Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Depresjon

des 28 2010 - 20:09
Hei, jeg er en jente på 20 år som kommer fra Gjøvik. Har siden jeg var 12-13 år slitt med depresjon (dog var den mildere på den tid enn hva den er nå). Husker at jeg tenkte "dette er bare en fase, det går over", men det ble jo aldri sånn. De dagene jeg ikke har planer ligger jeg i sengen/sofaen, orker ikke stå opp, spise, ta kontakt med folk osv. Jeg blir helt maktesløs av dette. Jeg har heller ingen jobb, for jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde på den i en slik situasjon. Jeg har i det siste også slitt med fysiske plager ; uregelmessig hjertebank, astma og migrene som gjør det hele en hel del vanskeligere.
Jeg er tilsynelatende en veldig blid person, ofte ute med venner og slikt. De er klar over situasjonen(til en viss grad), men det blir ikke ofte prat om det fordi jeg syntes det er vanskelig, i tillegg er det ikke ofte DE tar opp temaet. Det er noe jeg forstår veldig godt, men allikevel skulle ønske de kunne gjøre. Følelsen jeg sliter mest med er at alle har kommet så langt i livet, med jobb, lappen, leilighet, utdannelse etc + at de maser på meg om å komme i gang hele tiden (Jeg blir SÅ sint når folk maser!). Jeg står med andre ord på stedet hvil, og klarer ikke skaffe hjelp selv om jeg vet det er nødvendig.

Lurer på om det finnes andre her i en nogen lunde liknende situasjon? Det hadde vært veldig trivelig å komme i kontakt med noen! :)
Avatar

Re: Depresjon

jan 4 2011 - 00:40
Heisann! Så det ikke var så mange svar her så jeg prøver jeg.

Kan vel si at jeg er i noenlunde situasjon som deg. Jeg er en jente på 24 år og bor på Sørlandet. Jeg har tror jeg hadde mildere depresjoner selv når jeg var 11-14 år. Men tenkte vel som deg at dette går over. Ble sendt til psykolog også men der hadde jeg vanskeligheter for å snakke med hun så jeg ble friskmeldt. På videregående og de 2 årene jeg tok lærlingtiden ble alt bedre og jeg var sånn noenlunde en glad jente. Da jeg flyttet hjem igjen (bodde i en annen by under lærlingtiden) fikk jeg meg nattjobb og trivdes stort sett med det. 2 år etter kom veggen. Jeg er nå sykemeldt for utbrenthet som det nå fint heter. Det har gått en stund nå og på grunn av min jobb har jeg mistet mine nærmeste venner. Jeg er vel preget av stor skyldfølelse og selv den letteste ting som å betale regninger har jeg ikke energi til. Jeg sliter med døgnrytme og kan sove/ligger på sofaen hele dagen uten å gå ut av leiligheten. Samtidig blir jeg også mast på av foreldre om å gå ut å finne en ny jobb. Setninger som "hva skal du gjøre nå, hva vil du videre i livet, du må ta deg sammen, skjerp deg". Blir så lei av mas ja. Kjenner jeg blir skikkelig irritabel på få sekunder. "Jeg vet ikke" svarer jeg for 20ende gang. Jeg vet ikke om jeg klarer å fungere i ny jobb. For man vil vel yte sitt beste for sin nye arbeidsgiver. Samtidig har jeg så lyst å bli "frisk" og jeg har lyst til å jobbe igjen, bli kjent med nye mennesker, bli sosial igjen. Så for tiden venter jeg på behandling hos psykolog. Har gjort det de siste 10 månedene men alt går jo så utrolig "raskt" i velferds Norge. Ha ha. Må bare le litt når jeg tenker over det. Mvh jente fra Sørlandet.
Avatar

Re: Depresjon

jan 4 2011 - 13:00
heisann!
eg vet ka det vil si, eg har vert mye gjennom det samme eg også..
det e ikkje så gale no som det var, siden eg har fått den hjelpen eg trenger.. eg ville jo ikkje ha hjelp, eg ville klare meg selv.. men når eg rett og slett begynte me andre tanker, tok eg meg sammen, og tok det jævligste skrittet eg noen gang har tatt... vist du vil, kan du legge meg til som venn og så kan vi snakke sammen der! :-) eg blir mer enn gjerne glad for det :-)
Avatar

Re: Depresjon

jan 4 2011 - 17:15
Jeg la deg til som venn diva1234 men vet ikke om det var meg du mente.
Avatar

Re: Depresjon

jan 4 2011 - 19:33
det går helt fint det =) like mye deg eg mente som ho andre... :)
Avatar

Re: Depresjon

jan 5 2011 - 22:34
Så fint å se at det hadde kommet svar :) Kjenner det er godt at folk forstår, og at det finnes flere! Jeg har aldri snakket med noen som har vært igjennom det samme/er i samme situasjon, så jeg la deg til som venn!

Ja, dette med mas om at man må skaffe seg jobb etc. er rett og slett et slit. Jeg har også opplevd de siste årene og miste endel av mine nærmeste venner. Ikke det at de er helt borte, men jeg føler at de ikke "kjenner" meg, og at det derfor føles unaturlig for meg å være sammen med de.. Heldigvis har jeg greid å holde på de beste, og det er jeg veldig takknemmelig for!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ikke ha ork til å klare den minste ting.. Det blir ofte utsatt helt til du en dag bare må gjøre det..

Jeg har aldri gått til noen med mine problemer (fastlege, psykolog etc). Men jeg har skjønt at jeg behøver hjelp for å komme meg videre, men det første steget er jo alltid det mest vanskelige..
Avatar

Re: Depresjon

jan 6 2011 - 00:32
Kjenner meg veldig i det du sier at ikke vennene dine "kjenner" deg. Det har vært litt slitsomt å sitte på "koselig" kafébesøk å høre på hva alt fra hva de gjorde i helgen til jobben deres. Så der sitter jeg da, helt i min egen verden og prøver å følge med mens jeg lurer fram ett falskt smil. Det er liksom ikke det at jeg ikke bryr meg men jeg føler ikke at det er noen mening i det som blir sagt som virkelig kommer fra hjerterota. Så jeg har slått meg til ro med at jeg har vokst i fra de. Vet ikke om jeg tar helt feil der men... På en måte så savner jeg å ha det sosialt og alt det der, men for det meste synes jeg det er bra å slippe. Hvem vil uansett ha en depressiv venninne som bare ser negativt på alt?
Avatar

Re: Depresjon

jan 12 2011 - 02:43
Lizziiie, jeg skjønner deg virkelig godt.. Hver gang jeg er ute på noe med venner gjør jeg det av den grunn at jeg føler jeg er NØDT til å gjøre det, og ikke nødvendigvis fordi jeg vil. Slitsomt er det, men allikevel er det godt å ha noen! Men du må huske at ordentlige venner alltid stiller opp for en, og du må ikke tenke at du bare er den depressive venninnen! (Nå følte jeg meg plutselig dum fordi jeg innså at jeg egentlig tenker i de baner jeg også, at hvorfor skulle noen ville høre på min surving, liksom! haha, det var dagens tror jeg!).. Hvilke forventninger har du til få hjelp av psykolog? Norges ventelister i helsevesenet har vel aldri vært til å skryte av ;P Krysser fingrene for at det ikke blir for lenge å vente!

Diva1234: Hvilken type hjelp fikk du? Det gleder meg å høre at det går bedre! Tror det hjelper litt på viljestyrken å høre at man kan klare det, for det virker jo tidvis bortkastet dette livet..
Avatar

Re: Depresjon

jan 13 2011 - 23:04
Jeg hadde faktisk min første time på tirsdag. Jeg har krav på 10 kveldstimer fremover nå. 1 i uka. Jeg har fått hjemmeoppgaver også. Nå går jeg bare å tenker på dette hele tiden. Jeg vet ærlig talt ikke hvilke forventninger jeg har. Men psykologen har ihvertfall forventninger at jeg skal være "oppe å gå" på disse ukene. Hvis det var vanskelig å få jobb her var det bare å flytte og venner kunne jeg få på internett for det var jo så lett for meg som er ung. Jaahh. Okei. Så vet ikke helt hva jeg skal forvente. Det beste er vel å la være for da blir man ikke skuffet.
Avatar

Re: Depresjon

jan 14 2011 - 00:45
Kjenner meg igjen i mye som er skrevet her og regner med at det er en del ting til som sikkert kunne blitt nevnt som en fellesnevner men det er i grunn ikke det som er viktig.
En ting som er greit å vite er at man ikke er en totalt mislykket person selv om man ikke fungerer "normalt". Vi er alle ulike og våre historier fra fødsel til dagen i dag har gjort oss til den vi er. Når det er sagt så kan jeg godt tenke meg å nevne at dette ikke bestemmer hvem vi kommer til å være i morgen. Der er det fortsatt muligheter selv om veien kan virke helt mørklagt. En har vel selv tenkt at "dette går ikke" og gjort et par sprell for å prøve å endre ting. Uten kunnskap så har det ikke funket for min del men etter at man begynte å lære mer og forstå mentale prosesser bedre så er ting lettere. Jeg har for eksempel ikke lenger noia når jeg er i butikken og kan faktisk kikke rundt og tenke litt uten å være redd for at tikkeren hopper ut av brystet og man blir båret ut under et klede..

Fokus må vel ligge på en tro på at man skal kunne komme seg til en bedre tilværelse. Det høres kanskje teit ut nå men dette er en veldig god erfaring å ha i livet siden man forstår mennesker på en helt annen måte etter en skikkelig "knekk". Jeg har fått mange samtaler med mennesker jeg trodde hadde det bedre enn de faktisk har det og selv med egne problemer finner man en styrke til å gi råd og støtte til andre som strever. Fordi man vet hvordan det føles å være helt nede kan man lettere gå inn i situasjonen uten å være redd for å si eller gjøre noe feil.
Jeg kan vel nevne at jeg ikke er en veldig positiv person i utgangspunktet og jeg analyserer ting litt mer enn nødvendig i mange tilfeller. Jeg har vel kanskje sett at det mange ganger hjelper litt på med en bedre holdning til ting selv om det kanskje kan være litt falskt til tider. En har vel et valg om å la seg grave ned eller å prøve å finne en vei ut av det hele. Uansett hva man gjør så er det alltid bedre å gjøre noe enn å gi opp. Man har sitti mang en gang og lurt på hva i alle dager man skal gjøre og det har ikke kommet noe fornuftig svar så langt. Går til psykolog og det er ikke noe retning eller solid støtte der heller så man må gå langt inn i seg selv for å gjenoppdage seg selv. Jeg har i mitt eget tilfelle oppdaget at jeg har veldig mye mer følelser enn jeg trodde. Litt vanskelig å takle foreløpig men jeg tenker at et skritt er et skritt og man blir alltid en erfaring rikere.
Avatar

Re: Depresjon

jan 18 2011 - 02:33
Ja, det er vel ikke "bare bare" å flytte, finne seg jobb eller å få venner over nettet selv om man er ung... Ingenting er bare bare når man er deprimert.. Men jeg håper virkelig psykologen kan hjelpe deg inn på riktig spor! Er jo fantastisk hvis det virkelig hjelper!

Johnny_81, det er rart hvordan man er ulike, men allikevel så like.. For min del har det å virke positiv, men på innsiden skjult alle sorger, vært en stor byrde å bære.. Man bygger jo opp dette "alter egoet", som til slutt blir så fremtredene at alle rundt deg vil tro det er fryd og gammen (i mitt tilfelle, that is..).. Hvis det er slik du mente det, da.. Men som du sier, det er veldig viktig å være positiv, selv om det ikke alltid er like enkelt.. Jeg kan ha det kjempefint en liten stund og tenke "dette skal gå fint!", før det raser sammen og alt føles like fælt og umulig igjen, det er vel akkurat den sirkelen som må brytes..
Allikevel så VET jeg at jeg kan få en bedre tilværelse, det vanskelige for meg er bare å tørre å få hjelp..
Du syntes ikke at psykologen hjelper? Det er mange som sier at det bare gjør vondt verre og ikke er til noe hjelp, så det er greit å få noen synspunkter på det om dette skulle være noe jeg ville gjort..

Avatar

Re: Depresjon

jan 18 2011 - 03:57
Hele situasjonen er vel mer komplisert i en terapisammenheng ettersom det gjerne kommer frem en hel masse forventninger. Jeg har ikke så mye forventninger fra starten i en relasjon men lærer etterhvert hva man skal forvente. Kanskje en rar måte men det er nå en gang slik man er. Ethvert individ er unikt og har sitt eget sett å handle på.

Det jeg tenker på med at psykologen ikke hjelper er vel at jeg gjør jobben på egenhånd. En kan vel si at man går utenfor terapien og kjører et eget løp paralellt. Dette fører til at man vet en masse av de generelle termene en psykolog bruker for å sette ord på forskjellige situasjoner. Jeg føler at man bruker en masse tid på å høre på lange uttalelser som man vet hvor ender i løpet av fem sekunder. Litt frustrerende når man kun har 45 min i uka. I tillegg så har psykologen sitt eget opplegg som ikke er definert utad med rammer så jeg vet ikke helt hva jeg skal forholde meg til. Jeg sa i mine første samtaler at jeg var redd for at man kom til å tilpasse seg situasjonen og dermed ikke evne å få frem alt mulig siden man ville bygge opp en fasade og vedlikeholde denne isteden for å gå inn i problemstillinger. Jeg kan vel si at denne profetien ikke har blitt helt oppfylt. En har klart å dra frem mer enn man trodde men da helst i skriftlig form. Jeg synes psykologen er vanskelig å prate med fordi jeg ikke gis nok rom for å uttrykke meg skikkelig. Da har jeg valgt å uttrykke meg skriftlig og dette gir rom for en god del misforståelser. I stedet for å lese det jeg har skrevet og samtale om det har det blitt gjort en tolkning av psykologen basert på dennes egne opplevelser og mitt perspektiv er ikke alltid tatt med. Jeg har uttrykt at mye ikke må tas bokstavelig og at jeg bruker en del humor i det jeg skriver. Likevel greide dette mennesket å bli personlig engasjert og ble faktisk sint av det jeg leverte. Da blir det veldig vanskelig å vite hvor grensene går siden psykologen ikke har noen vilje til å gi rammer for forståelse til egen uttrykkelse i henhold til en annens perspektiv på ting. Jeg kan gå direkte og akademisk til verks med kildehenvisninger men da blir det personlige aspektet av "meg" borte og en del av opplevelsen ved mine uttrykksmåter vil falle bort og redusere situasjonen såpass at det ikke lenger vil være forsvarlig å fortsette siden en slik tilpasning vil føre til en friskmelding siden tilpasningen er velfungerende.

Det er helt klart at en psykolog kan hjelpe men det meste avhenger av det relasjonsmessige forholdet. Det er slett ikke alle mennesker man kan snakke skikkelig med og det er stor forskjell på behandlere her. Man må prøve og dersom man ikke får full klaff med én gang så må man prøve igjen. Å gi opp er ikke en løsning på noe og det er alltid en masse man kan gjøre aktivt for å bedre sin egen situasjon. Viten om det man opplever er viktig og ikke bare i relasjon med folk som er i samme situasjon men også input fra andre er greit å a med seg. Om man klarer å gjøre en vanskelig situasjon mer objektiv og ha et distensert syn på den så vil det bli lettere enn å sitte midt i det å relatere seg på en mer fornuftig måte.
Til forsiden