Jeg er så lei av alt nå for tiden, er depresiv og kan til stunder ikke finne gleden i den dritt. alt skal liksom være så komplisert, hvordan jeg takler det som skjer med ensomhet, mobbing, angst, veldig dårlig selvtillit til tider, og for hver dsg enten skker det noe som gjør at jeg bare bekymrer meg mer eller så tenker jeg så mye på jævige stunder med folk som var venner eller familie...og jeg føler hele tiden at jeg ikke er bra nok, at det er mitt ansvar at alle har det bra, selv om det er de som gjør at jeg ikke har det bra...alt går liksom i ett surr i hjernen min, der jeg bare tenker mer og mer for hvert minutt som går...noen som har gode råd om å takle tøffe tider?

Gode råd finnes det vel mange av. Om en kan ta de til seg er jo noe helt annet.

Det er en vesentlig faktor at du finner ut av hvem du er og hva det er som gjør at du har det som du har det. Det er lett å se på eksterne grunner, men når det kommer til et stykke er en nødt til å gå inn i seg selv for det er der magien skjer.

Uansett om du er en liten solstråle som lett danser over et lite tjern eller du er en køl svart sky som buldrer over himmelen så bunner det ut i valg. De valg du tar får konsekvenser. Konsekvensene av de valg du tar fører til nye valg. Lærdommen som kommer er filtreres inn i forhold til hvor du er i deg selv. Her begynner det å virke komplisert. Det er dog svært enkelt.

Om du knekker opp alt i energi så vil du se et samspill. Den bevisste delen av dette samspillet er den som du aktivt kan bruke til å kontrollere din egen opplevelse av det hele. Det blir i realiteten du som kontrollerer deg selv. Du har trolig blitt lært opp til å se på eksterne kilder og fortsetter da med å gjøre dette helt til du prøver noe annet. Det tar litt tid å få det til å fungere dersom en har mange dårlige vaner.

Ofte vil en hevde at hvordan en har det ikke er noe valg. Hva er det som utgjør forskjellen egentlig?
Om du sitter på en stol et sted for deg selv i et mørkt rom...
Hva rolle spiller det for rommet, stolen eller deg selv der og da om du har:
Masse penger?
Masse venner?
Flott familie?
Fine klær?
Bra levekår?
Flott jobb?
Gode opplevelser i hverdagen?

Når det kommer til et stykke er det ikke det eksterne som er viktig fordi uansett hva som er utenfor vil det som er inne i deg selv bestemme hvordan du har det der og da. Du kan like gjerne være rakblakk, null familie og alle andre hater deg. Der og da spiller det ingen trille.

Det blir vel litt zen over det uten at der er et område jeg kan noe om. Eksterne innflytelser har en stor effekt på oss, og inntil vi forstår dette og ser det så vil det være en faktor som styrer livet. Når du selv tar kontrollen så vil du ha det så mye bedre at du ikke kan kjenne deg igjen. Og det hele virker egentlig helt absurd fordi det på et vis ikke hører noen plass hjemme. Dette er en av de tingene som "er sånn" iflg flertallet og som derfor blir utelatt nærmere ettertanke. Det er ikke rart mange får problemer.