Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dårlige psykologerfaringer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dårlige psykologerfaringer

feb 14 2010 - 01:01
Jeg har innsett at jeg trenger litt profesjonell hjelp til å takle enkelte tanker og problemer.

Problemet mitt er at jeg har liten tiltro til psykologer. Jeg har vært til terapi tre perioder i løpet av livet mitt, og alle tre har vært like misslykket egentlig. Jeg har aldri kommet så langt at jeg har fått åpnet meg om det jeg virkelig ønsker å snakke om, og to av psykologene har bagatellisert problemene mine virkelig. Det verste var vel han som mente at jeg ikke trengte å komme til han noe mer, fordi det virket som jeg ikke hadde noen problemer nå. Det var noen dager etter et selvmordsforsøk som jeg veit med 110% sikkerhet at han var varslet om før den siste timen jeg var hos.

Jeg klarer ikke å levere hele livshistorien min på første time. For det første er det ganske omfattende og mye å snakke om, i tillegg til at jeg har vanskeligheter med å åpne meg til mennesker. Jeg sliter med å stole på folk rett og slett. Taushetsplikt eller ikke, for jeg har opplevt at ganske personlige helseopplysninger har blitt utlevert på jobb bl.a.

Jeg har bestemt meg for å ta kontakt med lege nå for å få hjelp. For jeg skjønner at dette ikke går i lengden. Men jeg har helt ny lege nå pga flytting, så jeg aner ikke helt hvordan gripe fatt i det. Om det er nok å bare komme og si at jeg vil ha henvisning til psykolog... Gamle legen min (som nå er dessverre pensjonert så jeg kan ikke reise å få time der engang) gikk det meste med, og han hjalp meg igjennom en god del tunge perioder i livet.

Føler at et av problemene er at jeg utad ikke er syk nok. Jeg er tilsynelatende velfungerende i 100% jobb (og mer enn det...) og med en del fritidsinteresser. Men det er min måte å takle problemer på. Og bare øke aktivitetene for å slippe disse stille stundene der man blir ensom med egne tanker. Jobben min er av en sånn art at jeg ikke må omgås mennesker mer enn et absolutt minimum, og jeg veit at det er en av grunnene til at jeg klarer å være ute i jobb. Hadde ikke fungert om jeg hadde måtte forholde meg til kollegaer og/eller kunder over lengre perioder.

Jeg er egentlig redd for å komme til en ny psykolog som bare avfeier problemene mine som bagateller, og kjøre meg enda mer i kjelleren. Og er usikker på hvordan gripe tak i det... Noen her har kanskje noen ideer om det....
Avatar

Re: Dårlige psykologerfaringer

feb 14 2010 - 15:07
"Problemet mitt er at jeg har liten tiltro til psykologer. Jeg har vært til terapi tre perioder i løpet av livet mitt, og alle tre har vært like misslykket egentlig. Jeg har aldri kommet så langt at jeg har fått åpnet meg om det jeg virkelig ønsker å snakke om, og to av psykologene har bagatellisert problemene mine virkelig. Det verste var vel han som mente at jeg ikke trengte å komme til han noe mer, fordi det virket som jeg ikke hadde noen problemer nå. Det var noen dager etter et selvmordsforsøk som jeg veit med 110% sikkerhet at han var varslet om før den siste timen jeg var hos."

Det kjenner jeg meg igjen i. Ble henvist til psykolog osv når jeg var en 12år, det første jeg la merke til var at de ikke hørte et dugg etter. Samme hva du sa, så gikk det inn ene øret og ut det andre. De fleste psykologer rett å slett bare stinker i det de driver med, pga at de hverken forstår eller begriper noen ting om den mennesklige naturen. Hvorfor?, fordi de baserer all sin psykologisk viten fra en bok som er skrevet av en fyllik på dop. Folk er så forskjellig, har så forskjellige tanker og natur at du aldri i livet vil få inn alle de forskjellige mennesketypene inn i 1 bok, for det finnes alltid unntak og alltid folk som bryter mønstret. Å da nytter det ikke å henvise seg til en bok, Det som er mest viktig for en psykolog er å klare lytte, noe så enkelt virker som de fleste svikter på.

"Jeg klarer ikke å levere hele livshistorien min på første time. For det første er det ganske omfattende og mye å snakke om, i tillegg til at jeg har vanskeligheter med å åpne meg til mennesker. Jeg sliter med å stole på folk rett og slett. Taushetsplikt eller ikke, for jeg har opplevt at ganske personlige helseopplysninger har blitt utlevert på jobb bl.a."

At du ikke stoler på folk synes jeg er bare bra, kan nevne talløse historier om folk som har blitt bedratt av både systemet og folket.


"Føler at et av problemene er at jeg utad ikke er syk nok. Jeg er tilsynelatende velfungerende i 100% jobb (og mer enn det...) og med en del fritidsinteresser. Men det er min måte å takle problemer på. Og bare øke aktivitetene for å slippe disse stille stundene der man blir ensom med egne tanker. Jobben min er av en sånn art at jeg ikke må omgås mennesker mer enn et absolutt minimum, og jeg veit at det er en av grunnene til at jeg klarer å være ute i jobb. Hadde ikke fungert om jeg hadde måtte forholde meg til kollegaer og/eller kunder over lengre perioder."

Uff ja, er sånn selv, Fortrekker 0 folk, å arbeide med mange kollegaer og kunder, klarer jeg bare ikke. Jeg også pleier å distrahere meg selv og mine problemer ved hva som helst egentlig som tar tanken vekk i fra problemene.

"Jeg er egentlig redd for å komme til en ny psykolog som bare avfeier problemene mine som bagateller, og kjøre meg enda mer i kjelleren. Og er usikker på hvordan gripe tak i det... Noen her har kanskje noen ideer om det...."

Jeg tror i allefall på at folk flest kan takle sine egen problemer og løse de selv, men de tror kankje at problemene løser seg på uker eller måneder, Uansett så kan det ta flere år. Jeg har aldri hvert til psykolog siden jeg var 12, og har heller aldri snakket åpent om problemene mine til andre, dette har bare tvunget meg til å analysere meg selv å løse ting selv. Som er helt mulig, man trenger bare tid. , Men det finnes jo så klart andre muligheter en bare psykologer å leger også. Om man tror på det eller ikke så finnes alternativ hjelp, healing osv. Jeg var til en healer for noen årsiden. Trodde ikke han ville ha noen verdens effekt på meg, men fy flate hvor utrolige krefter den mannen hadde. Jeg følte meg faktisk 10 kilo lettere etter å hvert hos han. Selv om disse ikke direkte løser problemene for deg, så vil de allefall lette trykket på problemene dine. Noe som har hjulpet meg 100 ganger mer en en psykolog har noen gang gjort. Å dette er ifra en ikke troende. Er vel litt mer troende nå, men var i allefall ikke det når jeg kom dit. Så det betyr ingenting om du tror på det eller ikke for det kan hjelpe uansett. For meg så virker det som de på en eller annen måte gir deg nesten en slags lykke følelse som da varer i en måned i allefall(varierer sikkert fra person til person men), også fjerner de mye negativt. Jeg som normalt kan være en del negativ i allefall innvendig ble plutslig bare posetiv etter dette møtet, for en stund i allefall:). å det er da noe.

Et annet tips er hvis du har tenkt å prøve løse problemene selv, så bruk logikk. Det er nok det beste redskapet til å takle følelser av alle slag. Kan gi et eksempel.

Du er i lag men noen, også funker det ikke, dere splittes og går hver deres vei. Du møter han/henne igjen senere da han/henne har funnet seg en ny kjæreste og virker overlykkelig, Du blir selv sjalu, å føler deg nesten mislykke fordi dere ikke hadde det så bra. Du blir sint og destruktiv bare ved tanken. (Så kommer logikken), Det er slutt, hvis jeg var glad i han/henne så vil jeg ønske henne det beste, at hun da blir lykklig er bare bra. Kankje er det best sånn, for hvis man ikke vil at andre skal være lykkelige hvorfor skal andre ønske at du selv skal ha det bra. Og hvis vi ikke hadde splittet opp, ville heller ikke han/hun hatt det så bra nå. Er vel mer viktigere å minne de få gode stundene vi hadde i lag, å bære med seg de videre. Hva er vitsen med å huske de negative sidene?, de skader jo bare meg selv. Å det er jo ikke bra. Gode minner, gode handliger, Gode tanker. Det er det som gjør at jeg selv føler meg bra, og andre føler seg bra.

Kankje ikke det beste eksemplet, men du skjønner nok tegningen.
Til forsiden