, så er ikke dette landet meg verdig.

Er psykologen din enig i dette?

Usikker! Men det er i hvert fall populært i disse dager å gjøre enkeltmennesket til problemet, slik at folk kan gå rundt å piske seg selv, dét elsker jo psykopatene som styrer denne skuta, at vi får mennesker som er så uheldig å være for annerledes enn hva «samfunnet» kan akseptere, til å tro på at det er hos dem ene og alene at problemet ligger. Menneskefiendtlig! Men slik blir det under dette systemet.

Du svarer ikke på det jeg spør om. Hvor vanskelig kan det være?

Jeg svarte: Usikker (på om psykologen min er enig i dette)

Hvordan kan du være usikker på det? Har dere ikke diskutert det?

Har du et alternativt samfunn som ikke har utfordringer og er perfekt, som du heller vil ha musicman?

For min del handler det på ingen måte om å mene at noen gjør rett og andre gjør galt. Det handler utelukkende om å bidra til å se konsekvenser av ting og gjøre sitt beste i å ta ansvar for det.
Ville du synes det var bedre å alltid være enig hvis den eneste effekten av det var å slippe å møte motstand?