Fullt kaos i hodet...

Har vært sykmeldt endel måneder nå, og intensjonen var å returnere til jobb igjen, men dett er jo en prosess, og har store deler av livet konstruert endel løgner/selvbedrag for å klare å holde meg på beina.

En av disse var å definere meg selv som lykkelig, jeg hadde jo alt som trengtes sett fra utsiden, klart jeg var lykkelig, ingen skulle få påstå noe annet...



Neste løgn står nå for fall:

Jeg vokste opp med en far som er psykopat/narsissist, og ble mobbet gjennom hele skolegangen.

Når grunnskolen var ferdig klarte jeg ikke tanken på mer skole, og begynte i lære i min fars håndverksbedrift, og han overtok stafettpinnen fra mobberne på skolen. Jeg holdt ut i 10 år, og var da fullstendig ødelagt, og måtte bort fra han & yrket.

Forsøkte å studere 4 ganger, men ptsd, unnvikende personlighetsforrstyrrelse og ikke minst udiagnostisert ADHD satte en effektiv stopper for det, så ble litt forskjellige jobber før jeg begynte i mitt gamle håndverk igjen, jeg vendte da tilbake til en verden omgitt av triggere, og klarte denne gangen 7 år før jeg ifbm flytting fikk muligheten til å gjøre noe annet igjen.

Gjorde det i 4 år før jeg ble «headhuntet» tilbake til håndverket igjen.

Skal sies at det aldri har fungert bedre, takket være helt enestående kolleger, men etter 2 1/2 år smalt det, gamle traumer lot seg ikke lenger undertrykke, og jeg gråt meg gjennom dagene på jobb med panikkanfall som varte hele dagen, og min sykmelding begynte som en sms til sjefen om at jeg var syk, og ble borte en dag, en dag ble til tre, tre dager ble til 7 måneder, og er forlenget 2 måneder til , foreløpig...



Løgnen jeg er nødt til å for det første anerkjenne er en løgn, og bestemme meg for hva jeg skal gjøre med er nå at jeg har gjort det samme på jobb, som i ekteskapet, jeg har bestemt meg for at jeg har det topp...

Etter hvert som jeg har etablert et tillitsforhold til min terapeut, har jeg gradvis begynt å ymte frempå at jeg egentlig føler meg fanget i et yrke som til syvende og sist var en livbøye for å slippe unna skole/mobbere, men som bare gjorde ting verre, og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er hverdagen fylt av triggere over alt, lyder, lukter, miljø , alt ...

Jer nærmer meg 50 med stormskritt, og hadde egentlig resignert, og forsøkt å bestemme meg for å stå i det, men i tillegg til triggere, er yrket fysisk krevende, og jeg kommer aldri til å holde til pensjonsalder, hverken fysisk eller psykisk, føler at kreftene som skulle vare til pensjonsalder ble brukt opp for 10 år siden..



For å forsøke å komme til et slags poeng her:

Når jeg nevner dette for terapeuten virker det egentlig som hun har ventet på at jeg skulle komme dit, at jeg erkjenner at jeg begynner å tvile på om jeg klarer å returnere i den gamle jobben, og hun nevner da noe som heter IPS (individuell jobbstøtte).

Hadde ikke hørt om det , men hun forklarte litt kjapt før tiden var over, og jeg kjenner veldig at dersom det er en mulighet for å etter hvert kunne få en jobb der jeg ikke går rundt som en eneste stor nervebunt virker utrolig... Bare tanken på å omsider kunne slippe unne og gjøre noe jeg faktisk ønsker kan ikke beskrives!



Tusen takk for at dere har lest helt hit, Hører gjerne fra dere som evt har litt erfaring med dette IPS opplegget.

har ingen erfaring med dette IPS
men høres ut som at dette kan være noe
en ting er i alle fall sikkert da
du må slutte med flink-pike-syndromet
dette gjelder ikke bare jobb
det gjelder over hele linja
gabriel scott sa:
makten over andre er intet
makten over seg selv er alt
forstår eller? ;)

Evt flink gutt...
Gabriel Scott var ikke dum han, en av mine favoritter, og har båtplass 200 meter fra huset hans :)
Bli kvitt syndromet er på gang, terapi begynner til høsten, klarer det ikke uten hjelp.

Du er godtfungerende til å ha både psykiske helsevansker og ADHD og med den oppveksten du har hatt. Det betyr at du er sterk. Forsøk å gå inn i deg selv å kjenne etter om det er riktig å gi slipp på en jobben du har hatt i mange år nå og å gjøre noe nytt, tror du selv har svaret på det. Jeg synes også det skinner igjennom at du kanskje har tatt en beslutning?

Lykke til!

Takk skal du ha Heidia01, har egentlig aldri kjent meg sterk noensinne, bare redd og usikker.
Du har nok rett mtp en beslutning, har brukt helgen til å kjenne etter skikkelig, og roer jeg helt ned og føler på tanken på å slippe å vende tilbake, føler jeg bare en enorm lettelse..