Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Deprimert eller realistisk?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Deprimert eller realistisk?

feb 8 2014 - 17:46
Etter å ha gått mange runder med meg selv, lest meg opp på psykisk helse og og analysert livet mitt om og om igjen spør jeg:

Er sånn at man må være deprimert når man ikke ønsker å være med på leken lenger?

Er man syk når man har kommer frem til konklusjonen om at livet er ikke noe for meg? Jeg syntes selv jeg er realistisk, og at det er godt å endelig kunne si det høyt til meg selv: Livet er ikke noe for meg!

Jeg opplever ikke meg selv som syk. Og fungerer fint som 2 barns mor, samboer og med full jobb. Jeg har bare ikke noen glede av noen av delene.

Bør jeg søke hjelp?




Avatar

Deprimert eller realistisk..

feb 8 2014 - 20:03
Det er jo et veldig godt spørsmål. Dog er det vel ikke så lett å svare på det i de termer siden liver handler om en god del mer enn disse to delene.

Å være deprimert kan komme av så mye. Hva vi ønsker og hva vi trenger går ikke alltid overens og det kan skape en eksistensiell konflikt. En bok jeg leser nå handler om dette med å ha mening. Å føle at man er på sin plass i livet og gjør noe fornuftig. Veldig mange følger med i strømmen og havner i en eksistensiell krise som gjør at spørsmål bli stilt. Om det man gjør virkelig er alt her i verden osv.

Det å gjøre noe for seg selv som man kjenner dypt der inne er helt riktig er nok avgjørende for hvordan man føler seg. Det trenger ikke å være de helt store tingene heller. En feil man fort gjør er jo å sammenligne seg med altfor mange utenfor seg selv fremfor å se på hva en ønsker og hva man vil ha.

Jeg tror nok det er fler enn de som liker å innrømme det som kommer til et punkt der livet blir en rutine og det liksom ikke skjer så mye mer. Man får ikke nye mål som skal kjøres eller man får begrensninger innenfor den retningen man har valgt som gjør at det blir færre muligheter.

Jeg kjenner jo godt igjen dette med om livet er noe for meg. Å tenke at en på et vis fungerer, men ikke lever. En gjør det som er forventet og utover det så er det liksom ikke noe mer. En blir vl kanskje litt fanget i hverdagen.

Hva som kreves er jo veldig individuelt. Det blir egentlig umulig å svare på også siden det ikke er noe som er rett å gjøre for alle. Det handler vel å kunne finne noe for seg selv som man brenner litt for og som kan gi mer glede og mening utenfor det a4 livet som ligger der.

For min egen del så ser jeg vel ingen stor fremtid i det rene a4. Det er mange små ting her og der som gjør at livet er mer verdt utenom dette. Forventninger som ligger på oss gjør at vi følger enkelte mønstre og kanskje ikke lytter så godt til hva som bor inne i oss selv.

Det du kanskje bør spørre deg selv om er hva som kan gi deg noe glede. Hva du gjorde sist du følte deg bra og hvor du var i livet. Dette er ting som kan endre seg hele tiden og dersom man ikke har kontakt med den indre stemmen så kan en fort vike bort fra det hele fordi man velger noe annet. Å komme til et punkt hvor man setter spørsmål om dette valget var riktig er nok et signal om at vi avviker litt fra egen plan, håp og drømmer.

Avatar

Takk for tilbakemelding.

feb 8 2014 - 21:45
Tusen takk for en lang klok tilbakemelding.
Avatar

-

feb 8 2014 - 22:30
To be, or not to be...

Du er ikke den første til å stille spørsmålet, kamilla. Albert Camus kalte selvmordet for det eneste virkelig filosofiske spørsmål. Søren Kierkegaard lette etter den ene ideen eller tanke som han var villig til å leve og dø for.

Uten sammenligning for øvrig, så har jeg selv også fundert på disse spørsmål. Jeg har spurt meg: Hva er egentlig den mest grunnleggende kraft i naturen? Liv eller død? Stritter jeg bare imot det uungåelige ved å leve? Eller er det tvert imot sykt ikke å gjøre alt jeg kan for å unngå døden - for å ta vare på den ene sjansen jeg har fått..

Jeg har vel etter hvert kommet til at jeg ikke kommer til noe endelig svar. Det er en syklus, en høne og et egg. Dessuten har jeg funnet en viss tilfredsstillelse i nettopp det at noen spørsmål aldri vil finne sine svar her på jorden. For hadde ikke verden blitt litt kjedeligere om Meningen med alt sammen ble åpenbart for oss?! Om de evige spørsmål plutselig hadde en fasit?

Peter Wessel Zapffe sier det fint når han påpeker at menneskene er de eneste som krever mer enn livet kan gi... Han fant det derfor interessant å studere dyrs atferd. Hva mener egentlig de om tingenes tilstand? Finner de mening med tilværelsen? Lykke?
Jeg synes det er en interessant sammenlikning. Og i et slikt lys blir menneskers eksistensielle spørsmål ganske absurde. Hva er det vi har, som dyrene ikke har, som gjør at vi ikke bare stiller disse spørsmål, men faktisk handler etter dem?

Er det "sykt" å ville gi opp? Nei, det vet jeg sannelig ikke. Eller, ja jo. Det er i hvert fall noe mystisk og ulogisk over et levende vesen som bestemmer seg for å gi bort sin plass - sånn helt uten videre. Det mener nå jeg.

På et litt mer "praktisk" plan, tenker jeg heller frem mot det jeg en gang håper blir mine eldre dager. Kanskje får jeg lov til å bli gammel? 80-90? Vil jeg da angre på at jeg ga livet en ny sjanse, og en ny sjanse og en ny sjanse? Om og om igjen? Nei, vet du, det tviler jeg sterkt på! Jeg tror kanskje jeg kommer til å angre på at jeg ikke var litt modigere som ung. Og at jeg ikke litt oftere turde å følge hjertet. Men jeg nekter å tro at jeg kommer til å angre på at jeg ikke ga opp selve livet!

Hva har du å tape på å be om hjelp?
Avatar

Deprimert eller realistisk

feb 12 2014 - 13:19
Jeg er snart 60 år og har følt det slik du beskriver helt siden jeg var tenåring. Da fant jeg moren min etter at hun hadde forsøkt selvmord. Jeg mener bestemt ikke at alle selvmordstanker er sykdom, eller at selvmord kan unngås. Astrid Nøkleby Heiberg sa som leder i Røde Kors, at vi må erkjenne at noen lever med så stor grad av psykisk smerte at de ikke klarer å leve. Jeg har spurt meg selv gjennom hele livet, .......har du lyst å leve nå da? Svaret har alltid vært "nei". Selv når jeg har vært forelsket, giftet meg, ligget med mitt barn i armene, har svaret vært "nei". Men som alle skjønner, lever jeg fortsatt! (på tross av mange selvmordsforsøk) Jeg har jo oppnådd klokskap gjennom dette livet som jeg kan glede andre med. Jeg har aldri gått i den fella og love andre eller meg selv at NÅ skal jeg ta livet av meg. Jeg har også nektet meg selv og andre å definere livet mitt som "vondt" "meningsløst" osv. Jeg har nøyd meg med å si : Livet er! Ikke noe mer. Noe annet man kan merke seg er at "å ikke ville leve, nødvendigvis ikke det samme som å ville dø. Og man kan jo ikke få alt det man ønsker seg. Heller ikke døden! I det siste har jeg, merket meg at stemmen som skriker inne i meg "jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø, ikke er der. Jeg har vært helt klar til selvmord veldig lenge, har kastet masse private ting, alt er i orden etter meg. Men så er det plutselig ikke så viktig lenger. Og det handler ikke om at jeg har det godt, ei heller bedre. Det er fortsatt vondt å leve. Men jeg nynner likevel på sangen , "jag vil takka livet"! For det vil jeg! Og jeg nynner også på Bjørn Eidsvåg sin "Eg ser" for det gjør jeg også. Jeg tror mange av oss er opptatt av selvmord, fordi vi ikke takler det å ha et valg, altså om vi skal leve eller dø. (Der har dyrene det enklere) For vi vet jo at mange mennesker med helt voldsomme livserfaringer,ikke ønsker å dø.Jeg erfarer at min alder og at jeg må innse at jeg uansett hva jeg velger, vil dø en dag, har gjort at jeg ikke er en aktiv selvmordskandidat lengre. Jeg kjenner også mennesker som hele livet har vært opptatt av selvmord, men idet de får en dødelig diagnose, kun ønsker å leve. Det er jo spennende å se hva livet har å by på også i framtida. Går det an å sette selvmordet på vent? Gi seg selv amnesti fra selvmord, i for eks 2 år, 5 år osv. Går det an å forenkle det hele fra hvordan livet "føles" til hvordan det leves? Jeg mener at den skaden selvmordet gjør på andre bør veie tungt. Dette fordi vi er en del av et samfunn som tolker selvmord på sin måte. Psykologisk sett er selvmord både smittsomt og arvelig. Derfor har det en stor mening, langt utover ditt eget liv, å la være. Min påstand er: Livet kan aldri være meningsløst. LIVET bare ER!
Til forsiden