Jeg merker det på han også nå, han er lei av meg. Han har vært igjennom bekymring, fortvilelse, frustrasjon, men nå er han bare lei. Og jeg skjønner han godt. Jeg har tilbragt dag ut og dag inn i senga i snart en måned nå. Jeg trodde det bare var et par uker, men jeg innser at jeg har ligget der i snart en hel måned. Han får tomme blikk, taushet / og om jeg bryter tausheten er det i form av: mm, ja, hva, ingenting. Eller tårer. Han får ikke det en gang lengre. Jeg skjønner at han er lei, at han kjemper for å fortsatt elske meg. Men når man først begynner å tenke at livet sikkert hadde vært bedre om jeg ikke var her, så er den evige hvile så forlokkende. Og når man tenker så mye på døden, blir man nesten til en egen art. En slags livsform som elsker å fantasere om sin egen undergang. Jeg vet ikke.. Det føles som det ikke finnes en vei ut av denne depresjonen. Det evige mørket. Jeg er i evig kamp med meg selv, med livet som innsats. Og alle odds i mot meg. #tankerinatten

Hver glad det er noen der og sliter du med depresjon er det mange som kan forstaa deg og som vil snakke med deg.

Noen har saa spesielle psykiske vansker at nesten ingen forstaar.

Vet ikke hva din bakgrunn er, men alle odds er nok ikke imot deg;-)

..hva som forårsaker at jeg igjen og igjen detter ned i disse dype depresjonene. Eller hvorfor jeg i neste øyeblikket er så rusa på meg selv at jeg ubevisst ødelegger alt rundt meg, ved å ta uaktsomme og impulsive beslutninger. Det er disse vekslingene som gjør meg så forvirret, det føles som jeg ikke har noe å holde fast i. Så hvordan skal andre forstå, når jeg ikke skjønner det selv.

Takk for oppmuntring, jeg tror jeg trengte det. Jeg burde være glad for at noen er her gjennom det, men akkurat nå merker jeg hvordan jeg drar han ned med meg. Det føles ikke bra i det hele tatt..

Ok da har du kanskje noe mer enn depresjon aa slite med.Missforstaa meg rett.....jeg mener kanskje du sliter med noe annet i tillegg.

Haaper du snakker med noen om dette.Gjør det av respekt for deg selv og de som er glade i deg;-)

Og ja, jeg har ny dps time i morgen igjen - jeg må bare tørre åpne meg. Timen sist uke gikk greit, men jeg har en så stor frykt for å være helt åpen. Jeg mener, det er lettere å si noe her hvor ingen ser meg, eller vet hvem jeg er. Det blir noe annet med en som sitter og ser på meg, oh kjenner til bakgrunnen min. Jeg får en slags sperre når han spør de siste spørsmålene: har du tanker om å ta ditt eget liv? Det er som at jeg svarer "taktisk", for å slippe noe styr. . Jeg føler jeg tar for mye plass på en måte..

Jeg håper du har fått sove godt, jeg har satt pris på tilbakemelding fra deg.

Skjønner godt konflikten mellom sykdommen din og det at du har en kjæreste å ta hensyn til. Forferdelig vanskelig, det tror jeg på!

Og angående det å være åpen om negative følelser/tanker, husker godt den første gangen jeg trengte sovetabletter (over 30 år siden), husker legen spurte meg; "er det noe som plager deg?" "nei", svarte jeg. Men det var det selvfølgelig. Turte bare ikke si det. Det føltes som et tabu. Skikkelig dumt!

Heldigvis er det ikke så vanskelig å innrømme problemer nå. Men fortsatt er det jo et tabu rundt psykiske/følelsesmessige vansker generelt.

Minn deg sjøl på at du faktisk lider av en sykdom, for du ville nok ikke ha ønska deg over på den andre sida, hvis du var helt frisk. :-)