Jeg blir så lei meg av å lese om alle de som skriver at "det blir bedre etterhvert". Det blir ikke alltid det. Etter å ha slåss med depresjon nå i sikkert mer enn 40 år, etter å ha prøvd de fleste terapier og medisiner, ja til og med ECT, etter å vært innom de fleste (om ikke alle) depresjonsdiagnoser - selv har jeg konkludert med dystymi (persistent depresjonsforstyrrelse) - etter å ha snakket meg selv utslitt.... Det blir ikke bedre, det vil ikke bli bedre, jeg må leve med dette resten av livet.
Jeg er så sliten!!! Hypotetisk; Gi meg valget mellom en pille som gjør meg frisk, og en som fjerner meg fra jordens overflate.... Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg ville valgt. Er for feig til å gjøre det slutt selv.
Ensom! Selv med kone og barn. Savner å føle meg ønsket - istedet for som en pasient og en belastning (for jeg ser jo så tydlig hvordan mine smerter sliter ut mine kjære).
Det er tungt å vite: Prognosen fra fagekspertisen: Det blir ikke bedre!

du har rett
det blir ikke alltid bedre
men
aldri si aldri
ingen er vi
nostradamus
ingen kjenner dagen
før solen har gått ned
ikke mist håpet
det er alt vi har