Er det slik, eller er det bare nede i en stille bølgedal?

Det varierer nok litt og går litt opp og ned. Det kan være litt lite respons på noen innlegg her, og noen ganger mye. Det kan være litt tøft å stå i for den som har skrevet innlegg, men det er noe en ikke må ta personlig, prøver jeg å si til meg selv. Folk her sliter med sitt, det er derfor vi har denne siden. Tenk så heldig vi er som har en sånn internettside!

For meg virker det som at plassen holder på å dø en veldig lang og stille død. Jeg har ikke truffet folk noen gang her inne.

Hvis målet er å treffe noen i det virkelige liv tror jeg du må bruke andre forum enn dette. Husk her er det mange som har vanskeligheter med det sosiale.

Det er mulig å treffe noen, det er ikke bare mennesker med mentale problemer her.

Det er sant, men dette er og kommer aldri til å bli ett nettsted for treff. Dette er ett forum for å ta opp vanskelige ting som livet byr på. Ser man etter treff foreslår jeg tradisjonelle dating sider.

Ja nå er heldigvis sidetmedord også en side for å finne vennskap, enten man liker det eller ei. Det er mange som finner forumet på den måten. Jeg tror ikke forumet er én ting, man bør ha et litt åpent sinn.

Det finnes svært få sider der man kan finne venner uten at det handler om dating.

Vennskap påvirker også den mentale helse, mange føler seg ensomme uten venner og da er det bare fint om de kan finne noen.

Det er greit å starte sin egen tråd der du skriver hvor og hvilke venner du søker, også greit å se på "finn venner" om det er andre i nærheten av der du bor. Man må være aktiv og tålmodig :)
Du kommer nok til å finne noen du også.

Det er kanskje ikke riktig forum om man søker å treffe folk etter svært kort tid og jeg tror at noen brukere kan ha litt for høye forventninger til fremmede, om hvor hyppig kontakten bør være osv.. Det er ikke bare mennesker med psykiske lidelser her inne, men det er jo definitivt et forum tilpasset for mennesker med alle mulige psykiske belastninger, ensomme individer og til og med for de som sørger, så det er en side som er åpen for mennesker med mange ulike bakgrunner.

Jeg tror også det befinner seg mest introspekte mennesker her inne, kanskje de mer tilbaketrukne og usikre, forveksler det med sosial angst og har vanskelig for å separere disse. Jeg ser derimot at mer tilbaketrukne/usikre individer, kan være mer sårbar og mottakelig for sosial angst gjennom ufrivillig isolasjon over lengre perioder. Selv jeg som er ambivert, heller mer over til introvert og trives i eget selskap, vet at jeg ikke har godt av isolasjon i lange perioder.

Problemet for min del, er ikke nødvendigvis at det tar tid å bli kjent med noen og når jeg først skriver gode brev med noen, at interessen er gjensidig og man har noe form for kjemi. For min del, får det heller bare ta den tiden det tar og så vet jeg at jeg er heldig som blir kjent med gode, autentiske og interessante mennesker, som andre kanskje ikke gidder å ta seg tid å bli kjent med. Det er ingen ukjent sak at det er svært mye vanskeligere å komme seg inn på introverte mennesker, men de er noen av de beste type venner man kan ha.

Personlig har jeg skrevet med og møtt en god del mennesker gjennom forumet og mange har jeg ikke hatt noe kjemi med overhodet og da forstår jeg ikke hvorfor man skal lyve overfor seg selv og opprettholde kontakten videre. Har også møtt noen mennesker som dessverre er veldig dårlig mentalt justert. Jeg har ingenting imot mennesker som har sitt å stri med, det har vi alle, men man har enkelte individer som har fortalt meg om svært avanserte og vanskelige traumer som ikke passer seg å snakke om med privatpersoner. Jeg tror jeg er den type person mange åpner seg til, da jeg er oppriktig interessert i mennesker og å bli kjent, men jeg tror det er sunt med enkelte grenser. Har man depresjon og angst, det tærer på, så har jeg stor forståelse for det og åpenhet er viktig, men jeg tror ikke man skal basere et vennskap på bare sykdomsprat, da blir man mer en terapeut. Det å forstå seg på mennesker er vel og bra, hvis man spør, så får man ta det på egen kappe, men å fortelle noen i detalj om barndomstraumer og alvorlige ting, bør være noe man tar med behandler.

En ekte venn skal man kunne være seg selv med, snakke om de gode og vonde dagene og man skal kunne være seg selv, slik jeg ser det, men enkelte ting er kanskje best å lufte i et innlegg, for å få det ut og for en måte å bearbeide, skrive det fra seg. Med venner skal man kunne gi og få, det skal være toveis og man skal også ha gode stunder, som venner vanligvis har, andre dager skal man være en god venn for den som har det ekstra tungt, for den som trenger å snakke og det fører en nærmere hverandre, men skal man snakke om alvorlige og svært traumatiske relasjonsvansker, burde det tas videre til behandler.

Utover det, har det nok tatt litt ekstra tid å bli kjent med mennesker jeg virkelig har en connection med, som rett og slett kan være seg selv, diskutere diverse og til tider være uenig, snakke om spennende og "kontroversielle" ting, være åpne og ærlige, snakke om fortid, nåtid, tanker og idéer, også for framtiden. Det er interessant og jeg elsker introverte, mystiske, interessante, genuine mennesker og deres sære humor, og jeg skulle ønske flere ga dem en sjanse og at folk noen ganger kunne se fordi alle "fellesinteresser" og gå mer etter felles kjemi :)

Ett flott og innholdsrikt svar :)