Elefanten i rommet er visse kroniske helseplager. Den type helseplager som tar fra deg energi, styrke, god fordøyelse eller en balansert psyke. Det er masse gode råd om hva du kan gjøre med depresjon når du har et "vanlig" liv. Det er lett å opprettholde illusjoner når ting er "vanlig", eller man eventuelt finner en alternativ rute til stor suksess. Da kan man tro på ting som "law of attraction" eller at man "har det som man tar det". Så kan man med god samvittighet dømme andre for det er jo opp til en selv hvordan man har det.

Du setter fingeren på noe her. Ja, det er som om man har motivasjon nok, så klarer man det, ikke sant? Som om det er selvvalgt, alt man sliter med

Ja. Hvis du ikke greier å åpne lokket på syltetøyglasset har du ikke motivasjon nok til å spise syltetøy. Har du sett den Dagfinn Lyngbøsketsjen?

Jeg vil håpe og tro de fleste oppegående folk dømmer de kronisk syke med depresjon, like lite som de dømmer de som "bare" har depresjon. Noen ganger misunner jeg disse individene, men jeg har innsett at uansett hva man sliter med, så er det graden som avgjør hvor enkelt det er å komme seg gjennom det. Som at en kronisk syk kan ha symptomer som er lettere å bære enn en med tung depresjon.

Ja...! :) Han hadde noen gode poeng. Hva het det showet igjen.. Supersmud? Tror jeg det var

Ja! Det var det, ja. Supersmud! Han hadde noen gode poenger. Vanligvis liker jeg ikke standup så godt

Graden av ting er et viktig moment som ikke blir snakket nok om, elskverdig.

Når så mange tror nettopp at "man har det som man tar det" og det er "opp til en selv", så må det bety at mange dømmer. Selv inne her på sdmo har jeg sett flere som har kommet med den type lekser til andre... Man kan ikke ha en mening om at det er opp til en selv, uten å dømme den som ikke får til livet

Jeg tror mennesker dømmer hverandre hele tiden. Jeg tror heller det er unntakene som dømmer lite. Jeg tror at folk flest dømmer en for depresjon også. Når vi er inne på grader, tror jeg tilogmed det er vanlig for den med lavere grad å dømme den med høyere grad.

Ja. Jeg også dømmer, jeg prøver å ta meg i det. Jeg tenker på det som Paulus skrev til Romerne: Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

Men ... jeg klarer ikke å ta meg i det, jeg trenger hjelp til å se og å skjønne.. til å la være å dømme. Etterhvert har jeg oppdaget at jo, jeg gjør ofte det samme selv, som jeg i hjertet har dømt andre for å gjøre. Det ydmyker meg og jeg innser at .. hvem er jeg til å dømme? Jeg må først ta meg av meg selv

Det er antagelig flere forskjellige typer dømming. Jeg har litt problemer med å skille dem. For meg er det helt naturlig å "dømme". Vi mennesker deler inn i "bedre" og "dårligere" i alle sammenhenger. Du har fenomener som at fysisk vakrere mennesker blir oppfattet smartere. Det er sikkert 1 million andre eksempler.

Den bibelske dømmingen der liker jeg å tro er den samme jeg stort sett holder meg unna. Det å tro at andre fortjener noe dårligere enn seg selv.

forvirrer meg også litt. Det begrepet

Kroniske helseplager og depresjon, det å føle at man ikke er likeverdig med andre.. det føler jeg i familie og blant venner. Jeg er ikke sikker på om det er min følelse av situasjonen, eller de rundt sin dømming. Jeg føler meg i alle fall ikke helt komfortabel med å være i selskaper og sånt sammen med vellykkede folk, når jeg har mislyktes selv. Kanskje det egentlig ikke er at jeg har mislyktes, men det er sånn det føles.

Og det føles som om jeg kunne gjort noe med det, om jeg ville, men så tenker jeg at jeg VILLE jo, jeg prøvde og prøvde og prøvde. Energien var bare ikke der, helsa var ikke god nok. Og så dømmer jeg meg selv for at jeg ikke klarte det. For en runddans

Jeg kom på en annen dømming som også er en versting i mine øyne. Dommen om hva andre burde greie eller burde ha greid.

Bibelen snakker om rettferdig dom også. Så det kan være mange måter å dømme på ifølge den. Jeg tenker i alle fall at den meste dømmingen er negativ, eller kynisk, men samtidig uadskillelig fra dette jordiske livet. Jeg tenker at vi alle dømmer hele tiden og heller ikke må dømme oss selv for at vi dømmer. Hehe.. Bare for å gjøre det enda mer komplisert...

Jepp, tristtrist... vi dømmer oss selv også. Jeg er ikke enig med dem som får det til å høres ut som at vi derfor bare er vår egen verste fiende... Det er veldig enkelt å finne ut at man stiller dårligere i mange sammenhenger når man ikke har de samme ressursene som andre.

Jeg er helt sikker på at du ikke kunne ha gjort mer. Jeg tenker at du prøvde hardere enn mange som fikk til det vanlige løpet.

Takk for det. Jeg er sikker på at du også prøvde hardere enn mange som fikk til det vanlige løpet, om situasjonen din er som du skrev om i trådstarten

Det er snedig å se på for eksempel frokost-tv at det snakkes om Hvor skal vi på ferie til sommeren? -akkurat som om alle har økonomi til ferie, og om forhold på en måte som antyder at alle har/kommer til å finne noen å ha et kjærlighetsforhold med. Blant annet

Haha. Hvor skal vi på ferie til sommeren... Jeg lurer på om de som har det livet, forstår hvor uoppnåelig og fjernt det føles for en del mennesker. Vel... nå må mange føle litt på ting de aldri har følt før pga corona. Det er fortsatt bedre enn å ha noe inne i deg som følger deg hele livet og alltid hindrer deg i ferieplanene.

Sukk