Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Denne kan bli lang....(Den ble lang og litt til)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Denne kan bli lang....(Den ble lang og litt til)

juni 13 2022 - 15:58
Jeg har sett tidligere innlegg og kommentarer hvor "kan en bli frisk" og "er dette livet mitt nå" type spørsmål ofte går igjen.
Har derfor grublet litt i det siste om å dele litt av min historie for å kunne forhåpentligvis hjelpe til med litt forståelse og mulige svar på spørsmål som mange kanskje sitter inne med. Men, det er VIKTIG å huske på at vi alle er forskjellige, med forskjellige traumer, bakgrunner, oppvekster og verdensoppfatning. Så min historie og hva som har vært mitt forløp vil være annerledes enn for mange av dere, men jeg håper likevel at dere kan se at det finns håp.

La meg begynne med en gang med en hot take: Jeg er 100% ufør som følge av angst og depresjon, mistet det meste jeg hadde av forhold, mistet en godt betalt jobb og eier ingenting. Men jeg har aldri hatt det bedre!

Jeg skal forsøke å kjøre kortversjonen av ting, men ikke kvoter meg på det ;)

I April 2015 slukket jeg lyset på kontoret mitt, gikk hjem og la meg på kvelden, alt normalt. Morgenen etterpå sto jeg i dusjen og gråt ukontrollerbart, totalt ute av kontroll. Husker fremdeles den dusjen, hvor intense følelsene var, hvor høy "gonggongen" klanget i hodet om igjen og om igjen, hvordan hele kroppen bare skalv.... Helt surrealistisk og ikke minst, skremmende.
De neste 2-3 årene ble for det meste tilbragt i sengen, og var en mørk tid. Jeg hadde en ting som virket til min fordel, og det er at jeg alltid har vært pliktoppfyllende når andre folk er involvert. Bare ikke like flink så lenge det kun gikk utover meg. Så alle møter med NAV ble gjennomført og hver time i terapi ble gjennomført i denne perioden. Dette har bidratt til at min tid i systemet har vært tilnærmet problemfri, og jeg tenker at der har jeg vært heldig. Men uansett hvor mørkt det har vært, har jeg alltid vært åpen og ærlig med dem.
Noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort, var å rive ned forsvarsveggene og faktisk slippe noen inn for å hjelpe (psykologen). 6 måneder gikk det før jeg følte meg noen lunde komfortabel med å la noen bli kjent med hvem jeg var, og det var fremdeles en hard kamp.
etter ytterligere 6 måneder avsluttet vi min tid hos DPS og jeg hadde lært meg selv å kjenne litt bedre. Følelser jeg hadde slitt med i løpet av hele mitt voksne liv, mangelen på tilhørighet, føle seg utenfor normen. Alt ga plutselig mer mening etter 40 år på denne planeten. Disse tingene var faktisk ikke ting "vanlige folk" går rundt å kjenner og tenker på. Jeg er faktisk syk, og har vært det i lang tid (my mind was blown).
Så da, i 2018 begynte jeg smått og utfordre meg selv. Små ting, som å stå opp en time tidligere kanskje. Og så en time til. Deretter kanskje våge seg til en bitte liten gåtur kanskje. Små utfordringer, små seirer.
Små seirer ble til lysten på litt større. Et steg av gangen. En dag av gangen.
Nå, 4 år etterpå har jeg gått ned 40 kg, kuttet ut all nikotin etter 25 år, er i mitt livs form og er på en veldig god plass. Det er fremdeles en kamp, men de mørke periodene er det mye lenger mellom enn før.
Jeg er ufør. Alene, men sjelden ensom. Perioder der angst og depresjon tar overhånd. Eier nesten ingenting. Men har aldri hatt det bedre. For første gang i mitt liv har jeg opplevd ro.

Gå ta banen, det ble en lang fortelling, Dette er kortversjonen med mange detaljer utelatt, men stakkars dere- dette må være nok :) Håper noen av dere får noe ut av dette, og at ikke alt bare ble et salig rot.

Jeg vil gjerne avslutte med å invitere alle som ønsker til å dele sin historie til å gjøre det her. Jeg vil gjerne lese nettopp din historie, ja du ja ;) Åpen invitasjon, ikke føl press til å dele noe du ikke er komfortabel med.

Igjen, håper ikke dette oppfattes på noen så helst måte annet enn et hyggelig innlegg. Trigger det noen, så gi beskjed- da sletter jeg det selvfølgelig.

Dere er gode!

- Cat daddy out :P
Avatar

Hei kattefar

juni 14 2022 - 09:12
Jeg syns du er tøff kattefar som kommer med historien din.Du har det tøft i mange år og vært gjennom mye.Du har endret mye gjennom årene noe som er kjempe bra at du har fått det til.Du bør være stolt over deg selv det du har fått til til tross alt du har gjennomgått.Du har lært deg selv godt å kjenne gjennom årene og du har all respekt fra meg for både å fortelle din historie og det du har fått til å endre.Tenker på deg.
Avatar

Takk mrsfreak

juni 14 2022 - 14:52
Det er jo alltid kjekt å høre mrsfreak, tusen takk!
Dersom innlegget bidrar med noe til bare ën person så er jeg mer enn fornøyd. Jeg er i en posisjon der jeg føler mer behov for å bidra med støtte enn å motta det, så vil gjøre mitt beste i tiden fremover. Alt med måte da, jeg har en tendens til å gå litt over bord å gå på en smell.
Tenker på deg også.
Avatar

Hei kattefar81!

juni 22 2022 - 19:34
Tenker at vi fortsetter diskusjonen vår her, hvis det er greit for deg? Min historie er nesten 100% motsatt av din. I 2015 hadde jeg allerede vært feilbehandlet i mer enn 10 år, uten at verken familie eller venner hadde reagert. I motsetning til deg har jeg aldri _følt_ meg utenfor, fordi det å være en "outsider" (et fritt menneske eller en FRI KAR) er noe jeg selv har valgt og dermed min normaltilstand. I det legger jeg at jeg lever innenfor rammene av det liberale demokratiet, men uten å ta hensyn til de vilkårlige sosiale normer som til enhver tid gjelder. Da er det jo klart at det oppstår konflikter med folk som later som de er FRIKARAR men egentlig bare er FREAKS (som er en helt annen tradisjon).
Når jeg leser gjennom mine journaler, gir det som står der ingen mening dersom målet var å løse problemene jeg sto ovenfor den gang - og de hadde ingenting med følelser å gjøre. Jeg trengte kun å vite hvordan jeg skulle håndtere konkrete situasjoner jeg fikk kastet opp i fanget. Psykologen skulle ikke "bli kjent med hvem jeg var", h*n skulle innhente relevant saksinformasjon for å gjøre sine faglige vurderinger, og jeg svarte derfor på alle spørsmål ut fra denne forutsetningen, da jeg aldri hadde uttrykt noe behov for å "finne ut av meg selv" - dét har jeg andre arenaer for dersom det skulle være nødvendig. "Know thy self - know the world" heter det seg, eller sagt på norsk: for å være en god esoteriker må man også være en god eksoteriker. Og det var det sistnevnte jeg trengte hjelp til, for det er kunnskap som må komme utenfra. Så her er jeg nå, godt innenfor den juridiske definisjonen av syk, men uten at noen vil fortelle meg hva som er galt eller hvorfor. Men nå er jeg i dialog (i ordets rette forstand) med fastlegen om å få ny vurdering, slik at jeg kan få hjelp til det jeg trenger hjelp til og ikke alt mulig annet. Kommer det ikke noe ut av det, er fylkeslegen neste stopp.
Avatar

Hei frikar

juni 22 2022 - 19:52
Jeg håper du får den riktige hjelpen nå.Som du selv er fornøyd med og mener er riktig.
Avatar

Hei Frikar-1 ;)

juni 22 2022 - 20:04
Det er selvfølgelig helt i orden, vi ble jo tross alt enige om det- og velkommen skal du være til mitt hjørne!
Det første jeg kjenner på at jeg gjerne vil kommentere på, er hvor flott jeg syntes det er at du er i dialog om en ny vurdering. Og enda bedre at du har et tiltak klar dersom det ikke skulle føre frem. Du høres målrettet ut på det punktet, og all honnør til deg for det. Jeg håper virkelig at det fører til noe som du er mer fortrolig med, forhåpentligvis en diagnose.

Jeg setter veldig pris på at du deler historien din. Jeg skal selvfølgelig ikke late som om jeg forstår hvordan du har det, eller hva du har gått gjennom. Men det gir meg jo et startpunkt å gå ut i fra. Takk for det.

Jeg skjønner at du lever utenfor det som du anser som vilkårlige sosiale normer, og jeg kan respektere det til en viss grad, for det er jo ditt valg. Men her vil jeg utfordre deg litt, ikke til kamp- men til å forsøke å se det fra noen andre sin side.
Dersom vi rundt deg skal forventes å respektere ditt synspunkt på akkurat det- er det da urimelig at du også til tider kan respektere andres behov og form for kommunikasjon?

Jeg mener, vi er på et nettsted for psykisk helse- vi er jo ikke akkurat tipp-topp til å begynne med. Og da tenker jeg, på tross av tidligere hendelser og historie (nå bruker jeg min og din introduksjon som et lysende eksempel), så er vel støtte og litt medfølelse som 1. prioritet på en plass som dette ikke noe som burde være utenkelig for de flest å håpe på.

Jeg føler veldig sterkt for dette emnet og alle de, og dere som er i en lignende situasjon, så jeg beklager at det tok litt av tidligere. Det kan jo skje igjen dersom vi, eller andre er uenige. Men du er fremdeles like velkommen for det hos meg om du vil drøse. Vi er tross alt bare mennesker begge to.

Min mening selvfølgelig, men litt medmennesklighet er ikke kostbart.

Lykke til med utredningen Frikar, jeg håper du får de svarene du leter etter.

Avatar

Re: Denne kan bli lang....(Den ble lang og litt til)

juni 22 2022 - 20:39
Denne diskusjonen har jeg vært gjennom før, også hos psykologen. Aller først må vi avklare innholdet i en del begreper som f.eks. medmenneskelighet. Hva er medmenneskelighet eller medfølelse? Mange sidestiller det med empati, men å ha empatiske evner medfører ikke automatisk at man må ha _sympati_ for andre og deres måte å uttrykke seg på i det offentlige rom. Spesielt når uttrykket bærer preg av rene projiseringer, konspirasjonstenkning og/eller ukritisk videreformidling av propaganda og desinformasjon. Undersøker du litt rundt det juridiske her, vil du finne ut at psykiske lidelser ikke fritar noen for ansvar for egne uttalelser, og da er det heller ikke påkrevd at mottakeren av budskapet skal ta hensyn til avsenderens følelser - heller ikke på et forum for psykisk helse, da det ville vært forskjellsbehandling av problemstillinger på et forum som mottar offentlig støtte.Og jeg regner med at Mental Helse kontakter meg direkte dersom de mener at jeg ikke respekterer andre forumbrukere.
Avatar

Kjære Frikar-1

juni 22 2022 - 22:44
Jeg ser jo nå at det jeg kommer til å skrive nå ikke vil være noe som du ser på som verdifullt innhold av noe slag, så jeg skal være kort.
Jeg er virkelig, virkelig lei meg at det er dette som var utfallet etter den første kommentaren din. Jeg skjønner at du ikke er "enig" med at jeg rett og slett føler synd på deg. Jeg skulle så gjerne ønske at du fikk den hjelpen du trengte, og trenger- virkelig.

Jeg innser også at det er ikke bra for økosystemet her inne på forumet, eller min egen helse at jeg deltar aktivt her inne, så du kan spare tastetrykkene. Jeg kommer ikke til å være her inne lenger etter dette. Jeg ønsker ikke at det skal bli mer støy for alle andre her inne- vet du har en mening om det, men prøv så godt du kan å holde den for deg selv- så jeg velger å trekke meg bort.

Jeg ønsker deg lykke til på den planlagte utbedringen og håper virkelig at du får den hjelpen du behøver. Lykke til!
Til forsiden