Hei. Jeg er ei jente på snat 17år som har opplevd så utrolig mye iløpet av livet. De problemene jeg har mest av er sinne, temperament, deprisjon over lengre tid og sorg.. Jeg blir ofte sint og er ganske temperamentfull. Jeg har vært i flere slosskamper, og da har jeg i noen tilfeller fått "black out". Det vil si at jeg bare har sett svart, og ikke har hatt kontoll over meg sjøl. Jeg er ganske bekymra pga. dette. Som sagt blir jeg fort sint, og kan havne i bråk utolig fort pga. sinnet mitt og temperamentet mitt. Dette er en av de tingene jeg sliter med. Og det påvirker med sterkt at jeg er sånn/har det sånn. Fordi jeg får høre ting som jeg ikke liker på en måte.. Folk går rundt og sier ting om meg som; "hu er skikkelig sterk, jeg tørr ikke å være ved siden av henne", "du må ikke yppe med henne for hu banker deg" osv. Jeg har alltid hørt av venner og folk generellt at jeg har dems respekt. Og da har jeg ofte spørt; Hvorfor? Da har de svart; fordi du er så populær, sterk osv.Dette er ikke sånt jeg vil høre! Jeg vil bli behandla som en normal person som ikke har dissa tinga her å slite med!

Jeg har slitt med sinne og temperamang siden jeg var rundt 7-8år, for det var den perioden da livet mitt blei forandra.. Og etter som åra har gått, så har det bare hopa seg opp med problemer.. Jeg var også i min første slosskamp når jeg var ca. 8 år, og det er en av de maange tingene jeg ikke er stolt over!

To andre ting jeg sliter med er deprisjon over lengre tid og sorg. Den 29.juni 08 gjorde kjæresten min det slutt. Og det var utrolig hardt for meg. Jeg hadde sjølmordstanker så det holdt og tenkte at når var livet slutt. Jeg tenkte at jeg ikke klarte meg lenger, for lyset i livet mitt var borte. Den 29.september er det 3 måneder siden det blei slutt, og jeg tenker fortsatt på det, og er utrolig "deppa" hver dag. Jeg viser ikke at jeg har problemer, og jeg klarer å skjule problemene mine ganske godt, og jeg skjuler at jeg har det ille bak et smil. Vennene mine kommer bort til meg og spørr om det er noe galt, og da sier jeg alltid "neida" og smiler. Jeg veit at det er feil måte å gjøre det på, for det å sperre ting inne. Men jeg er en sånn person som skjuler det jeg sliter med, og hjelper heller andre før meg sjøl. For å si det rett ut; jeg driter i meg sjøl så lenge vennene mine, familien min, og folk generellt har det bra. Jeg har alltid vært den personen folk kommer til for å prate om ting og tang. Hele livet har jeg på en måte væt en "psykolog" for andre, for at de skal få lettet på tankene sine. Og det har jeg jo ingenting imot. Men det er ei jente jeg åpner meg til,og det er bestevenninnen min, som jeg kan "støtte meg på" og si alt til, som ikke kommer ut til andre. Hun og jeg prater om alt mulig fra jord til himmel, vi har mye av de samme probemene og støtter hverandre fult ut. Hu forstår seg på meg og har empati.
Ekskjæresten min stoler jeg også veldig mye på egentlig, selvom det er slutt, så har vi bra kontakt. Jeg føler også en trygghet ved han som er veldig god. Og som får meg til å føle at det jeg forteller, gjør osv. det holder han fult og helt på.

Men, som sagt så sliter jeg 4 måneder etter bruddet, og klarer ikke å komme over det. Jeg har prøvd så godt jeg kan, men klarer bare ikke å komme over han jeg virkelig elsket. Alle sier ; "det er fler fisker i havet", "den rette kommer nok en dag skal du se", "du må bare komme over han, for han var en drittsekk mot deg og du må innse hva han har gjort med deg" osv. det er jeg DRITTlei av å høre.. For det hjelper ikke meg noenting om folk sier sånt til meg. Unnskyld språket, men det er så jævlig orginalt å si sånn, så jeg blir rett og slett i tvil om vennene mine, folk rundt meg osv. virkelig mener det de sier/sa til meg.

Så, hver dag går jeg og er deprimert selvom det ikke synes, og jeg er så lei av å være trist hele tiden! Jeg går på videregående og hver dag nå jeg er ferdig på skolen og skal hjem, så tenker jeg "faen at skolen er ferdig så fort"! For jeg veit hva jeg gjør etter skoletid.. Da er det rett hjem, gå på rommet, låse døra, sette på musikk og sitte på dataen i flere timer før jeg legger meg. Det tar vanligvis ca. 1-2 timer før jeg sovner fordi jeg tenker så mye på sp mye forskjellig. Jeg tenker mer på ekskjæresten min en noe annet egentlig..
Jeg spiser ikke så ofte som jeg burde heller, det har kanskje noe med sjøltiltten min å gjøre.. Jeg er overvektig og tenker VEEEEELDIG mye på det. Jeg kan si det sånn, jeg tenker så mye på sjøltilitten min at jeg blir kvalm å mister matlysta, helt sant. Og det er så dumt. Jeg vil gå ned i vekt å bli smalere, men er det virkelig mulig for meg? Det er ett av de billionene av spørsmål som svirrer rundt i hue mitt. Jeg har så utrolig dårlig sjøltilitt at jeg nesten ikke klarer å leve med meg sjøl.. Eller, jeg kan si det sånn; jeg hater meg sjøl, bokstavelig talt. Jeg veit at hate er et stygt ord som folk "missbruker", men jeg mener det! Jeg HATER meg sjøl pga. utseendet mitt, problemene mine osv! Det er så forferdelig!

Sjølmordstanker sliter jeg også med. Jeg har endel spørmål som svirrer oppi hue mitt som sagt. Hvorfor er jeg her når jeg ikke sjøl veit hvem jeg er? Hvorfor er folk liksom glad i meg, jeg ser jo ikke ut og er et dårlig menneske!? Går det egentlig ann å være glad i meg? Hvorfor blei akkurat JEG sånn her? Er det verdt å leve? Blir jeg noen gang kvitt problemene mine uten å dø? Eller må jeg kanskje dø før de forsvinner? Dette er få av de spørsmåla som er oppi hue mitt HVER eneste dag:( Kan noen hjelpe meg? Har noen de samme problemene som meg?

Jeg klarer ikke skrive mer akkurat nå, jeg har ikke krefter igjen til å skrive om alt det som foregår akkuratt nå.. Det blei for mye for meg å sitte å skrive om følelsene mine, tankene mine, problemene mine osv.. Derfor slutter jeg her. Noen som har noe av de samme problemene som meg? Vil du/dere prate? Slår gjerne av en prat om du/dere er i samme «båt» som meg..

Ta kontakt med meg:

snaksy_hot@hotmail.com

Det høres ut som du har det ganske tøfft ja, og jeg skjønner hva du mener. jeg er 19 år og sliter litt fortsatt, men hadde det verre da jeg var 17.Livet var helt svart, jeg hadde depresjoner, sjøltilliten var på bunn og det var ikke nå lys i tunnelen. Jeg hadde ei skikkelig snill lærerinne som hjalp meg de første månedene, også fikk hun meg til å begynne hos psykolog, og jeg ble mye bedre, det tok sin tid, men nå er jeg altså i mye bedre humør. Har fått bedre sjøltillit og er ikke så langt nede når jeg først blir deprimert..Jeg hadde sjølmordstanker jeg og, og prøvde faktisk å gjennomføre det5 også, to ganger, men heldigvis hadde jeg stødige folk irundt meg som hjalp meg. Men tro meg, jeg glømmer aldri den dagen jeg pakket i med 14 ibux, det ble litt av et oppstyr, og jeg følte med helt for jævlig..! Ikke prøv det! Jeg skal ikke si at det er flere fisker i havet, for du føler det nok ikke sånn, det kan ta sin tid å komme over en kjæreste. Tror du bør snakke med fastlegen din, eller helsessøter, slik at du kan få hjelp hos psykolog..! Ikke lat som du er glad hele tiden, det er absolutt ikke bra, men det gjør ikke noe å smile fordi om man er lei seg, jeg gjorde det jeg også, og ble faktisk litt gladere av det selv, men hvis noen spør så kan du godt si at du ikke har det så bra for tiden, men du trenger ikke å si mer hvis du ikke vil. Det er superbra at du kan snakke med bestevenninnen din, alle trenger noen. Prøv å ikke ta på deg alle andre sine problemer for mye heller, for det gjorde jeg også, å da undertrykker man bare sine egne problemer. Håper du tar mine råd til deg, spesielt det med å oppsøke hjelp, lykke til:) Klem

Hei.
Jeg kjenner meg igjen når jeg leser innlegget ditt.
så hvis du vil ta en prat så si ifra.