Kalles også borderline. Det har jeg fått. Det forklarer mye. Men det føles som om alle bare legger skylden på meg. Jeg kan ikke for at jeg føler det jeg gjør. Det er sånn hjernen min fungerer. Virker som alle inkludert helsepersonell kun ser det jeg føler, gjør og sier som min egen feil. Føler jeg straffes. De ser ned på meg, blir sur, irritert.

Jeg skjønner at jeg kan bli bedre, jeg kan lære å kontrollere det. Men hvis det er medfødt eller innlært siden barndommen er det dette mønsteret hjernen vil følge resten av livet.

Teller ikke mine følelser? Jeg velger ikke å ha dem. De er bare så sterke. Av så lite. Det er ikke noe jeg bevisst velger å føle.

Noen andre som har dette? Erfaringer med å leve med det, få behandling, holdninger andre har til deg?

Hei kjære deg, jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med denne diagnosen. Men er godt kjent med den. Jeg vet fra utenfra så er personlighet forstyrrelser, noe folk flest ikke helt hva innebærer, som folk mener er "gale". En i familien hadde den diagnosen ++, hun søkte ikke hjelp og det gikk ikke så bra.. Det er ikke noe godt å oppleve at folk ser ned på deg og ikke ser deg. Har du tenkt over at virkelighetsoppfatningen din kan være helt annerledes enn den egentlig er? . Det er ofte slik at når det kognitive, er litt annerledes med en psysik lidelse. Da man oppfatte situasjoner, hva folk sier og gjør på en helt annen måte som egentlig er helt riktig. Dette forteller jeg også fra egen erfaring. Det er ikke noe man klarer å se helt selv før man tenker litt over det. Eller får høre de fra noen andre relasjoner.
Så klart teller alle følelsene dine, som du sier ja de kan være litt mye og føles som impulsive. Men du må lytte til kroppen din, og alle følelsene dine og tankene dine skal ha plass. Jeg regner med de går jevnlig til en de snakker med? Da får du evt god oppfølging der og noen som har god kompetanse på dette feltet å snakke med.
Desverre er det slik at verden har mange mennesker som er så trangsynte, og litevitende at de ikke vet bedre... Hev deg over de;)

SITAT: "Men hvis det er medfødt eller innlært siden barndommen er det dette mønsteret hjernen vil følge resten av livet."

Dette er kun en kvalifisert gjetning fra helsevesenets side, og ikke noen absolutt sannhet. En diagnose sier ikke nødvendigvis noe om årsakssammenhenger, den bare beskriver et sett med symptomer, og angir hvilken behandling som regnes som den mest hensiktsmessige. Det er likevel helt opp til pasienten selv hva h*n velger å akseptere av forklaringsmodeller for sine vanskeligheter.

Det er ulike meninger (både blant lekfolk og fagfolk) om personlighetsforstyrrelser kan helbredes eller ikke. Det som ihvertfall er sikkert er at noen har klart å helbrede seg selv, med eller uten helsevesenets hjelp. Det finnes en del teknikker for å få dette til, men enkelte av dem er ikke lovlige i det offentlige helsevesenet. (F.eks. tilnærminger som stiller spørsmål ved pasientens kultur og ideologi, eller andre verdiladede problemstillinger.)

At man har en diagnostiserbar psykisk lidelse, utelukker ikke at man kan ha et holdningsproblem i tillegg. Du velger ikke følelsene dine, men du velger hvordan du i prinsipp og praksis vil forholde deg til dem. Eier følelsene deg eller eier du følelsene? Vårt samfunnssystem er basert på at hvert individ må eie sine egne følelser, enten man har en diagnose eller ikke. Dersom du på det rasjonelle planet ikke godtar dette premisset (og handler ut fra den overbevisningen), må du bare godta at omgivelsene reagerer negativt.

Jeg føler jeg får for lite oppfølging. Tok 3 mnd å få diagnose, og nå får jeg bare behandling annenhver uke frem til sommeren.

Og frikar, det du sier er veldig svart hvitt. Jeg har tydeligvis mye sterkere følelser enn vanlige, friske folk. Eller mener du alle har like sterke følelser og bare klarer å kontrollere dem bedre? Hvis jeg har sterkere følelser er de vanskeligere å kontrollere. Da er det feil å si det du sier. Og provoserende. Kan snakke om holdninger, men det er følelsene som ligger til grunn, som har basis i hjernen, nervesystem, whatever oppi der. Mønster i hjernen, kanskje kjemikalier.

Det jeg sier er akkurat like mye (eller like lite) svart/hvitt som de premissene du selv legger til grunn, så nå bekrefter du jo egentlig bare at du faktisk også har et holdningsproblem, og da kan det jo være dét dine omgivelser reagerer på - ikke den ustabiliteten som følger av diagnosen.

Få deg et liv