Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dystymi

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dystymi

des 9 2009 - 13:51
Hei, jeg er en jente på 16 som fikk diasgnosen dystymi rett før sommerferien.

Jeg har slitt mye gjennom livet mitt, men da jeg sluttet å gå på skolen ,nektet å snakke til folk og lå bare hjemme ble det for mye. Etter nesten ett og et halvt år borte fra skolen ble jeg lagt inn på en ungdomspsykiatrisk enhet.det var her jeg fikk diagnosen. Etter noen månder på enhenten begynte ting og gå lettere og da jeg begynte på nytt på vidregående skole etter sommeren gikk også alt på skinner.

Så, etter nesten to månender på skolen kom problemene. Jeg ble mer og mer deppa, mistet de få vennene mine, ble mer og mer hjemme. Nå har jeg vært hjemme siden høstferien og jeg kjenner at jeg er på god vei tilbake til der jeg var da jeg ble lagt inn. Jeg er kjemperedd for det. Jeg har også redd for å gå ut og må ofte ha følge. For noen uker siden slo også kjæresten min opp med meg. Snakk om å få alt på en gang-.-

Jeg tenker masse på om det er dystymien som er grunn i at jeg har det som jeg har, og om det er noen muligheter for medisiner? Fikk høre på enheten at det trengte jeg ikke. Men, er det ingenting som kan hjelpe når jeg er nede absolutt hver eneste dag? Vil jeg noen gang bli bra igjen? Eller må jeg leve med dette resten av livet? har vært nede hver eneste dag i lang lang tid nå. Er det noen der ute som har det på samme måten? Og kanskje har noen råd eller erfaringen som de vil dele med meg? Er ganske desperat etter å få en endring nå.
Avatar

Re: Dystymi

des 9 2009 - 14:16
Hei vinternatt!
Det er så utrolig mange som sliter seg halvt ihjel, og jeg synes historier som dine er så triste! Du må komme deg til legen og forklare situasjonen. Det kan nok være nyttig for deg å bruke medisiner en stund. Det er klart at når man er hjemme og deppa hver dag, så har man behov for mer hjelp! Får du psykologbehandling? Hva gjør foreldrene dine?

Jeg vet faktisk ikke hva dystymi er. Kunne du tenke deg å forklare?
Jeg ønsker deg masse lykke til!
Stor klem fra Smørblomst :-)
Avatar

Re: Dystymi

des 9 2009 - 14:23
Hei, takk for svar: ) vel, har vært på mange møter med BUP men det fungerte virkelig ikke. Ble bare mer deppa av det faktisk. Ellers har jeg gått hos en privatpraktiserene psykolog siden jeg var åtte år, men måtte slutte hos henne fordi hun pensjonerte seg. Akkurat nå får jeg ikke noe hjelp, men har sendt en søknad til en lege som er spesialisert innenfor diagnosen min. Så blir spennende å se hva som skjer der. Foreldrene mine har stått på for meg, men har vært mye problemer der og. Siden de er skilt og ikke kan samarbeide.

Og om jeg kan fortelle litt om dystymi? vel, for å være ærlig, så vet jeg ikke særlig mye om det. Jeg fikk bare en fort forklaring. Og det var at man har et nedstemt stemningsleie hele tia. Og at det veldig ofte fører med seg sosial angst.

Stor klem tilbake : )
Avatar

Re: Dystymi

des 9 2009 - 18:19
Jeg håper du får snarlig svar fra legen og at han/hun kan tilby deg noe konkret hjelp.
Lykke til!
Avatar

Re: Dystymi

mars 8 2010 - 22:52
Jeg er også 16 og har nylig fått diagnosen. Psykologen min bare nevnte det sånn tilfeldig en gang, at de hadde satt diagnosen dystymi på meg. Det eneste hun forklarte var at det var senket stemningsleie eller noe sånt. Det var bare for noen dager siden jeg bestemte meg for å søke det opp, og fant ut at det var en form for depresjon. Da jeg leste på denne siden, http://www.norsk-psykolog-senter.com/hvaerdystymi.html, kjente jeg meg veldig igjenn. Så og si alt det stemte, og jeg skjønte på en måte hvor ille det var.

Jeg har egentlig alltid skjønt at det var noe galt med meg, fordi jeg var så trist, utrolig sliten en periode, og siden jeg reagerte veldig sterkt på alt. I tillegg har jeg utviklet en sosial fobi. Jeg trodde en tid jeg hadde ME fordi jeg var så sliten, men nå har jeg jo funnet grunnen. I det siste har jeg begynt å føle meg bedre, men det er sånt det er vanskelig å huske. Jeg er jo tross alt vant til å være deprimert. Jeg føler at det delvis skyldes BUP, og delvis miljøet på den videregående skolen jeg har begynt på. Jeg vet om mange som har dårlige erfaringer med BUP, og det har jeg også hatt selv tidligere, men psykologen jeg har nå er virkelig flink.

Da jeg prøvde å fortelle dette til venninnene mine, var det få som tok meg seriøst. Jeg tullet med det selv, for det er sånn jeg er. Det går jo ann å le selv om man har dystymi! Men nesten ingen tok det seriøst, de lo og sa at jeg innbilte meg det og at psykologen min har tatt feil. Jeg prøvde å fortelle om noe jeg har slitt med i flere år, som kan forklare mye av mitt humør og min oppførsel, men de skjønner liksom ikke alvoret. Det er greit at de tuller med det, det vil jeg faktisk gjerne, men det er også viktig for meg at de skjønner. Sånn at jeg slipper å høre like ofte: "herregud, vær litt glad da!" eller "du er så lat, du orker jo ingenting!"

Men det var jo noen som gadd å lese litt om det og faktisk bry seg, og det gjorde meg veldig glad. De spurte om det var sånn jeg hadde det, og sa at de syntes synd på meg. Men jeg skjønner jo også de andre, jeg vet selv at det er litt "skummelt" og vanskelig å være seriøs med sånne ting, fordi man ikke vet hvordan man skal reagere. Det er jo ikke en kjent diagnose.

Det er jo en liten stund siden tråden ble startet, men jeg svarte for det. Lykke til i hvertfall!
Til forsiden