Jeg tenkte jeg skulle lage meg profil på en datingside, fordi jeg tenker at det kan være en fin treningsarena for å snakke med kvinner og flørte litt. Jeg er ikke særlig god på dette, men tenker at en plass må jeg begynne for å i det hele tatt få noe erfaring med dette. Jeg kan like gjerne begynne med dette nå, hvis ikke nå, når? Jeg har noen spørsmål rundt dette med dating, som jeg håper noen her på forumet kanskje kan svare meg på.

Noen spørsmål:

1) Hvis jeg drar på en date og jeg liker henne, hva gjør jeg når daten er slutt? Spør jeg henne rett ut om hun har lyst til å møtes igjen?

2) Hvor mange dater skal man ha før man finner ut at man skal bli kjærester? Og hvordan blir man isåfall det? Skjer det bare helt naturlig fordi man tilbringer mer og mer tid sammen?

3) Kan man dra på flere dater med flere kvinner samtidig, altså date en kvinne her og en kvinne der? Eller er dette fy-fy og ikke så lurt?

4) Hvor ærlig skal jeg være om mine psykiske plager? Min diagnose og ting jeg har vansker med? Skal jeg være ærlig å si ting som de er? Eller bør jeg ikke si så mye om dette i starten?

5) Kan jeg i det hele tatt date noen hvis jeg fortsatt sliter litt psykisk?

6) Hvis det er lenge siden jeg har vært intim med en kvinne og jeg har særdeles lite erfaring, skal jeg være ærlig om dette når det kommer til det punktet at man tenker at det er på tide å være intim med hverandre? Hva sier jeg isåfall om dette? Hvordan går jeg fram?

Jeg har sikkert flere spørsmål, men disse er de jeg kommer på nå, jeg syns dette er vanskelig, og setter veldig stor pris på tilbakemelding og svar ifra dere! :-)

Takk for svar Ingenvitsen :-)

Nei det tenker jeg også at det ikke er pop med lite erfaring eller psykiske plager. Jeg føler bare ikke får å lyve i grunn.

Jo møtet hos sexologen var bra! Hun er veldig flink føler jeg, og har innsikt, ikke bare i dette med seksualitet. Vi snakket litt om selvbilde og hvordan jeg kunne få styrket det, indre dialog jeg har og dette med å skaffe seg erfaringer med å snakke med kvinner. Som hun sa; man må regne med å bli såra og bli avvist. Vi snakket om en del men jeg husker ikke så godt på alle tingene, jeg skulle vell egentlig tatt notater for å få enda mer ut av timen.

Så nå vurderer jeg å lage meg datingside bare for i det minste å prøve å skaffe meg litt erfaring med å snakke/flørte med kvinner. Om jeg faktisk tørr å dra på date er en annen sak, det vet jeg neimen ikke. Kanskje kjærlighetslivet ikke er for meg. Jeg føler meg egentlig ganske fastlåst i min situasjon på grunn av den psykiske helsa. Som jeg sa til sexologen; jeg syns det er veldig vanskelig å orientere seg i virkeligheten, hva er sant og hva er ikke sant? Betyr helse og status mye eller ikke? Det kommer vell kanskje an på, jeg vet ikke.

Jeg kan synse litt. Jeg har ikke mye erfaring, så du får ta det med en klype salt. Jeg har derimot litt tid til overs nå. Når det gjelder hvordan du vil gå frem, så kommer det jo litt an på hvilken type person du er og hvor redd du er for å bli avvist.

1) Hvis du føler at kjemien stemmer, så ja. Hvis du er usikker, så kanskje ikke så direkte?

2) Jeg vil anta at det skjer naturlig. Vente før man er helt klar selv, før man tar det opp.

3) Det må du nok bare føle på selv. Hvor god er du på å sjonglere? Dersom det utvikler seg til noe, så må multidatingen avsluttes. Jeg hadde ikke akseptert det.

4) Vanskelig. Kanskje bare pirke litt i det. Du trenger ikke å fortelle livshistorien din på første date.

5) Det kan bare du vite. Dersom du merker at du ikke er klar, er det bare å avslutte det.

6) Tja. Kommer an på hvem damen er og på hvilket tidspunkt det skjer. Forståelig at du tenker på det, men tror du bare må vurdere det i situasjonen. Jeg heller kanskje på ja.

Jeg skal tenke litt over dette B-)

Jeg tror rett og slett jeg bare må ordne meg en profil på en datingside, så får vi se hva som skjer, jeg klarer ikke denne ensomheten stort lenger. Sitter her og drikker øl og lytter til musikk, gruer meg til å gå å legge meg i en tom seng, i ett tomt soverom, i en tom leilighet, bare meg med mine vanskelige tanker og følelser, vil helst bare sitte oppe hele natta og skrive på forum, drikke øl og lytte til musikk, alt annet enn å gå å legge meg i hvert fall. Håper ikke jeg våkner til at noen av naboene driver å har seg, som jeg gjorde forleden, det var fryktelig.

Ja det er ikke noe fett ass, jeg som lå å sov så godt også våkner jeg liksom til at de er i full sving! Hmm ja, det går kanskje an! :-)

Det skal være bra sikkert. Hehe ja. Vurderer å bestille meg en time til og spørre litt mer om dette med profil på datingside blant annet. Har du vært/er du på datingside?

Jøss, jeg må si du er sprek! :-) Jeg blir nervøs bare jeg går forbi ei fin dame på gata jeg hehe. Jeg har som sagt aldri vært på date før, så det begynner kanskje å bli på tide? :-p

Jeg skjønner, da tror jeg også at jeg hadde blitt nervøs, jeg hadde sikkert kokt opp en historie om at jeg egentlig var utdanna astrofysiker eller noe. X-) Det høres jo ikke så dumt ut da! Å gi beng i om usikkerheten syns! Man får i hvert fall pratet med kvinner da!

Hmm ja sant, viktig å ikke ha for høye forventninger, det tror jeg også.

Ja sant, jeg får lese meg litt opp på Astrofysikk først! :-p Og hva viss dama er astrofysiker? Da hadd hun nok gjennomskua meg temmelig fort hehe.

Jeg sendte melding til en datingside og spurte om det kostet noe, det var visst i utgangspunktet gratis men man kunne betale for å få mere fordeler på siden. Jeg kjenner det stopper opp for meg. Hva er det som stopper meg i å lage meg en dating-profil egentlig? Er jeg virkelig så ødelagt at jeg ikke klarer det en gang? Eller er det bare latskap? Jeg skjønner ikke hva det er som hindrer meg, for det å lage seg en profil på en datingside er jo relativt enkelt! Kanskje må jeg bare ta meg sammen og gjennomføre det, men det sitter så sykt langt inne å gjøre det! Jeg tenker kanskje at hvis jeg har problemer med slike små ting, hvordan skal jeg kunne fungere i ett forhold med noen da? Jeg føler jeg sliter med så mye.

Hvorfor er du så usikker eller skeptisk for å lage profil? For å gjøre det enklest mulig kan du prøve deg først på happn.

Takk for svar Runey1989x :-) Det er det jeg lurer på selv også! Kan ha noe med det tidligere forholdet jeg var i, men jeg er usikker på hvilken måte det hemmer meg. Er happn en app som Tinder? Er det gratis? Og er det trygt?

Jeg er så sykt skeptisk, nesten på grensa til paranoid føler jeg enkelte ganger. Jeg overbeskytter meg selv tror jeg. Hva er best av Happn eller Tinder da? Hmm ja, hva skulle jeg risikere? Godt spørsmål! Man må jo nesten risikere noe i dette livet skal man i det hele tatt ha levd, tenker jeg. Jeg er redd for at jeg kanskje ikke tørr å leve! :-( Noe sier meg at det er terapi jeg trenger.

Takk for tips! :-) Hmm ja, en ting jeg merket meg når jeg var på Tinder sist, var at det var veldig mange bilder av kvinner som var på fjelltur hehe. Finnes det en slik date-app bare for metal-heads mon tro? :-p Jeg fantaserer om ei Black-Metal-dame med sort hår og naggler hehe.

Happn er bedre. Legg ved et greit bilde og svar på noen enkle spørsmål med svaralternativer som går på hvilke preferanser du har.
Hvordan kom du i kontakt med hun du var ilag med tidligere da? Du høres jo mer uerfaren ut enn meg ???? som sikkert ikke er tilfellet da.
Kanskje du har mer behov for å omgås damer i et eller annet miljø, som ikke er på nett, for å bli litt mer vandt å omgås og prate. Beklager hvis det ble helt feil, men var det jeg tenkte da du gir uttrykk for å ha lite erfaring og mye usikkerhet. Er det lenge siden du var i forhold?

Ok, takk for tips! :-) Får se hva jeg finner på ;-) Vi gikk på samme skole sammen for mange herrens år siden. Hehe, jeg er nok veldig uerfaren, jeg har bare vært sammen med henne. Ja, jeg har tenkt det samme i grunn, dette med å finne meg ett miljø, en forening, ett kor, en klubb eller noe, bra tips/tanke! :-) Det er vell omlag ti år siden eller mer siden jeg sist var i ett forhold, noe som jeg føler er lenge nok!

Tror jeg bare gir opp hele greia med damer jeg ass, får det ikke til, kanskje har jeg bestemt meg for at det ikke går, at jeg ikke får det til, før jeg i det hele tatt har prøvd, og da er jo min frustrasjon i forhold til dette også selvpåskyldt, så det er vell i grunn ikke noe synd på meg. Jeg bare lurer på hva årsakene til dette er? Jeg vet ikke hvorfor det er slik, noe må være galt med meg. Jeg lurer faktisk på om det er best å ignorere hele problemstillingen, ignorere og undertrykke det til døde, men noe sier meg at det ikke går. Noe sier meg også at jeg er nødt til å i det minste prøve! Jeg vil liksom ikke legge meg i grava uten å ha opplevd ett nytt forhold heller! Ett forhold som er bra! Uten i det minste å ha prøvd!

Leser om S-ordet på NRK sin nettside, de bruker også litt eksplisitte ord syns jeg, og skriver grafisk, men det er vell dit vi har kommet, jeg er sikkert bare gammeldags. Nå er jeg nysgjerrig og klikker meg inn på disse artiklene, så det er min egen feil, men jeg blir bare opprørt og frustrert over det jeg leser, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg plager meg selv med dette. Jeg får lyst til å glemme alt som har med S. og kjærlighetsliv å gjøre og bare leve for ekstrem metal og øl. Long live metal! /,,/

Takk for at du sier det Ingenvitsen, det setter jeg pris på å høre. Hmm ja kanskje. Jeg tror jeg er for skadet av tidligere forhold helt enkelt, ting jeg har opplevd under mitt forrige og eneste forhold. Jeg er nok en ganske sårbar person, og derfor tar jeg lett skade. Noe er i hvert fall ikke helt som det skal være, kanskje er det diagnosen min som gjør det? Dette kunne jeg ha undersøkt litt nærmere med noen som har peiling på dette området, som har peiling på min diagnose. Ja det er nok sannheter med sterke modifikasjoner eller hva det heter. Ja, media ass, de vet å spille på våre svake sider også...

Sender deg en melding jeg :-)

Jeg drev å snuste litt på en datingside i sta, men jeg innser at jeg ikke klarer det, jeg klarer ikke å lage meg en profil. Noe i meg stritter sånn i mot at jeg ikke klarer det, motstanden i meg er for sterk. Hva kan dette komme av? Jeg må være ødelagt, eller så er det noe alvorlig galt med meg. Kanskje er jeg ikke klar for dette enda, men hvor lenge skal jeg vente? I 10 år til? Når er jeg klar for dette? Jeg må jobbe med meg selv først tror jeg, men veien føles så lang å gå, det føles ut som at jeg ikke skal komme dit jeg bør være før jeg er blitt pensjonist! Har jeg virkelig ett så dårlig selvbilde at jeg ikke klarer å lage meg en profil på en datingside en gang?

Hmm ja, tror det. Jeg har liksom litt problemer med det føler jeg, å kjenne meg selv. Må liksom tenke ordentlig godt etter. Men kanskje er det ikke rett tid nå, kanskje om ett år eller noe, jeg bare frykter at om ett år så vil jeg være på akkurat samme sted i livet som jeg er nå, det trenger ikke å bli slik da, det avhenger vell av hvilken innsats jeg legger i å jobbe med meg selv sikkert. Men jeg er usikker på om jeg noen gang vil bli friskere enn hva jeg er nå faktisk. Det er mest det at jeg ikke tørr, det er rett og slett frykt jeg føler på! Det er som om jeg ikke tørr å leve livet mitt! Hadde vært kjekt å vist hva dette kommer av så kanskje jeg kunne ha funnet en løsning på det!

Jeg vil anbefale deg å endre litt på måten du tenker om dette. I den prosessen kan det være nyttig å reflektere over _hvorfor_ du tenker som du gjør, og _hvem_ du har lært det av.

Dette inkluderer også hvilke ord og begreper du bruker, og hva du legger i dem. F.eks. at du bytter ut begrepet og konseptet "date" med begrepet og konseptet "å bli kjent" (med et nytt menneske).

Videre kan det være greit å ha tenkt litt over hva slags person du ser etter, og tilpasse stilen din til det. Du vet jo allerede hva metal chicks liker, så der har du et godt utgangspunkt.



1. DU skal ikke like henne, DERE skal like HVERANDRE. Dersom det er tilfelle, går resten av seg selv.

2. Datingcoachene pleier å si at dette er helt opp til de involverte parter. Jeg pleier å si at det skjer når man har blitt eksplisitt enige om det.

3. Ja, men det anbefales ikke for nybegynnere av praktiske årsaker, da det er veldig mye å holde styr på.

4. Si så mye som er nødvendig. F.eks. hvis du avlyser et møte pga. angst, kan det være greit å informere om at det er pga "helseproblematikk". Da unngår du unødige spekulasjoner og misforståelser hos den andre.

5. Ulike diagnoser påvirker våre relasjoner med andre i forskjellig grad, så det må du vurdere selv. Fungerer det greit å omgås mennesker i andre settinger burde det gå helt fint.

6. Datingcoachene pleier å si at dette går av seg selv når man først er kommet til det punktet.



Hvordan fikk du henvisning til sexolog forresten?

Takk for svar Frikar-1! :-) Beklager at jeg svarer så sent.

Det å bytte ut begrepet date med; å bli kjent med nye mennesker, høres lurt ut! Da blir det kanskje ikke så skummelt heller, jeg vet ikke? :-)

Takk for svar B-)

Jeg bare fant en sexolog på nettet! :-) finnensexolog.no