Jeg kan huske at familien min var for fattig til at jeg kunne bli med på klasseturer, eller gi bursdagsgaver til vennene mine. Så jeg dro nesten aldri i bursdag da jeg synes det var flaut å måtte fortelle til dem at jeg ikke kunne gi noen gaver (og at andre som var der ville legge merke til det).. Min mor sjal alle pengene jeg fikk til klær eller andre ting til seg selv, så jeg hadde aldri noe jeg kunne kjøpe gave for.
En annen ting er at jeg husker første gangen jeg var på besøk hos en venninne av meg og så en flatskjerm TV for første gang i mitt liv. Hele huset hennes var moderne med oppvaskmaskin (aldri sett før), og hun hadde i tillegg et soverom laget for en prinsesse med kjempestor seng, eget skrivebord med egen PC.
Følelsen av å kunne spise ekte middag var kjempemerkelig. Jeg spiste nesten aldri middag. Det gikk for det meste i brød med smør og sukker på, eller pasta helt alene uten noen ting ved siden av.
Jeg tok aldri med meg venner hjem, fordi jeg var flau over hvordan det så ut hos oss, og at min mor var alltid kranglete uansett hva.
Noen andre som har hatt erfaringer som dette?

Jeg vokste ikke opp i et fattig hjem, men jeg ser at den store almektige skam slår til igjen. Noen sa til meg en gang at vi mennesker skammer oss for mye. Det er sant. Vi skammer oss for mye. Ingenting av dette var noe du kunne gjøre noe med. Jeg kjenner den skammen.

Jeg var en av de som bodde i det andre huset du beskrev. Om det betyr noe for deg vet jeg ikke, men du får ikke noen lavere status fra min side av hva du beskriver her. Jeg vokste opp med innendørs svømmebasseng og to etasjers barnerom men hadde min far eller mor noensinne hørt meg si noe negativt om en annen familie pga fattigdom hadde jeg fått kjeft så ørene flagret. Det hadde ei heller aldri slått meg å si eller tenke noe slikt.

Det finnes selvfølgelig nok av drittsekker her i verden som nok ville sagt noe annet, men hva jeg sier over stemmer for de aller fleste i min sosiale krets med penger.

Min kone vokste forøvrig opp i samme type fattigdom som du beskriver, noe som aldri har vært en hemmelighet for hverken meg eller min familie og alle elsker henne. Strengt tatt mener vel egentlig familien min jeg ikke fortjener henne og priser seg lykkelig over at hun er gal nok til å lide med meg.

Nå vet jeg ikke om dette er noe som er viktig for deg, men jeg ville nå nevne det.