For to år siden ble jeg så lei av at venninnen min alltid skulle pirke på meg og andre, at jeg ga klar beskjed til henne om at dette måtte hun slutte med. Hun er en veldig følsom person, og hun ligger på et mye barnsligere stadium enn oss, så vi har alltid prøvd å beskytte henne fra andre med å rakke hardt ned på de som baktaler henne, og det skjer ofte! Hun er sprudlende, herlig og utrolig oppfinnsom. Men samtidig mangler hun litt sosiale antenner, og sier ofte ting uten å tenke seg om først. Hun har aldri tålt å få litt selvkritikk, derfor er det heller ingen som har gitt henne det. men det gjorde altså jeg. Jeg sa det til henne på en rolig måte at slik som hun holder på, gjør hun seg upopulær. Hun svarte med å gå direkte til angrep på meg, om hvor stygt jeg sminka meg (?), og ting om at det var synd at mitt barn ikke var planlagt å slike ting. Dette såret meg mye, for jeg gikk aldri til angrep på henne, men jeg gjorde det samme som hun har gjort med oss i alle år; fortalt henne at hun må roe seg litt, men på en mye finere måte.

I nesten to år har det vært stille... vi har ikke pratet sammen, bare sagt såvidt hei hvis vi en sjelden gang traff hverandre ute. Det ble rart.. Vi som hadde hengt sammen som erteris siden bleiestadiet, utforsket ting sammen, smugrøyket bak huset om kvelden, delt alle sorger og gleder med.. og nå var alt plutselig svunnet hen.

Jeg tenkte at jeg ville være en svak person om jeg tok opp kontakten igjen og beklaget at jeg hadde vært så hard mot henne. Hun fikk akkurat et barn, og jeg benyttet anledningen til å gratulere henne via en post på et nettsted der vi begge har samme profil. Samtidig beklaget jeg altså det jeg hadde sagt, og hun skrev "Du? jeg er ikke sint!!! ikke tenk på det! skal vi finne på noe når du er tilbake i byen?"

Jeg føler meg ti kilo lettere! Jeg føler meg ikke halv lengre, jeg føler meg hel! Etter å ha mistet kontakt med henne, har det vært et stort tomrom inni meg som jeg ikke har klart å å fylle igjen på noen måte - det går jo ikke! Det tilhører henne... hun er min tvillingsjel.. og jeg håper det kan bli slik som før... at vi kan leke, tulle og tøyse. Jeg er MEG sammen med henne.
Beklageligvis bor vi i hver sin ende av landet, så jeg kommer ikke til å se henne på et halvt år på grunn av skolegang... men jeg har likevel noe å se frem til ;) Og jeg gleder meg! Jeg er glad i henne, og det har jeg alltid vært.

fytti sånn har jeg det og.. jeg å min ex veninne var sammen ver dag.. alltid, men en dag skjærte det seg, å vi sa styge ting til hverandre.. det er to år siden.. jeg har prøvd å si unskyld men ho vil ikke tilgi meg.. å jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.. jeg er redd for at jeg plutseli skal få en på tryne vist jeg ser henne.. fordi jeg gjorde henne litt sint.. men jeg angrer nå.. men hmm hva skal jeg gjøre? så bra at det ordnet seg for deg! jeg er vel bare lit for redd at det ikke kommer til å ordne seg for meg så jeg drøyer det bare hele tiden...