Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Depresjon

sep 11 2013 - 13:42
Hei!

Jeg er ny her og trenger noen å prate med. Jeg har vært plaget med depresjoner siden tenårene. Legen har nå karakterisert det som noe de kaller korte tilbakevennende depresjoner. (Brief recurrent depression). Det som kjennetegner dette er at det er utrolig kortvarige depressive episoder. De kan vare alt fra noen timer til et par dager. Men depresjonen er veldig intens og jeg går utrolig fort lang ned. Hos meg kommer den et par ganger i måneden. Den er i klasse med bipolaritet og behandles derfor ikke med antidepressiva, men med epilepsimedisinen Lamictal. Er det noen som har det samme?

Det som skjer er at jeg helt ut av det blå først opplever uro i kroppen.. Pusten går fortere og jeg blir rastløs. Så dras jeg nedover som en spiral ned i dypet... Jeg får voldsomme gråtebyger der jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg klarer ikke kontrollere pusten og hyperventilerer. Jeg gråter så jeg knekker sammen og ikke kan stå på beina. Legger meg ofte på sengen og klarer ikke ligge i ro. Jeg kan gråte sånn i timesvis, ha små pauser innimellom før det tar seg til igjen. Kjæresten min kan hjelpe meg å roe pusten, holde rundt meg og roe meg i perioder. Det gjør fysisk vondt inni brystet og jeg har opplevd å bli kvalm og dårlig. Når jeg har det sånn vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Tanken på at det er en del av meg og alltid kommer tilbake overskygger tankene om at det går fort over. Jeg ser ikke hvordan det er forenlig med en jobb og et liv. Det eneste jeg tenker er at jeg vil gi opp. At jeg ikke er skapt for denne verden. Jeg vil bare dø når jeg har det sånn. Noen ganger tar jeg en sorbril for å roe meg, men prøver å unngå det.

Det ender som oftest med at jeg gråter meg i søvn utpå natten. Dagen etter er jeg helt utslitt, men rolig. Normalt trist med mindre gråtebyger innimellom. Kjempe trøtt, vil ikke forholde meg til andre. Ofte urolig. Er hjemme fra jobb på denne dagen også.

Mellom de depressive episodene har jeg det helt fint. Jeg er ikke bipolar, for jeg er ikke manisk. Men jeg er i vanlig godt humør. Ingen utenfra kan se på meg at jeg har det slik. Jeg er en såkalt flink pike. Jeg har fullført et masterstudium med gode resultater og klarte det på et halvt år over normert tid. Jeg har ganske nylig begynt i arbeid og virker nok utad som en vellykket jente.

Jeg har blitt behandlet med antidepressiva siden jeg var 19. Jeg følte god effekt av disse i starten, men etterhvert var det ingen effekt. Jeg sluttet på de og gikk et halvt år uten. I den perioden hadde jeg et selvmordsforsøk og situasjonen ble umiddelbart tatt tak i av fastlege og DPS. Jeg ble satt på lamictal som skal kutte bunnene, og går til psykolog. Dette har jeg også hatt god effekt av og har merket at episodene er kortere enn før og kan være over på noen timer. I det siste synes jeg imidlertid det tar seg opp igjen til normalen. Kanskje jeg må øke dosen.

Er det flere der ute som har det som meg? Mitt inntrykk er at de fleste med depresjoner er mer nedstemt over tid med de symptomene som følger det med søvnløshet, redusert matlyst osv. Jeg er ikke plaget av dette over tid ettersom jeg ikke er depremert over lengre tid av gangen. Dalene mine er imidlertid helt helt forferdelige.

Er det flere som opplever sånne voldsomme gråtebyger som meg?

Er det noen som har erfaring med psykoterapi? Med lamical?

Takknemlig for svar.

Til forsiden