Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Deprimert - men ingen hjelp.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Deprimert - men ingen hjelp.

juli 20 2015 - 12:09
Jeg er ved å gi opp.

For jeg kjenner ikke til noe annet, enn sånn som jeg har det nå. Endeløse forsøk på å få hjelp har gjentakelig resultert i et klapp på skulderen og "Du velger selv om du vil ha det bra. Bare prøv."

Sannheten er jo den at jeg namnet meg opp til alle de samtalene - og til å søke hjelp i utgangspunktet. Det kostet det siste jeg hadde. For jeg har det så tungt - og å høre at ingenting feiler meg, det gjør det ikke noe lettere.

Helt siden alderen 14 har jeg bedt om hjelp. Jeg har vært åpen med familie, fastlege og psykolog, men min mor føler jeg har satt kjepper i hjulene for å drive prosessen frem. Hun mener jeg kan tenke meg glad, og selvskadingen og selvmordsforsøket vil hun ikke snakke om. Jeg har lært meg til å tro at alt mørket inni meg er der av eget valg.

Slik er det jo ikke.
Det eneste jeg husker av årene etter mine foreldres skilsmisse (da var jeg 9), er et tung mørk tåke. Jeg husker ikke mer enn glimt - og sliter med å oppdrive minner frem til jeg ble 15.
Jeg føler meg tom. Motløs og tiltaksløs. Sosiale sammenkomster gjør meg nervøs og stresset, så jeg velger å holde meg for meg selv. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg føler jeg gjør min familie og venner en tjeneste med å trekke meg unna. Jeg føler jeg er i veien - og er det store minustegnet ved min ellers strålende familie og ved min vennegjeng.
Hvis mine venner og jeg går ut sammen skjer det mindre når jeg er med - jeg virker repellant på andre mennesker.

Vennene mine har begynt å trekke seg unna. De orker ikke mer, og ikke jeg heller. Jeg er en byrde for dem og familien. Jeg føler meg som et vektlodd.

Jeg føler meg ikke tilstrekkelig for å fortjene kjærlighet fra mennesker rundt meg, ikke en gang fra hunden min. Hvorfor skal jeg fortjene det? Jeg er en skuffelse og et nederlag for de rundt meg. For mor og far, men også venner. Ikke er jeg vakker, og burde kunne få til så mye mer enn jeg gjør. Kravene føles uoppnåelige.
Faren min har ny familie nå, så jeg ser ham aldri lenger. Det er jeg egentlig ganske glad for.

Jeg tenker så mye på livet - og jeg blir opphengt i små ting jeg har gjort som føles slitsomt ovenfor andre. Som hvordan jeg snakker, eller hva jeg sier, hvordan jeg ser ut.

Da jeg var yngre kunne min far si til meg at han var mer glad i min bror enn i meg og at jeg var slitsom å være rundt. Orker ikke tenke mer på perioden jeg var liten for hvis jeg gjør det finner jeg bare informasjon jeg har klart å glemme.

Jeg har konstant vanskelig med å puste, det gjør vondt i brystet.

Men jeg har prøvd så lenge nå. Jeg har kuttet ut alt som er usunt og begynt å trene. Sover regelmessig og jobber fast. Jeg smiler til verden for det er jo det man skal. Er det ikke? Kan ikke det værsåsnill bare være løsningen? Det har vært løsningen til min psykolog og fastlege, men jeg føler akkurat det samme som før.
Det har ikke hjulpet. Selv da jeg satt på kontoret til legen og gråt og ba om hjelp fikk jeg beskjed om dette og at meg feilet det ingenting. Og mamma er jo enig.

Hvorfor fortsette å be om hjelp når jeg ikke kan få den?
Til tider for jeg stressanfall hvor alt bare blir prikker - jeg klarer ikke å puste. Jeg får en intens klaustrofobisk følelse. Andre ganger føles det som noen ser på meg. Som om de vet noe om meg som de kan fortelle til andre. Noe vondt som ingen må vite.

Jeg føler meg forfulgt, som en mørk skygge som henger over meg og suger ut all energien min. Det klamrer seg til nakken min - den vet alt og den ser alt. Jeg vet ikke hvorfor, men den føles så ekte. Av og til kan den fylle et helt rom, spesielt når jeg er alene.

I det siste har jeg ikke klart å sove en gang. Jeg ligger bare under dynen og kaldsvetter. Jeg er utslitt og tung, alene og forfulgt.

Jeg er redd for meg selv. Jeg vil ikke ende opp der jeg var sist. Jeg
satt på togstasjonen og så på forbipasserende tog. Jeg husker jeg tenkte "det kommer et tog om 6 minutter. jeg kan hoppe forran det. jeg kan dø om 6 minutter". Jeg hoppet ikke.
Jeg gikk hjem og hang et rep fra taket på soverommet mitt og prøvde å henge meg selv fra det.

Jeg husker bare fra alle mine foregående år et intenst vakuum. Et vakuum hvor det eneste jeg kan puste inn er min egen sure luft. Jeg husker bare årene som et tåkete, mørkt vakuum. Forran meg? Jeg kan bare se det samme.

Jeg vet ikke lenger om jeg tror det kan bli bedre. I dag ringte jeg legen og spurte - men kan ikke få hjelp før i august. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og håper noen der ute kan hjelpe meg.

Takk for at du leste.
Avatar

hei!

juli 20 2015 - 13:53
hvis du trenger noen å snakke med kan du i tilegg til å bruke dette forumet,
bruke kirkens SOS chat,
de har åpent mandag til fredag 18-30 til 22 30, og enkelte lørdager fra 13 - 17
de som sitter der er ikke utdannet helsepersonell, men "vanlige" mennesker som er kurset i å snakke med mennesker som har det vanskelig.

lykke til!
Avatar

Du er ikke alene!

juli 20 2015 - 15:26
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det verste som fins er å ikke få hjelp. Eller å bli fortalt at man ikke trenger hjelp. Jeg har fått høre det utallige ganger: "Du som er så ressurssterk, du klarer deg nok igjennom dette." Og at det er fellesferie og liksom sommer og alle skal være glade gjør ikke ting det spor bedre. Har du noen du kan stole på? Noen å snakke med? Noen som kan hjelpe deg? Bytte fastlege?

Takk for at du delte.
Avatar

Re: Deprimert - men ingen hjelp.

juli 20 2015 - 17:21
svavanor: Hyggelig å høre fra deg. Det du skriver er veldig sant. Dessverre er jo sommeren ofte den tiden av året som føles verst hvis man er psykisk syk, nettopp fordi alle skal være så glade. All den gleden man "skal" føle kan fort oversettes til større bevissthet rundt egen situasjon.

For min del er dette en mer isolert og ensom periode enn noen annen tid på året.

Jeg skal til psykiater på onsdag.
Avatar

Re: Deprimert - men ingen hjelp.

juli 29 2015 - 00:07
Føler med dere. Jeg er i selv i en ganske lik situasjon. Har vært deprimert i godt over 10 år, prøvd alle slags selvhjelpsmetoder, kognitiv terapi, medisiner, trening, kosthold osv. Noen ganger har jeg hatt det litt mindre dårlig midlertidig, men jeg havner alltid tilbake på bunnen etterhvert. Det føles alltid som om folk bagatelliserer depresjonen min og tror at det bare er å "ta seg sammen" eller at "det går over".

Jeg er ganske nær ved å gi opp selv; ikke i den forstand at jeg har tenkt å ta mitt eget liv, men heller det at jeg er nødt til å akseptere at jeg alltid kommer til å måtte jobbe ekstra hardt med megselv for å oppnå en bare nesten OK tilværelse. Begynner virkelig å tro at ting aldri kommer til å bli noe særlig bedre, og at jeg vil være ensom og psykisk nedbrutt resten av livet.
Til forsiden