Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det er som å våkne og ikke vite om du er glade tigergutt, eller det triste eselet..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det er som å våkne og ikke vite om du er glade tigergutt, eller det triste eselet..

okt 27 2014 - 14:53
Akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg skriver dette til, kanskje til noen jeg er glad i, kanskje til noen som kan hjelpe, eller kanskje bare til meg selv. Men jeg trenger å få det ned på papir, for hodet mitt holder på å eksplodere – og jeg er SÅ forferdelig dårlig på å snakke, og forklare hvordan jeg har det da det virkelig gjelder.
I over 10 år har det preget meg, hemmet meg, og satt meg i vanskelige situasjoner. I over 10 år har jeg slitt med å be om hjelp, eller sette ord på det. I over 10 år har jeg skuffet mange, såret mange, isolert meg, og utagert.
Så lenge jeg kan huske har jeg hatt uker og måneder, hvor jeg er så deprimert at jeg ikke kommer ut av sengen. Det går mange dager mellom hver dusj, for bare det å kle på seg er et stort ork. Jeg går opp og ned i vekt, har tydd til rusmidler for å føle meg bedre, eller ikke føle noen ting. Jeg har forsøkt å ta mitt eget liv, men ikke engang det klarte jeg å lykkes med. Det endte bare med koma, og så tilbake til det samme gamle.
Når det kommer til rusen, har jeg vært fri fra den i nesten 4 år nå. Så det er ikke noe jeg tyr til lengre. Foruten 3 sprekk disse 4 årene, har jeg klart meg bra. Eller, klart meg uten på et vis.
Når depresjonen kommer snikende, begynner det på samme måte hver gang. Jeg blir fortere sliten, kan duppe av hvor som helst, trekker meg unna venner, unngår å svare på telefonen, trekker meg unna kjæreste, familie og ellers andre jeg har i livet mitt. Bare for å dyrke følelsene og tankene mine, og slippe å forholde meg til noen. Jeg bor i morgenkåpa eller joggebuksene, glemmer virkeligheten, og tankene går helt i surr. Får ikke sove om natten, våkner tidlig om morgenen, men likevel så trøtt og sliten at jeg ellers i løpet av dagen kan sovne i hvilken som helst sammenheng. Jeg varierer mellom å gråte ukontrollerende og av helt absurde grunner, og det å ikke klare gråte i det hele tatt. Jeg blir nesten likegyldig. Apatisk. Og har ingen interesse for andre mennesker eller aktiviteter jeg vanligvis elsker. Alt er bare vondt. Og ensomt.
Andre ganger er jeg rastløs, så rastløs at det flere ganger har resultert i utroskap, flytting, krangling og tilbake til rusen. Jeg blir uansvarlig, og lever i min egen verden full av ideer jeg tror jeg skal gjennomføre, men som selvfølgelig bare blir kaos og aldri gjennomført. I disse tidene virker det som jeg skal løse verdensproblemer, og kan sitte oppe til langt på morgenkvisten for å ”studere” noe jeg har blitt oppslukt av. Ser filmer, nettsider, blader, og dagene etter snakker jeg ikke om noe annet. Mennesker rundt meg og nær meg, klarer ikke følge med, rister på hodet og sier ”herregud,skjerp deg”.
De siste 3 ukene har jeg vært veldig deprimert, og er det fortsatt – men de to månedene før det, så var det preget av dette stresset mitt! Jeg skulle ha alle verdens jobber, jobbet hele to dager i en jobb, før jeg begynte å søke nye, gå på intervjuer, ene fraværet etter det andre, fordi jeg må bare, må bare, må bare. Kjæresten min begynte å bli bekymret for at jeg var for rastløs for å bli boende her med han, og klarte ikke følge med på alt jeg snakket om og drev med, sa jeg ombestemte meg om alt hele tiden. Og jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg mener eller hva jeg driver med, føler jeg blir dømt for alt jeg sier og gjør, så det beste ble til slutt å ikke si noe som helst, og kanskje lyve litt også.
Men som alltid, ender alt dette stresset i en ny periode av en tung, uunngåelig depresjon. Og jeg blir paralysert av alle disse vonde følelsene som velter over meg. Føles som et stort svart hull sitter midt i magen, og hører bare det vonde i alt folk sier til meg. Alt føles som kritikk, alt føles som hat. Det føles som om hele verden er i mot meg, og at jeg er helt alene. Derfor klarer jeg ikke engasjere meg i samtaler, jeg holder ikke avtaler, kommer med en haug med unnskyldninger hele tiden. Blir skikkelig usosial, og i det siste har jeg avvist kjæresten min så mye at jeg ikke engang husker sist vi hadde sex, eller i det hele tatt hadde det koselig sammen. Jeg mistenker og analyserer ALT han sier og gjør. Jeg er så sliten, føler meg som tidenes dårligste kjæreste. Når han spør hva som er galt, så klarer jeg bare si ”jeg vet ikke”. Og når han da fortsetter og si at jeg er sur på han, eller ikke liker han, så blir jeg så sint at jeg ikke engang klarer å fokusere på noe som helst. Blir bare irritabel og aggressiv og avviser han enda mer. Jeg VET han mener det godt, og jeg VET han er glad i meg. Men akkurat nå klarer jeg ikke se noe annet enn mørke i alt rundt meg.
Det er ikke bare han jeg avviser, det er mamma, hun får mye kjeft og dårlig samvittighet i disse periodene. Det er venner, de sender melding på melding, og det kan gå uker før jeg svarer, hvis jeg svarer i det hele tatt. Har telefonen på lydløs så jeg slipper å se på den med mindre jeg vil. Det samme med resten av familien.
Jeg har ødelagt så mye sjanser her i livet fordi jeg har det sånn. Jeg vet ikke engang lengre når jeg er frisk – for jeg kan føle meg frisk, og plutselig er alt rundt meg helt kaos! Jeg liker disse stressa periodene best, selv om de ødelegger mye. Det er bare følelsen av frihet, og selvtilliten som jeg elsker ved disse tidene. Jeg driter i alt og alle, og lever for MEG!
Men nå er jeg sliten, ødelagt og lei, og jeg trenger hjelp! Hjelp til å forstå hva som skjer med meg, hjelp til å takle det, og hjelp til å leve normalt!
Jeg orker ikke mer av disse opp- og nedturene!!!!
Som overskriften sa, det er som å våkne og ikke vite om det er glade tigergutt eller det triste eselet som våkner og skal styre livet mitt!
Avatar

har du

okt 27 2014 - 23:43
bedt om hjelp?
Virker som noe alla "manisk-depressiv" , eller kalles det "bipolar" nå, det er mye mulig.
Det finnes jo medisin som virker stabiliserende.
Du sier ikke noe om at du bruker medisiner mot plagene dine, så jeg går ut i fra at du ikke gjør det? Det var kanskje en tanke? Hvis svingningene har noe med hjernens kjemi å gjøre altså.
Avatar

Ja

okt 28 2014 - 17:38
Jeg har bedt om hjelp, kom inn til dps på prioritert helsehjelp nå. Jeg har første time nå på torsdag, gruer meg noe vanvittig. Har vært ut og inn av leger og alt i mange år, men sliter sånn med å åpne meg. Derav grunnen til at jeg gruer meg, redd for at jeg ikke får ordentlig frem hvordan jeg har det. At jeg ikke skal få en skikkelig utredning nå heller... Jeg har tidligere fått antideppressiva - men blitt dårlig resultat, ble mer gira og sliten av dem egentlig. Men det er ikke normalt å få depresjoner igjen og igjen over så mange år, så jeg trenger virkelig hjelp nå. Ordentlig. Men hvordan går jeg frem første timen hos dps? Har blitt satt opp på poliklinisk time hos fagkonsulent? Hva er en fagkonsulent??! Jeg er så stressa over det her, redd for å bli avfeid, eller at de bare reagerer kun på depresjonen og at jeg blir låst fast der igjen.. Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver her, men jeg håper kanskje noen har råd..:( sliten..
Avatar

Re: Det er som å våkne og ikke vite om du er glade tigergutt, eller det triste eselet..

okt 29 2014 - 01:19
Kanskje du skal prøve å vise dette innlegget og svarene når du skal få hjelp profesjonelt? Det er jo en veldig god beskrivelse på hvordan du har det! Så er det lettere for de å forstå, kan være vanskelig å sette ord muntlig på en slik tilværelse
Avatar

helt enig med skrivertildere

okt 29 2014 - 02:10
skriv ut det du har skrevet her. En glimrende ide.
DPS er ingenting å være redd for. De er vant til å ta i mot folk som er mer eller mindre stressede/nervøse/etc.
Lykke til!
Avatar

Takk for svar

okt 29 2014 - 13:40
Jeg syntes det hørtes lurt ut, så jeg har faktisk skrevet ut innlegget nå, og lagt det frem så jeg skal huske det i morgen. Er så glemsk om dagen, så alt må på en måte ligge ganske til rette for meg. Slitsomt å ha det sånn her, bare føle seg tom og trist. Føler meg lat også, her jeg har ligget i sengen i 2 uker nå, og såvidt sett dagslys. Jeg vet at det ikke hjelper, men hver gang jeg prøver å gå ut, eller gå inn på butikken - så fryser jeg fast. Føles som alle stirrer og snakker om meg, og det bare prikker i hele kroppen, og det blir vanskelig å puste, så må jeg snu igjen og rett i sengen.. Vet ærlig talt ikke hvor mange flere sånne dager jeg greier..:/
Avatar

Re: Det er som å våkne og ikke vite om du er glade tigergutt, eller det triste eselet..

okt 30 2014 - 02:08
Lykke til på DPS i dag!
Du får søke motivasjon i tanken på at ikke bare du vil få et bedre liv når du får den hjelpa du trenger, men også alle rundt deg, ja, skulle ikke forundre meg om hele samfunnet tjener på det.
Avatar

Tusen takk la strada

okt 30 2014 - 08:15
Vært våken siden kl 5 nå, var koselig å logge inn her nå. Tusen takk! Jeg håper dette er starten på et bedre liv. Ha en fin dag! :-)
Avatar

bare hyggelig

okt 31 2014 - 02:38
Håper det gikk bra i går!
Ja, det blir sikkert bedre livet, det må det bli, nå når du har tatt opp kampen:-)
Avatar

Vært en kaotisk uke.

nov 4 2014 - 18:10
DPS timen gikk vel, greit. Konstaterte med at jeg var alvorlig deprimert nå, og fikk time på nytt igjen førstkommende fredag. Det er vel egentlig begrenset hvor mye inntrykk man kan få iløpet av en første time. Men han hadde gjort leksene sine, og lest opp tidligere epikriser osv. Så han var forberedt, og spurte spørsmål ut ifra det. Så jeg fikk ut overraskende mye.

Men etterpå har jeg nesten gått lengre inn i depresjonen. Og på fredag hadde jeg en episode hvor jeg visstnok var nærmest psykotisk. Noe som har ført til krangling, dårlig stemning med noen mennesker, og at jeg sitter med en enda større angst for å gå ut av døra. Nå føler jeg virkelig alle ser på meg. NED på meg. Alle vet det, at jeg er ikke frisk.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her, men på sett og vis er det lettere og tømme seg her anonymt. Uten konsekvenser. Jeg har så vonde tanker nå. Skadelige tanker. Og jeg er redd for at de rundt meg skal vite det.

Jeg ønsker bare sjelefred, om ikke annet, så bare for en dag <3
Avatar

Re: Det er som å våkne og ikke vite om du er glade tigergutt, eller det triste eselet..

nov 4 2014 - 19:56
Det må kanskje bli verre før det kan bli bedre vet du. Det er sikkert tøft å være i startfasen av en behandling. Kanskje litt mye forventninger og lett å bli skuffet?
Ting tar jo tid..

Du føler deg sikkert litt på hugget for tida. Syns det er tøft gjort av deg å være åpen overfor omgivelsene. Ikke angre på noe. Du gjør jo det riktige:-)
Til forsiden