Tinder er vel the meatest of the meat marked. Alle damene ser ut som fotomodeller med fantastiske liv. Men unntak er det. Normale damer. På happn finner du mer variert. Kanskje lurere å begynne der

Takk for tips! :-) Hmm ja, en ting jeg merket meg når jeg var på Tinder sist, var at det var veldig mange bilder av kvinner som var på fjelltur hehe. Finnes det en slik date-app bare for metal-heads mon tro? :-p Jeg fantaserer om ei Black-Metal-dame med sort hår og naggler hehe.

Hehe... Hot! Jeg pleide å fantasere om ei goth outsider dame selv i yngre dager. Finnes jo sosiale online grupper for alt mulig, men ingen stor app for det

Happn er bedre. Legg ved et greit bilde og svar på noen enkle spørsmål med svaralternativer som går på hvilke preferanser du har.
Hvordan kom du i kontakt med hun du var ilag med tidligere da? Du høres jo mer uerfaren ut enn meg ???? som sikkert ikke er tilfellet da.
Kanskje du har mer behov for å omgås damer i et eller annet miljø, som ikke er på nett, for å bli litt mer vandt å omgås og prate. Beklager hvis det ble helt feil, men var det jeg tenkte da du gir uttrykk for å ha lite erfaring og mye usikkerhet. Er det lenge siden du var i forhold?

Ok, takk for tips! :-) Får se hva jeg finner på ;-) Vi gikk på samme skole sammen for mange herrens år siden. Hehe, jeg er nok veldig uerfaren, jeg har bare vært sammen med henne. Ja, jeg har tenkt det samme i grunn, dette med å finne meg ett miljø, en forening, ett kor, en klubb eller noe, bra tips/tanke! :-) Det er vell omlag ti år siden eller mer siden jeg sist var i ett forhold, noe som jeg føler er lenge nok!

Tror jeg bare gir opp hele greia med damer jeg ass, får det ikke til, kanskje har jeg bestemt meg for at det ikke går, at jeg ikke får det til, før jeg i det hele tatt har prøvd, og da er jo min frustrasjon i forhold til dette også selvpåskyldt, så det er vell i grunn ikke noe synd på meg. Jeg bare lurer på hva årsakene til dette er? Jeg vet ikke hvorfor det er slik, noe må være galt med meg. Jeg lurer faktisk på om det er best å ignorere hele problemstillingen, ignorere og undertrykke det til døde, men noe sier meg at det ikke går. Noe sier meg også at jeg er nødt til å i det minste prøve! Jeg vil liksom ikke legge meg i grava uten å ha opplevd ett nytt forhold heller! Ett forhold som er bra! Uten i det minste å ha prøvd!

Leser om S-ordet på NRK sin nettside, de bruker også litt eksplisitte ord syns jeg, og skriver grafisk, men det er vell dit vi har kommet, jeg er sikkert bare gammeldags. Nå er jeg nysgjerrig og klikker meg inn på disse artiklene, så det er min egen feil, men jeg blir bare opprørt og frustrert over det jeg leser, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg plager meg selv med dette. Jeg får lyst til å glemme alt som har med S. og kjærlighetsliv å gjøre og bare leve for ekstrem metal og øl. Long live metal! /,,/

Nei... synes hverken det er selvforskyldt eller at det ikker synd på deg. Livet er jævli hardt og jævli urettferdig. Hadde du visst at det var greit dette med å finne noen hadde du gjort det uten å blunke. Jeg avviker nok fra populæroppfatningen. At alt er opp til oss selv, og vi får til det vi vil osv osv... Jeg føler akkuratt det samma rundt medier.

Takk for at du sier det Ingenvitsen, det setter jeg pris på å høre. Hmm ja kanskje. Jeg tror jeg er for skadet av tidligere forhold helt enkelt, ting jeg har opplevd under mitt forrige og eneste forhold. Jeg er nok en ganske sårbar person, og derfor tar jeg lett skade. Noe er i hvert fall ikke helt som det skal være, kanskje er det diagnosen min som gjør det? Dette kunne jeg ha undersøkt litt nærmere med noen som har peiling på dette området, som har peiling på min diagnose. Ja det er nok sannheter med sterke modifikasjoner eller hva det heter. Ja, media ass, de vet å spille på våre svake sider også...

Har du lyst til å si noe om diagnosen? Har jo fundert mye på dette med helseproblemer

Sender deg en melding jeg :-)

Jeg drev å snuste litt på en datingside i sta, men jeg innser at jeg ikke klarer det, jeg klarer ikke å lage meg en profil. Noe i meg stritter sånn i mot at jeg ikke klarer det, motstanden i meg er for sterk. Hva kan dette komme av? Jeg må være ødelagt, eller så er det noe alvorlig galt med meg. Kanskje er jeg ikke klar for dette enda, men hvor lenge skal jeg vente? I 10 år til? Når er jeg klar for dette? Jeg må jobbe med meg selv først tror jeg, men veien føles så lang å gå, det føles ut som at jeg ikke skal komme dit jeg bør være før jeg er blitt pensjonist! Har jeg virkelig ett så dårlig selvbilde at jeg ikke klarer å lage meg en profil på en datingside en gang?

Jeg har noen ganger følt det har stritter i mot å si noe... Så jeg har da rett og slett ikke gitt noen beskrivelse av meg selv. Bare matchet og begynt å prate eller flørte eller be ut. Er det det du mener, å beskrive deg selv?

Hmm ja, tror det. Jeg har liksom litt problemer med det føler jeg, å kjenne meg selv. Må liksom tenke ordentlig godt etter. Men kanskje er det ikke rett tid nå, kanskje om ett år eller noe, jeg bare frykter at om ett år så vil jeg være på akkurat samme sted i livet som jeg er nå, det trenger ikke å bli slik da, det avhenger vell av hvilken innsats jeg legger i å jobbe med meg selv sikkert. Men jeg er usikker på om jeg noen gang vil bli friskere enn hva jeg er nå faktisk. Det er mest det at jeg ikke tørr, det er rett og slett frykt jeg føler på! Det er som om jeg ikke tørr å leve livet mitt! Hadde vært kjekt å vist hva dette kommer av så kanskje jeg kunne ha funnet en løsning på det!

Det er det jeg også blir fortalt. Vent til du blir bedre. Ting ordner seg. Mean while har jeg vært deprimert siden ungdom. Det ordner seg ikke og jeg er suicidal. Føler at jeg må ta grep nå. Kan ikke leve sånn lenger

Typisk pleaser det med å "miste" seg selv. Så må i hvertfall bli bevisst at du gjør ting for din egen skyld.