Hei,

Er det flere der ute som opplever at hjelpen man får ikke er god nok?

Jeg synes jeg snakker med flere behandlere som skal være kompetente på det de snakker om som virkelig ikke virker å ha snøring på hva de prater om, eller som klarer å sette seg inn problematikk og finne løsninger.
Enten det eller at man blir møtt med eller snakker med politisk korrekte roboter.

Virkelig frustrende å møte behandlere som virker som om de bare har lest en bok, og som ikke klarer å se helheten eller som skjønner hva man prater om. Og det eneste man kan få er å snakke med en tilfeldig person 1 gang i uken? Har virkelig psykologien ikke kommet lenger enn det i 2020?

Jeg er enig med deg her. Jeg har snakket med flere behandlere opp gjennom ungdomsskolen, men ingenting ga meg hjelp. De gir for det meste råd, og råd er jeg ikke flink i å utføre. Når jeg spør om de kan hjelpe meg, istedenfor å gi råd, trekker de seg unna, eller så fortsetter de å gi råd som om ingenting har skjedd.
En annen ting er at de er for opptatte med å snakke med meg. Det skjer bare en avtale, også snakker de ikke med meg lenger.
Jeg syns 1 gang i uken er veldig lite for å snakke med en psykolog. Snakker ikke med behandlere nå for tiden, men da jeg gikk til psykolog, da gikk jeg til psykologen for lite, og det var vanskelig å få den hjelpen jeg ville ha. Vi bare snakket også var vi ferdige.

Jeg har nok bare vært tristere og tristere når jeg snakker med en behandler.

Etter alt det, da konkluderte vi med at å snakke i et kontor er ikke noe for meg, og da tenker jeg at du også er i den situasjonen at å snakke i et kontor er ikke noe for deg heller.

Jeg har fortsatt ikke løst den situasjonen om at jeg trenger noen andre enn behandlere som faktisk kan snakke med meg og hjelpe meg. Ingen har klart å hjelpe meg godt nok.
Så derfor er jeg enig med deg i dette, selv om vi har forskjellige livshistorier.

Samma her.. Jag har hatt samme behandler i 3 - 4 år nå. Og under behandling med henne klart å få verre angst, utvikle depresjon og nå spiseforstyrrelse. Det eneste hun gjør er å klandre meg. Jag føler det er MEG det er noe galt med, og det er slitsomt. Istedenfor å hjelpe meg, veilede og støtte meg. Så påpeker hun feil i meg, og sier seg enig i det folk rundt meg sier om meg eller gjør mot meg..

Har ikke klart å manne meg opp før nå, så i dag skal jeg be om henvisning til ny behandler.

Vi har sikkert litt forskjellig livshistorie og problematikk, men uavhengig av det føler jeg virkelig med dere.

Foreverdarkness: Jeg synes det er helt utrolig. Det man trenger er folk som virkelig bryr seg, og ikke folk som trekker seg unna og fortsetter å gi tomme råd.

ensom0909: Høres ut denne behandleren trekker i feil tråer. Bra du sier i fra!

Var nettopp hos behandleren min i dag, og gikk ut fra møtet å tenke " Er det mulig". Jeg påpekte min egen problematikk og koblet det opp møt grunnleggende psykologi, og jeg ble møtt med et spørsmåltegn. Akkurat som om det jeg snakket om var fremmed. For en psykolog? Hadde jeg sittet i et møte å vært så "clueless" på så enkle ting i fagfeltet mitt hadde jeg ikke fått jobben i utgangspunktet :P

Jeg syns kanskje mennesker noen ganger forventer for mye også.En gang i uken er normalt i behandling og alt er veldig individuelt for hvor mye hjelp man trenger.noen får bare 1 gang i måneden.jeg har møtt mange forskjellige mennesker og med noen har det gått veldig bra andre har det kræsjet med har mye med kjemi.jeg er kjempe glad jeg har god psykolog og miljøterapeut som holder ut mye med meg som andre behandlere ikke hadde gjort.ensom hvis du føler at kjemien ikke fungerer så må du ta det opp og ikke drive og holde ut.kjemi er viktig.catsa det er viktig med behandlere som bryr seg og hører på hva en sier men å stille spørsmål gjør jo psykologer og psykiatere.stabil behandler er også veldig viktig.jeg er fornøyd med at jeg har psykolog 2 timer i uka jeg hadde ikke klart meg hvis jeg ikke hadde så tett oppfølging for da hadde jeg vært mye innlagt på sykehus.det er veldig viktig at dere tar det opp med behandler for eks ved å skrive ting på papir kan jo være en fin måte og gi det til behandler hvis man syns vanskelig å prate.må huske vi har alle forskjellige behov og trenger forskjellig hjelp.

Min behandler virker lei og irritert på meg bare. I tillegg når de andre i livet mitt ikke er tålmodige mot meg, da blir alt håpløst og man søker å ende alt. Er snart nær på å lage en plan om det, og faktisk forsvinne.

Trodde profesjonelle i det minste skulle ha tålmodighet, når de i tillegg får betalt.. Men ikke min. Er helt håpløs. Føler all skylda ligger hos meg, og er det de også insinuerer.

Hei.syns trist du opplever det slik men jeg tror ikke behandleren din er lei men kanskje mer fortvilet over å føle at man kanskje ikke strekker helt til.behandlere skal være tålmodige for det er kjempe viktig.hvor lenge har du gått hos denne behandleren?har du sagt er du lei av meg

mrsfreak 1983, har gått hos henne i 3 - 4 år. Har aldri turt å si til henne at hun gjør meg sykere osv. Jeg begynner jo å gråte mer når hun kjefter sånn, men hun skjønner det ikke. Hun må ikke alltid svare, iblant kan hun jo bare lytte til. Jeg skjønner at hun blir fortvilet og alt, men det hjelper vel ikke å legge skylda på meg...

Jeg tenker at her må du enten konfrontere eller bytte behandler.det at det kan oppstå konflikter hos behandler det gjør det hos alle.at man blir sint på behandleren el oppgitt det har jeg også vært flere ganger alt har med relasjoner å gjøre men jeg har likevel så god kjemi og han hører på meg og har forståelse at selv om det skjer konflikter så løser det seg.har du sagt noen gang til henne at hun ikke hører på deg?det er jo helt klart hvis du føler at behandleren din gjør deg sykere så bør du ta opp dette med å bytte.behandlere er forskjellige den ene jeg gikk hos før jeg følte jeg pratet til en vegg.det er enorm forskjell på han og han jeg går hos nå.så jeg har vært gjennom flere behandlere både gode og dårlige og er hos den beste for meg.så det kan være godt for deg å bytte hvis du føler dette kræsjer fullstendig.

Hei igjen

Jeg vet alt om det å være langt nede, og har masse forståelse for deg selvom jeg ikke kjenner deg og din situasjon.

Jeg er enig med mrsfreak1983 om at her må du si i fra! Her må du stå opp for deg selv og gi klare tilbakemeldinger til behandleren din, om så du må bli litt sinna ( så lenge du ikke gjør noe ulovlig selvfølgelig). Jeg var selv svært nære å ta livet mitt for en stund tilbake, og dra med meg begge foreldrene mine i dragsuget ( som begge er hovedårsakene til problemene mine, lang historie). På et tidspunkt befant jeg meg selv uten et sted å bo, ikke jobb, og de nærmeste vennene mine hørte jeg ikke så mye som et pipp fra, bortsett fra en,til tross for at de visste at jeg sleit. I tillegg hadde en far som var mest opptatt sine problemer når jeg prøvde å åpne opp for å få hjelp hos han. I tillegg har en mor som er rusmisbruker og gitt totalt f i barna og kun tenker på seg selv. Så ja, du kan trygt si at jeg vet hvordan det er når alt blir totalt mørk og svart. Men håper alikevell at du ikke tar det steget å forlater verden. Prøv å lag deg små øyeblikk for deg selv eller små ting du gleder deg over og behandle deg selv godt. Finn noe positivt i din hverdag uansett hva det måtte være. Håper du får den hjelpen du trenger.

Selv er jeg henvist til modum og håper det kan en gang for alle ta tingene mine ved roten. For nok av disse allmenne praktiserende og tomme samtalegreiene som sitter rundt omkring har jeg fått opp i halsen. Det blir som å gå til allmennelegen for å få sjekk, når du egentlig har kreft og trenger spesialister, hvis du skjønner.

Lagde meg taco klokken 01:30 på natten bare fordi jeg kunne, og fordi jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Og at jeg plutselig fikk så lyst på taco ;)

catsa sier mye bra her.jeg mener når du først har gått hos denne behandleren i flere år og du føler kjemien tydeligvis ikke stemmer så må du gjøre noe her som å ta opp at ting enten må endres mellom dere el at du får ny behandler.det fins en der ute som passer perfekt for deg.tro meg har vært så mange år i systemet over 15 år og har møtt på flere forskjellige helt til jeg kom til en fantastisk psykolog.det ønsker jeg også for deg av hele mitt hjerte at du kommer til en behandler som er tålmodig som er dyktig og som bryr seg om deg.Catsa forresten taco høres veldig godt ut selv om det er så seint og catsa har rett du må finne små ting å glede deg over.

Tusen takk for råd begge to. Fikk et boost av svarene deres.. Er fælt når både de på privaten - "venner" og de profesjonelle behandlerne alle er imot deg, og "enige" om hvor vanskelig du er og at alt er selvforskyldt.

Jeg unnlot å gå på skolen i dag pga. sånne "venner" som sier slemme ting, og pga det behandleren sa.. men av innleggene deres innser jeg: "HØØ, jeg skader og ødelegger for meg selv pga andre? Hvorfor skal jeg la dem? Det er MITT liv. MIN drøm. Jag har jobbet hardt for dette".

Jeg vil bli sint.. jeg vil si ifra til behandler og venner om at de er slemme mot meg, men jeg har aldri i mitt liv turt å si i fra om noe.. Derfor jeg er så så dårlig som jeg er nå: med 11 kg vekttap og spiseforstyrrelse.. alvorlig depresjon... og suicidal som rakker, fordi jeg har latt andre styre HELE livet mitt. Farfaren min voldtok meg.. lot han styre meg.. så lot jeg mine "venner" og gutter som likte MEG styre, og jeg valgte disse gutta for å støtte dem.. til jeg falt for dem og de forsvant. Samme skjedde nå med en kjæreste jeg hadde i 5 - 7 år (de siste årene misbrukte han meg bare, uten å være kjæreste).. og nå har han ny dame og kutta meg helt ut, noe som utløste hele denne dominorekken med sykdommer og smerte... Fordi JEG føler jeg alltid ofrer meg selv for andre.. følelser når jeg ikke er forelska i noen, fordi de er i meg og jeg ikke vil såre.. jeg er venn med folk og støtter dem UAVHENGIG av hvordan jeg har det. Når det er min tur sier de "dine følelser trigger meg" "du får ingen sympati fra meg, dette er selvforskyldt".. osv... Og behandleren da...

men jeg dro til fastlegen i går, så nå henviser han meg til DPS for behandling. Han var enig i at behandleren kan ikke si til en som sliter fra før med å akseptere seg selv at "eh, er din egen feil du er hvor du er nål. Pga din hekt for eksen og pga alt det andre".. Huff..

I.o.m at jeg ikke kjenner deg, så vet jeg jo ikke alt. Så du får ta det jeg skriver med en liten klype salt. Men i.o.m at du går på skolen, og måten du skriver på opplever jeg som ganske ung er det riktig?

For meg høres ut som om du må begynne å ta livet ditt tilbake, og finne deg selv igjen. Du må begynne å ta vare på deg. Gjøre de tingene som er best for deg. Begynn å egne meninger, si det du tenker og tror på. Ha interesser som er dine. Rett og slett gjøre ting du føler for. Gjøre ting som gjør DEG bedre.

Jeg ser for meg at det hadde vært en vanvittig befrielse for deg å vite at det er greit å være deg, som kan mene hva du vil, styre deg selv som du vil, og gjøre hva du vil ( innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig, og ikke noe ulovlig), og føle hva du vil helt uten andres bekreftelse eller godkjenning.
Se for deg det, hadde ikke det vært vanvittig deilig følelse? Å puste litt ut fordi det betyr ikke så mye hva andre mener eller vil, fordi du gjør det du vil og som er riktig for deg :)?

Jeg kan en del om selvskading i i hvertfall psykisk, som ble en slags tvangstanker og selvskadingstanker for meg. Det var fordi jeg var SINT. FRYKTELIG SINT. Jeg ville ikke skade de nærmste meg og alle andre, så jeg tok ut sinnet på meg selv ved å skade meg selv psykisk.
Vil du vite hvorfor mange selvskader seg selv og har spiseforstyrrelser? Fordi de hater seg selv, og har så mye sinne som de tar ut på seg selv. Du må begynne å bli mer glad i deg selv. Du må lære å like deg selv, og akseptere at du er en ganske ålreit og gjennomsnittlig person som det er verdt å like og ha respekt for. For hvis du ikke har respekt for deg selv, vil ingen andre ha det heller.

Bra at du blir henvist til DPS og forhåpentligvis får noe ut av det. Er der jeg har vært en god stund, og det har virkelig ikke funket for meg. Jeg kjenner at psykolog tittelen for meg begynner å henge i en henge i ganske så lav tråd. Gikk t.o.m inn på Uio i frustrasjon for å sjekke hva de faktisk lærer på det profesjonsstudiet, og må innrømme at jeg synes det er ganske tynn suppe til tross for 6 år studie.

Ikke meningen å kuppe tråden din.. Men du har helt rett.

Jeg blir så sint innimellom, på alle andre. Og da straffer jeg meg selv.. med selvskading. og nå mat..

Det er forferdelig å ha det sånn. Alle andre tenker bare på seg selv tenker jeg. Eksen, "vennene mine". Føler meg alene og føler iblant at det må jo være jeg som er gal, siden folk behandler meg så innmari dårlig. Blir sint på meg selv da, at jeg må være bra nok. Ikke rart i folk hater meg, jeg er jo plagsom, depressiv og slitsom. Derfor eksen også forsvant, han var lei av at jeg var så "mørk" som han kalte det.

Jeg er 27 år, så ikke så ung nei.. Er jo voksen. Derfor jeg har begynt å trene, for MEG. Føle MEG bra, problemet er at det har blitt usunne vaner. Trene masse, og ikke spise - spiseforstyrrelse. Vil bevise for eksen, som har blokkert meg og ikke svarer på mine mailer, at jeg er bra nok. Problemet er bare: han gir faen. Vennene mine gir faen. Ingen bryr seg om hvordan jeg ser ut eller hvordan jeg er. Det ligger i MITT hode. Jeg har aldri følt meg bra nok. Aldri. Hverken da jeg og eksen var sammen, eller før det. eller etterpå.. Han fikk meg heller ikke til å føle meg noe bra, og jeg innbiller meg nå i ensomheten at han gjorde det.

Jeg er enig.. føler ikke psykologer er noe stas. Psykiatere derimot, kanskje? De kombinerer jo medisinsk behandling og terapi. De har mer kunnskap om kompleksiteten av mennesket, ikke bare hodet. Alt er knyttet til alt..

Hvordan kom du deg ut av selvskadingen? Og begynte å være fornøyd med deg selv? Begynner å haste med å bli "bra" "frisk". Må fullføre studiet mitt..

Det kunne være at jeg snakket med noen som gikk på VGS for alt jeg vet, og da er jo man i en helt annen fase av livet osv, hvis du skjønner? Derfor jeg lurte.

Jeg tror man må gjøre ting enkelt igjen. Lære seg og leve igjen, være glad i seg selv. Jeg er veldig sånn hvis jeg har det vanskelig leter jeg etter svar og skal prøve å fikse ting, og hodet går på høygir for å prøve å finne løsninger. Det bare opprettholder ting (metakognitiv terapi). Så i steden for å prøve å leve i sin ege lille boble og prøve nøste opp ting en etter en i et helt hav av små ting, heller bare gi slipp. Få trommelen av tanker som snurrer rundt, og bare si, dette er ikke vits.

Psykologen min kan absolutt null og niks om medisiner og hun er godt oppe i åra. Sikkert jobbet i 20-30 år også har man ikke engang hørt om noen av de mest vanlige medisinene. Det er helt utrolig! Psykiateren jeg har kontakt med parallelt med psykologen min føler jeg mer er en vanlig lege. Jeg tror noen av medisinene jeg bruker nå faktisk gjør meg værre. De hjalp meg en periodem men nå tror jeg det kanskje virker mot sin hensikt, så jeg kommer til å kutte ut en del av de.

Jeg er relativt fornøyd med meg selv. Prøver å være glad i meg selv. Trene inne i mellom. Spise relativt sunn. Ser relativt grei ut. Synes leiligheten min er grei. Det er nok. Så vil jeg ha andre ting i fremtiden og det er også greit. Lov å ha lyster å ting man har lyst på :)

Ja, det forstår jeg.

Jaa, og jeg trenger å være for meg selv er det jeg innser. Har ikke hjulpet de siste måneden og fortsette som før med hverdagen. Skal isolere meg fra resten av verden til jeg har det bra med meg selv, fordi jeg får det ikke bedre av å se andre som har det så bra. Feil tankegang kanskje.

Hva slags medisiner tar du, og imot hva? Huff. Jeg har hørt at barne - og ungdomspsykiatri er bedre. En av mine venninner fortsatte med sin barnepsykiater selv som voksen, da ingen av de "voksenpsykiaterne" var no bra.

Det er godt å høre. Man skal jo være fornøyd med det man har, og ønske seg mer. Jag var sånn før. Nå vil jeg ha alt annet enn det jeg har, og jeg vet at det jeg har er det jeg alltid har hatt lyst til å ha..

Spørs hva man mener med med å finne tilbake til seg selv.jeg vet ikke for eks hva det er engang å finne tilbake til seg selv for jeg er så fremmed for meg selv i mange mange år.jeg kjenner ikke til noe annet men det er viktig å gjøre små fine ting også.syns det er trist dere har så dårlige erfaringer med psykologer da jeg er kjempe fornøyd med min psykolog jeg hadde ikke klart meg uten han mens derimot psykiatere har jeg fungert dårlig med og jeg har absolutt inntrykk at psykologer vet kompleksitet kropp og psyke.for meg er psykiatere leger som har tatt litt extra utdannelse i psykiatri.

ensom: Tror ikke det å isolere seg fra verden er løsningen. Men kanskje mer tid til deg selv og bruke den riktig? Tar Seroquel, skal roe tankekjør, men opplever nå i det siste at jeg bare er i en tåke når jeg tar de. I går hadde jeg ikke tatt de på 2 dager og fikk en skikkelig opptur. Så på kvelden tok jeg dem, og nå er ikke ting så greit. Så ja :P

mrsfreak, det jeg tenkte på er å kjenne seg selv igjen og hva man føler. Har selv gått lenge uten å kjenne meg ordentlig igjen. Personlighetsløs og avkoblet. ja, jeg synes det er trist selv, og har prøvd mange forskjellige psykologer men ingen som jeg føler hjelper. Jeg håper modum kan være mitt siste stopp for å få den hjelpen jeg trenger. Tenker veldig det samme om psykiatere, de er leger med tilleggsutdanning i psykiatri. I tillegg føler jeg alle disse møtene mange ganger virker mot sin hensikt. Spesielt når det blir mange. Man sitter der med folk som skal hjelpe, men så blir det bare masse å forholde seg til og en fulltidsjobb av bare å gå disse møtene.

ensom: Blir du irritert når du ser andre har det bra, og ikke du har det bra?

håper modumbad hjelper deg.ijeg syntes det var slitsomt alltid med samarbeidsmøter men jeg slipper det nå.psykologen min hjelper med behandling miljøterapeut hjelper meg med ting hjemme.Er det noe de lurer på prater de enten telefon el meldinger og trengs det med fastlege,jeg syns det er bra på denne måten.det fungerer for meg det samarbeidet de har rundt meg,men husker godt hvor slitsomt det var med samarbeidsmøter flere personer og alt er om ens luv.noen ganger klarte jeg ikke å være der.Catsa tror nok ingen mennesker er kun glade.Alle har sitt å stri med.Ting på utsida kan virke perfekte men er likevel ikke det.Slik tenker jeg da.Det er veldig fin natur på Modum bad.

Ja, isolere seg er nok ikke bra.. Jeg bare orker ikke å være rundt folk som skal late som at alt er helt fint for meg, eller behandler meg som luft. Det er ingen som engang spør: "hvordan har du det?". De later som ingentjing.. og det er veldig vanskelig for meg å være rundt sånne folk, da føler jeg meg mer verdiløs og at ingen bryr seg om ast jeg har det fælt. Dette er de samme menneskene som ikke besøker meg når jeg blir innlagt (for noe fysisk), så å si at min psyke blir for tungt for dem. Det er ikke riktig.

Jeg blir ikke irritert fordi andre har det bra og jeg ikke. Jeg blir lei meg.. fordi jeg ikke har det bra. Jeg føler meg utenfor. Føler at jeg ikke passer inn. Hele samholdet på kullet sliter meg ut, fordi jeg sliter så voldsomt med mitt og er alene i det - og ingen anerkjenner engang at jeg faktisk prøver. Problemet er at jeg ikke er sånn når andre sliter. Imens jeg sitter og gråter og har det tøft, så kan jeg tekste og støtte en venninne uten at hun vet hvordan jeg er bak kulissene. Jeg er drenert og sliten. Folk bare tar.. Alle bare tar. Kanskje jeg er skadet av voldtekten.. mobbingen og alle guttene som misbrukte meg og gikk.. Jeg er kanskje skadet av det og blind for at folk faktisk prøver å hjelpe meg på sin måte, men det er ikke det jeg trenger. De kan godt ignorere at jeg sliter, men en venninne sa til og med " du får ingen støtte av meg eller sympati for din spiseforstyrrelse. Du koser deg med det" - altså hallo? Sier man noe sånt...? Mens en venninne som har hatt spiseforstyrrelse tok avstand fordi hun mener min sykdom trigger henne, samtidig som hun drar på RASP og besøker en annen venninne med spiseforstyrrelse - samme avdeling som hun lå på. Igjen - hallo? Ikke rart i jeg ønsker å forlate verden.. når jeg får den forskjellsbehandlingen... og hun venninnen som sa jeg ikke får støtte, sier til hun som har hatt spiseforstyrrelse : å du er så tøff og flink og sterk.. Jeg gjør jo mitt beste, men ingen som klapper meg på skulderen.

Jag ber ikke om støtte og en hånd å holde i.. Jeg ber om litt anerkjennelse. At noen ser at jeg prøver... Jeg vet at jeg må gjøre alt for MEG, ikke for andre...

Huff. Mange lykkønskninger til deg for modum bad. Men hvorfor slutter du ikke med seroquel? Vis det bare gjør deg verre? Jeg begynte på fontex i dag.. vi får se hvordan det går.

Mrsfreak: Nei da, vet at man ikke alltid kan være glad. Men å ha det bra er ikke mye å forvente :) Håper Modum kan hjelpe meg ja!

Hei igjen,

Jeg leser mer kraft i meldingen din og det er kult. Mange folk er pyser, så enkelt er det. Hu venninna di som selv har hatt spiseforstyrrelse som kjenner at det trigger henne kjenner jo sikkert på en sinnsykt ubehagelig følelse som hun kjenner igjen og som ikke klarer å takle selv. Det er jo ikke din skyld! Gi deg selv en klapp på skulderen for den jobben du gjør!

Når det er sagt kjenner jeg meg veldig mye igjen i det du skriver og tenker. Følelsen at når du ikke har noe gi så er man ikke verdt så mye. Folk favoriserer andre, og gir trøst og støtte til de de mener skal ha det, og avviser kanskje de som trenger det som mest? Som deg har jeg gått rundt lenge og ser på utsiden å ha det greit, mens jeg på innsiden ikke har det bra. Det har blitt til at jeg bare har slått meg selv helt av og når jeg faktisk klarte å åpne opp, t.o.m da var det ingen som var der. Ingen som kommer til meg å trøster meg, til og med når jeg sleit som mest. Jeg er også mann, som gjør enda vanskeligere, når vi menn ofte kommuniserer på litt andre måter, og det å vise følelser generelt er litt vanskeligere. Jeg føler meg også utenfor. Jeg føler jeg har mistet meg selv og mine interne ressurser, og det er ingen der ute som virker å bry seg noe særlig eller å kunne hjelpe meg. Men hva kan jeg gjøre. Å hate verden er en mulighet, men har ikke så veldig lyst til det egentlig. Jeg er nok sur på en del mennesker. Har jeg lyst på hevn? Ja, litt, men jeg har mest lyst til å såre noen som har såret meg så de kan faktisk skjønne hvordan det er. Men det har jeg ikke gjort. Det er vanskelig, jeg skjønner det.

Men ikke straff deg selv, og gi deg selv all skylden for alt! Da er det bedre å bli litt rasende på en som kanskje har fortjent det litt spør du meg :P Men det kan høres ut som om det kan være en ide og bytte ut noen mennesker i livet ditt. Gir dem deg ikke noe så hvorfor holde på dem?

Jepp, kommer til å kutte ut seroquel etterhvert nå, og da kommer det til å komme en del angst. Men har vært igjennom dette før, så vet hva det går i :P Fikk panikkangst på flyet en gang etter graden min, så har opplevd en del. Sto i midtgangen bakerst i flyet, var blek som et lik, svettet som en gal, og ba om et glass vann av flyverinnen. Må nesten flire litt av meg selv når jeg tenker på det. Man skal igjennom mye :P Når det gjelder min egen situasjon så er mye av mine problemer knyttet til tidlige relasjonstraumer og tilknytning, så jeg vet hva jeg er såret av og er veldig klar over hva jeg strever med, men å føle det, gjennomgå det, er et sant helvete. Min drøm er å gå inn i det, jobbe med, og komme ut av det, og endelig bli fri og ha gleden i livet tilbake :)

I dag er det blitt slik at folk har mer enn nok med seg selv.Alle tenker de har sine egne problemer.vi bor i ett slikt samfunn i dag.Jeg finner støtte i venn som har det slik som meg som skjønner hvordan det er å ha det slik men jeg er nok litt annerledes på dette jeg vil ikke fortelle for mye rundt hvorfor skal alle vite alt uansett.er jo derfor jeg går 2 timer i uka hos psykolog for at han skal hjelpe meg til å få det bedre.ofte på samarbeidsmøter er det blitt sagt familie skal være familie og ikke terapeuter.jeg forteller sjelden om ting som skjer i hode mitt til de rundt bortsett fra vennen og behandler og det er fordi det er for vanskelig for meg psykisk å prate om ting med dem og fortelle dem selv om jeg er langvarig i systemet gjør jeg ikke det for at de ikke skal bli lei seg og trist men de vil vite samtidig som det blir for tøft.det er tøft å tenke på at jeg mest sansynlig kommer til å trenge hjelp mesteparten av livet for det er en realitet alle ser rundt meg men det er også en sorg å tenke på.Ensom skjønner du ønsker anerkjennelse men tror nok ikke man kan endre andre mennesker du må gi deg selv anerkjennelse for jeg tror ikke folk tenker så mye over det fordi de har mer enn nok med seg selv.el kanskje bør du si det selv rett ut jeg ønsker mer anerkjennelse for det det egentlig dreier seg om er at du ønsker å bli sett.Du ønsker at du blir sett og det skjønner jeg alle har ett behov for å bli sett og hørt.Catsa bra de ga deg vann på flyet og at de takla det der panikkangsten for hadde du fått det på vei inn på flyet kunne de laget problemer for deg.Jeg bærer mye hat for verden mye sinne inne i splittelsen min.Men det i bunn og grunn mye handler om som går igjen her er ønske im å bli sett og hørt.men jeg er slik at uansett hvor mye man ser meg er det aldri nok jeg er sulten etter det hele tiden.Det er aldri nok samtidig som jeg forteller lite til nærmeste selv om de vil vite.

Jeg vrir meg i sengen å får ikke sove, så da skriver jeg likegreit en melding :P Glad du har funnet en måte å balansere det på og at det funker for deg. Jeg er helt enig med deg at folk har mer enn nok med sitt, og at de fleste strever med sine egne problemer. Det og at det kjernefamilien er det som betyr noe, og eventuelt noen nære venner rundt. Litt overordnet synes jeg Norge har blitt et ganske lukket samfunn på mange måter. Vi sier mye fint og hever at det er så mye kjærlighet der ute osv, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt kjøper den. Ja, folk er snille osv, men å hjelpe nestemann hvis det går utover dem på noen måte, da stopper det ofte opp. En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvor mye empati faktisk betyr. Det å forstå følelser mellom mennesker, og ønske andre godt er viktig, men det endrer sjedent på ting. Folk gjør hva de føler for uansett selvom det kanskje betyr at de må løfte en finger ekstra. Trist å høre at du alltid vil i systemet, men så lenge du har funnet enn måte å få ting å fungere er jo det det viktigste.

Flyverinnene så at jeg slet litt, men var ikke sånn at det de ble alvorlig bekymret hvis du skjønner?Jeg sto der rimelig svett og bleik og sa at jeg strevde litt og ba om et glass vann. Innvendig trodde jeg skulle dø, men har hatt det flere ganger tidligere så vet hva som foregikk og at det ville gå over. Flyvertinnene sa et par rolige ord, og det var det.

Jeg vet med meg selv at jeg er dypt såret og savner å bli sett og ivaretatt emosjonelt og forstått. Og jeg skulle ønske at jeg kunne kommet meg igjennom det og begynne å leve igjen. En side av meg er oppegående og holder meg oppe, men slipper jeg opp og lar alt strømme inn kommer alt som en tsunami i psyken, og da er det virkelig ikke greit å være meg. Samtidig har jeg hatt foreldre som har vært veldig misbrukene psykisk og som har holdt meg mye nede. Jeg måtte passe veldig på det jeg sa og gjorde, hvis ikke fikk det konsekvenser. Så jeg strever med å være selvhevende på mange måter, selvom du ikke ville tro det om du hadde møtt meg. Faktisk er det et så stort problem at jeg faktisk sliter med å snakke med ordentlig og bruke min vanlige stemme, fordi noe i meg forventer å få en brå reaksjon tilbake for å hysje meg ned. Forferdelig irriterende. Men håper at disse ved Modum som har skikkelig peiling og greie på traumer kan hjelpe meg på vei. Nå skal jeg først inn til et utredningsopphold, så får vi se derifra.

Jeg vil nok ikke si vil være i systemet for ingen ønsker å være syk men man skjønner jo bilde når jeg har vært i systemet fra 15 og nå er jeg 36 selv om jeg ikke føler det selv slik MEn det har med lidelsen min å gjøre.år.selvfølgelig skulle jeg ønske å være selvstendig og greie meg selv det har jeg alltid ønsket men når man har vokst opp med psykiatri så blir det annerledes.hadde jeg ikke hatt alt dette rundt meg hadde jeg vært på sykehus hele tida har jo vært innlagt flere ganger.Men ingen kan forstå noen 100 prosent slik er det bare.Mennesker er kompliserte og samfunnet er lukket som du selv sier.Men noen ganger kan også vi forvente for mye av andre.Om jeg tror andre blir slitne av meg selvfølgelig blir de slitne.om jeg føler meg som en byrde helt klart gjør jeg det.På Modum bad må man være ganske stabil for å være.det er tung behandling der og de er nøye hvem de hjelper håper det blir bra for deg.Har du noen gang vært innlagt på psyk AVD?

Jeg har venn som sliter mye psykisk også og vi hjelper hverandre for vi skjønner hverandre og støtter hverandre for selv om jeg er kjempe fornøyd med psykologen min så må jeg jo dra etter de to timene i uka sover ikke akkurat på kontoret hans.Empati er veldig viktig som du selv sier også men hvem skal ivareta deg emosjonelt når alle sliter med sitt og har sine problemer for da må du i såfall ha en venn som har det som deg.hvis man forventer å bli 100 prosent forstått har man tapt allerede for det er ikke mulig vet alt om det altså.

Jeg mente selvfølgelig ikke at du "vil" være en del systemet. Ordla meg kanskje litt feil her, beklager det.

Trist å høre. Psykiatri har det vell egentlig alltid vært i mitt liv også, mor og far som begge slet tungt med sine ting, men en side av meg er nokså oppegående og har klart å få til mye til tross for en nokså heavy balast. Fått meg en bra utdannelse, vært i nokså bra jobber osv, men disse tingene fra fortiden hindrer meg så vanvittig mye på helt grunnleggende nivåer. Og her snakker jeg om nokså voldsomme traumer et barn er helt ute av stand til å håndtere. Foreldre som kriget og skapte så mye bråk og utrygghet som er helt ute av proposjoner. Og de tingene ligger under der, ubearbeidet, og som har preget meg så mye hele livet uten at det er noe somhar hjulpet.

Jeg har vært innlagt 1 gang. Eller egentlig 2. Først akutt, og deretter vanlig plass på 2 uker. Skjedde rett etter hverandre. Det var den perioden ting rakna fullstendig. De nære vennene mine som for meg har vært familie og mine største støttespillere igjennnom livet ble borte. Familien til tidligere bestekompisen min ble borte. Faren min som jeg alltid har hatt et svært anstrengt forhold så svakheten min og trykket meg bare lenger ned, og kjæresten jeg hadde klarte jeg ikke lenger å være sammen lenger (pga traumeforhold til moren min, som jeg gjenopplever i kjæresteforhold). Jeg hadde ikke jobb, faren min som jeg bodde hos for øyeblikket kaste meg vell regelrett ut. Jeg var helt ferdig, på bunn.

Ting er relativt stabilt nå.Skal på utredningsopphold så er ikke garantert at jeg får plass for videre behandling. Men jeg håper det. Jeg har vell egentlig prøvd alt nå. Har du lyst til å dele litt mer om hva du strever med, eller foretrekker du heller å holde det for deg selv?

Har ikke svart fordi det var en ny samtale gående her, men svarer deg likevel catsa.


Det er sant alt du sier. Jeg ødelegger livet mitt av å være lei meg og sint pga andre, skader meg selv. Gir opp drømmen min. Det er likevel så frustrerende, ser vennene mine gi blanke. Ikke engang en sms med: lever du? eller er dø? Jeg drar jo ikke på universitetet, så de bør jo sjekke innom. Når jeg har fortalt dem om min suicidalitet også, og om alt det andre.

Jeg må love meg selv og aldri stille opp for dem heller mer, de fortjener det ikke. De klarer ikke å sette sitt til side for meg, hvorfor fortsetter jeg å gjøre det gang på gang? Problemet er at jeg er så innmari konfliktsky og people "pleaser". Gjør alle andre enn meg selv fornøyd, så ender jeg opp misfornøyd. Dro ikke på univ i dag heller. sitter for meg selv på rommet. Må egentlig lese til eksamen og skrive masteroppgave, men får det ikke til.. sitter bare og er lei meg pga vennene mine som ikke engang svarer på mine snap stories som er deprimerende. Ikke engang med et hjerte eller noe.. De ignorerer meg så voldsomt. Det er vondt. Jeg blir så lei meg.. og da klarer jeg ikke å fokusere. Skal egentlig trene i kveld også, men ødelegger alt pga. en ekskjæreste og "venner" som lever livet sitt flott.

Ja, alle har nok med sitt. Helt enig i det.. og det skal de få lov til. Man skal fokusere på seg selv. Men jeg er ikke den typen, eller av det kaliberet at jeg løper forbi de skadede på veien. Jeg fikser dem og tar dem med meg. Er nok derfor jeg har gått på en skikkelig smell og kan risikere å stryke på eksamen... Fordi jeg alltid setter ANDRE først.

Inviterte mine to venninner på middag i helgen også. Og de fikk med matrester og alt. Dette er takken
- "Jeg har ikke sympati for deg og du får ingen støtte av meg". To min senere " ååå du, jeg har det så vondt" meg: trøster og strøster
- "Jeg må ta avstand fra deg, orker ikke sånn du holder på med mat. Det trigger meg. Jeg må beskytte meg selv". Det eneste denne venninnen gjør i vennskapet vårt er å beskytte seg selv.. Man føler seg litt dritt når hun vil beskytte seg selv mot meg, men kan fint besøke venninnen på insitutsjon. Og hennes unnskyldninger er alltid de samme..

Er fælt å se.. samholdet på kullet og hvordan alle leser til eksamen, støtter hverandre og henger sammen. Mens jeg? Helt alene.. helt helt.. Ikke en eneste person som sjekker opp på meg. T.o.m de jeg har sendt mld til og sagt ifra om at jeg ikke kommer på skolen, ikke engang de har sjekket opp om jeg lever eller er død.. Derfor jeg tenker å ende livet er så innmari lett, de vil tro jeg ligger i senga og sover eller er på treningssenteret og trener. Istedet for å tenke at: Shitt, hun er hjemme fordi vi er fæle og lite imøtekommende. De er ikke tålmodige heller.

Det er sant det sporet litt av her.Jeg vil bare fortelle deg at jeg blir så lei meg når jeg leser det du skrev og jeg tenker at vennina di og andre er egoistiske.Spesielt hun som sier at du trigger henne og samtidig besøker vennina på institusjon.Det er trist du bare satt på rommet og ikke universitetet og helt klart hadde jo rådet mitt vært at du bør kutte ut mennesker som behandler deg slik fordi du fortjener så mye bedre enn det.men så er det kutter du ut så kan du risikere å være helt alene men sammen med dem er du jo alene når de ignorerer deg slik.Jo mer de ser at de kan holde på med dette jo mer kommer de til å fortsette med dette altså da starter de å ta deg for gitt fordi de kan.Du fortjener så mye bedre.

Nei nei, det var deres tråd og samtale. Jeg kuppet det jo litt..

Jeg går bare dypere og dypere ned i kjelleren av å tenke på alt de gjør mot meg. Jeg lagde bursdagsmiddagen til en venninne, mens jeg var kjempe deprimert - og den samme venninnen sier nå jeg ikke fortjener sympati og støtte. Jeg pleier alltid å kjøpe kos til kollokvier med hun venninnen som nå kaller meg for trigger... Det er så vondt å se tilbake på ALT jeg gjør for dem. Nei, det er ikke normalt å gi så mye hverken fysisk eller psykisk som jeg har gjort, både for alle vennene mine alltid, og for ekskjæresten min....

En annen venninne pleier å si: folk gjør ikke for lite, du gjør for mye - som ikke er normalt. Så jeg må jo slutte å gi. FOlk forventer det likevel og blir sinte hvis jeg ikke gir.. jeg lærer aldri. Jeg føler jeg skylder folk fordi jeg ikke er verdt mer.. Føler jeg må gi 100000000 x mer hvis de gir meg litt. Så hvis de lytter til meg en dag, så overøser jeg dem med gaver, støtte og alt dagen etter.. Det er jo ikke normalt. Men feilen kan jo ikke bare ligge i meg? De må jo slutte å ta.. de må jo si: du er verdt det! slutt å bevise..


men motsatt beviser de at jeg ikke er verdt noe.. Ikke engang en sms med ordene: Jeg er glad i deg, heia deg. Jeg kommer ikke til å svare med lang deppende sms hvis noen bare sender det. Trigger, beskytte seg selv og alt det er TØV. Vi er ulike.. men jeg har ALDRI backet ut når noen sliter sånn... Er vondt at folk gjør det når min tur :(:(:(:(:(

Herregud merker jeg blir sint altså at hun skal si du ikke fortjener sympati og støtte er jo på trynet.Hun verdsetter deg ikke nok det er nettopp det.jo mer du gjør jo mer forventer de selv om de skulle sagt annet.Finnes ett ord som er egentlig ukjent for meg det er å sette grenser for andre mennesker men har vel aldri skjønt det hvordan gjør man det liksom.Du trenger å bli satt pris på at du betyr noe.der hvor mennesker ser de Kan utnytte en så gjør de dessverre det.de utnytter det at du gjør alt for dem og er snill mot dem og da gjør du enda mer og da starter de å ta deg for gitt.huff blir så lei meg på dine vegne

Du har jo mistet mye egentlig og da føler man mye forlatthet.vil helst ikke skrive mine problemstillinger vil helst ikke men jeg syns på likhet med dere jeg syns mennesker er vanskelige å forstå.jeg syns relasjoner er så vanskelige.jeg krysser fingre Catsa at du får hjelpen du trenger på Modum bad at du får plass der og at de hjelper deg.

Altså, jeg satt med noen tårer i øyene nå, og begynte nesten å grine av å lese det du skriver! Jeg blir ufatterlig lei meg på dine vegne! Ja vi sporet litt av, men jaja, sånn ble det litt:P Bra du skrev meldingene du skrev!

Men her er greia da, nå begynner ting å komme opp, og jeg synes i hvertfall det er bra. Det jeg kanskje ikke fortalte er at når ting kommer opp da kan det fort bli kaos. Og noen ganger så trengs kanskje litt kaos for å få ting til skje, for å gjøre noen nødvendige endringer, men ikke altfor mye kaos. Fra det du forteller høres venninnene dine ut som noen skikkelige rasshøl for å være ærlig. Men fra det du skriver, høres det litt ut som om "skal jeg ta livet mitt, eller skal jeg bli rasende mot dem". Frem og tilbake. Hvis jeg tar feil må du si det, men kjenner meg litt igjen i dette, og vet at med meg selv så er det litt sånn jeg hadde tenkt. Kapitulere eller slåss? Fight-flight-freeze. Det her må være dine valg selvfølgelig. Men jeg synes du skal konfrontere dem med disse tingene jeg! Helt ærlig. Bli litt sint og fortelle det du skrev nå, og se hva responsen blir. Og samtidig fortelle hva du trenger fra dem. Blir du møtt med responser som " Herregud, du er gæren du", "Du trenger hjelp", " "Nå må du roe deg ned" og de tingene der så ikke la det stoppe deg eller la det forrvirre deg. Du vil ha svar! Ordentlige svar! Nå mener du alvor! Får du noen gode svar og noen ordentlig forklaringer så er det lurt å lytte. Blir det lovet litt endringer, er det er verdt å sjekke litt utover om det faktisk blir noen endringer eller om det bare var prat og alt går tilbake som det var før. Også tror jeg det er lurt å stille seg spørsmålet, hva trenger jeg, hva trenger jeg at dem beviser for meg for at dette skal være verdt det? Hva er holdbart og hva er ikke? Og hvis dere kan inngå noen kompromisser eller møte hverandre litt på halvveien så må du jo gjøre det, så lenge du føler at "ok, det er rimelig". Det skal ikke bare være en "one mans show", take it or leave it. Men hvis ting ikke endrer seg, og du føler at dette blir bare det samme, ingenting kommer til å endre seg, så må du være tøff nok til å se realiteten i øyne. Dette er ikke verdt det, dette må stoppe, og da må du gi slipp på de og gå videre. Så lenge du har fått de bekreftelsene du trenger for å gjøre deg opp et valg.

Nå kjenner jeg jo ikke hvordan situasjonen er med dere, men hvis det bor sammen osv kan det kløne til ting enda mer så kanskje lurt å trå litt varsommere da. Få de svarene du trenger, og sørge for at logistikken med evt. flytting osv går rimelig smertefritt for seg.

En annen ting som kan være litt verdt å merke seg er at hvis du endrer deg, blir det garantert lagt merke til og sikkert kommentert. Folk liker generelt dårlig når folk begynner å oppføre seg anerledes, for da må de begynne å se på deg anerledes og det er mye jobb for folk. De har satt deg i en bås og vet hvordan du vanligvis er og oppfører deg, så hvis du begynner å endre deg skaper det også litt ubehageligheter. Men så lenge du føler det er riktig, og står på ditt og føler deg trygg i det må de bare akseptere at sånn er det.

En annen ting? Vet disse studievennene dine om at du sliter? Har du fortalt dem det at du føler deg litt utenfor osv og at du føler deg litt alene i studiekullet og at du skulle ønske at du følte deg litt mer sammen om ting? Hvis ikke, kan det være en ide.

Som sagt dette er mine meninger, og du må gjøre det som er riktig for deg. Nå har jeg i hvertfall delt med deg hva jeg synes :)

En ting til. Jeg tror det også kan være lurt å ha noen litt andre strategier enn å unngå å dra på univ, for så å vente på at noen skal legge merke til at du er borte. Heller prøve å si, "jeg dro ikke på skolen i går, fordi jeg føler meg litt ekskludert og utelatt". Først da vil studievenninne dine skjønne hvorfor du faktisk ikke var på skolen. Hvis de har sosiale antenner da. Hvis ikke noen sier noe eller plukker opp en så åpenbar innrømmelse og sårbarhet, så er det noe galt.

Hva studerer du forresten :)?

Helt greit at du ikke vil dele, ville bare høre.

Ja, har opplevd å blitt såret mye selv, og relasjoner er vanskelig uansett hvem man er tror jeg. Selv hadde jeg en bestevenn som aldri ringte eller tok kontakt. Var alltid jeg. Fyren er god han og jeg fortsatt veldig glad i han, men når det er så lite initiativ og vilje til å ta kontakt tilbake så fikk jeg nok. Jeg fortalte han det, som jeg har gjort mange ganger tidligere også, men ingenting har skjedd. Falt tilbake i samme tralten. Jeg trengte at han viste meg at dette faktisk betyr noe. At dette vennskapet som vi hadde fra ungdomsåra var verdt å ta vare på, verdt å fortsette på, så begynte nok med litt rare ting for å få bekreftelser tilbake som skapte en del spenninger. Jeg begynte nok å bli veldig pågående for å teste det litt. Er du her for meg slik jeg ville vært der for deg, eller er du ikke? Svaret jeg følte jeg fikk var egentlig, nei. Når han i tillegg sa at han synes jeg skulle komme meg litt videre tenkte jeg at nå må det skje noen endringer. Men det var tøft. Mye av grunnen til at jeg holdt meg så lojal til han var også familien hans. For familien hans hadde jeg blitt en ekstra sønn, i hvertfall for moren. Så vanskelig å gi slipp på det, men gjorde det fordi jeg synes det var nødvendig. Både for tidligere bestekompisen min sin skyld og min egen. På tide å gå videre.

Skjønner den der altså.det er vanskelig når det er slike vennskap hvor man må være pågående og hvor du hele tida prøver og prøver.vennskap skal gå begge veier og den må pleies for å tas vare på.har vel egentlig aldri skjønt den der vi har vokst fra hverandre fikk jeg beskjed fra en venninne en gang.vi var mye sammen før også hadde vi ikke pratet sammen på lenge også avtalte vi å ta kaffe.vi dro og hadde det koselig og jeg fortalte at nå hadde jeg startet hos ny psykolog og hvor bra det går og nå har jeg fått ny kontakt i komunen altså vi pratet om mye forskjellig og jeg syns det var koselig at vi skulle avtales igjen beskjeden hennes var vi har vokst fra hverandre vi har ikke så mye mer tilfelles at jeg er på en måte på samme stede hvor jeg har vært i åresvis mens hun liksom er videre i livet og jeg ble så lei meg så trist og skuffet.jeg ser jo henne innimellom når jeg skal til en venn og sier hei så rart som fremmede.mennesker skuffer men den der vi har vokst fra hverandre er rar.bra du stod på ditt selv om det var tøft fot deg og den fæle forlatthetsfølelsen.jeg hater den altså.catsa det måtte vært tøft for deg spesielt at du var knyttet til familien også.og den der har jeg også opplevd en vennine jeg var så knyttet til i mange år og jeg var nær familien hennes var glad i dem også og hadde fin kontakt med dem også valgte hun også å forlate meg for hun ble så sliten av alt det psykiske med meg av at hun følte hun måtte ta vare på meg så jeg kjenner godt til den der altså når man liker familien også og mange år var jeg lei meg for dette savna så mye den tida vi hang sammen var så sint på henne.hvordan kunne hun gjøre dette mot meg etter så mange år herregud høres jo ut som ekteskap men på mange måter er det jo det og.friends forever and ever and ever

Nære vennskap blir jo nesten som et ekteskap på mange måter. Når man bryr seg om noen, og innerst inne ønsker å ordme opp i ting. Har jeg gjort mye feil i med han tidligere bestekompisen min, ja absolutt. Men det værste er jo når man prøver å gå i seg selv for å se på seg selv og finne løsninger, også virker det helt tomt fra andre siden. Min opplevelse er at det går an å vokse fra hverandre, men veldig ofte føler jeg ting er det samme gamle når jeg treffer folk jeg hadde god kontakt med før. At det kan gå mange år også møter man en venn man hadde god kontakt med, også fortsetter man der man slapp, hehe :P.

Jeg har en annen god venn også, men han føler jeg er litt mer opportunist, hvis du skjønner hva jeg mener? Han er en person som jeg føler alltid ser etter gode muligheter og etter grønnere gress. Han er flink med folk, men blir litt sjelløst og veldig på det "jevne". Veldig glad i han da, og kommer alltid til å bry meg om han ,og han har bevist at han ikke stikker av. Han var der når jeg hadde det som vanskeligst, selvom han inne i mellom måtte si at nå ble det litt mye av det negative når jeg var på mitt værste. Og det respektere jeg. Han har vært flink til å si i fra hvis ting blir for mye, og da korigerer man seg etter det. Men det jeg alltid ser etter og ønsker er det tette og nære relasjoner som er sterkt lojale mot hverandre, enorm ærlig med hverandre, og som er der for hverandre i tykt og tynt. Jeg synes veldig mye annet blir veldig overfladisk, og er litt lei av å alt det "falske". Autentisitet har for meg blitt mer og mer viktig jo eldre jeg har blitt. Og som han kompisen min sa, de jeg stoler 100% er familien min, kjæresten min/forloveden, og deg. Så det jeg tolker jeg som jeg gjør noe riktig. Han vet at med meg så får han ærlighet, ikke noe svada eller tull som han må prøve å se igjennom. Og jeg liker å tro at jeg har hjulpet han med en del ting når han har følt seg litt uttafor. Familien til forloveden hans er vist god for flere hundre millioner, og han slet litt med at han ikke følte seg god nok fordi hu kjæresten hadde mange venninner osv i forhold til han. Og da sa jeg at, du vet jo ikke hvor tett hun egentlig er med del av disse venninnene. Og det var han enig i, og ble litt glad. Hvis familien gjør det såpass bra er det ikke utenkelig kanskje noen av venninnene har mye kontakt fordi de har agenda eller synes det er smart å assosiere seg med henne pga familien. Hun har valgt deg, og du er den som er den nærmeste for henne, så du er allerede god nok og godtatt. Og det var han enig i. Så sa jeg, men nå kjenner jeg ikke familien til kjæresten din, men hvis de gjør det såpass bra, så vil jeg tro at er det noe som gjelder der så er det ærlighet og trofasthet. Er nok av slanger der ute, som bare vil ha en del av kaka pga bedriftene dems. Også påpekte jeg at kvalitet er bedre enn kvantitet. Han har kanskje få venner, men de er nære, og de han har vet han hvor han har. Mulig det kan høres litt paranoid ut noe av det jeg sier, vet ikke hva du synes? Men det er i hvertfall det jeg sa :)

Ja, det var vanvittig vanskelig å forlate familien. Det som var vanskelig var at jeg følte at spesielt moren hans og meg var på samme bølgelengde, vi hadde samme følelser om jeg var en del av dem. Mens tidligere kompisen min og meg ikke var det. Jeg blir jo spurt etter av søskene til tidligere kompisen min, og andre familievenner av dem som stadig spør hvor jeg er og hvordan det går. Men å bli igjen og holde på noe for en indirekte gjennsidighet i familien ble veldig vanskelig, for kontakten med dem var jo gjennom han kompisen min. I tillegg fikk han seg dame og da var det også litt på side at jeg trakk meg litt like og lot dem være dem. Før var det jo alltid meg og han, som knoll og tott. Så å dilte etter som et slags tredje hjul på vogna ble veldig feil. Så jeg forlot dem på en måte med tanker som, nå har han kompisen min fått seg dame og det er på tide at jeg trekker meg litt tilbake, og lar dem få være dem. La kompisen min leve sitt liv uten at jeg skal ha alfor mye å si :P Fordi jeg unner han det. Så ja, mye å forholde seg til :P

Nå håper jeg ikke du føler at du er utelatt eller at jeg ikke bryr meg bare fordi samtalen går litt videre her. Du er et fullverdig medlem av denne klubben, og ser frem til å høre fra deg igjen :) Så hopp inn igjen og skriv når du føler det! Du kupper ikke samtalen ved å gjøre det.

Jeg syns det er bra du klarer å tenke slik men jeg må innrømme at jeg bærer mye bitterhet over eks venninnene mine.jeg føler de forlot meg at de sviktet meg på en måte.De var mye der for meg hjalp meg mye gjennom alt.selv om jeg var der for dem også var de nok mye rundt meg og mitt og stilte opp når jeg var innlagt på sykehus når jeg var langt nede når jeg skadet meg.jeg tenker ikke det samme som deg når det gjelder å vokse fra hverandre jeg er jo den samme samme som alltid har vært men hva skjedde med dem.ble de plutselig lei av meg,slitne av meg.herregud jeg drev ikke og torturerte noen heller.jeg føler meg forlatt ja det gjør heg.jeg føler meg sviktet.vi har hatt mye minner sammen og opplevd mye sammen.olutselig forlater de meg som om jeg er søppel og verdiløs.dem gjorde vel det rette og for jeg er verdiløs og søppel.jeg har andre venner ja.en venn som er kjempe snill også som sliter selv og vêr hvordan jeg har det.så noen få venner har jeg og er kjempe glad i dem.men jeg kommer aldri til å tilgi de som forlot meg som søppel.jeg høres sikkert pessimistisk ut men det er jeg nye også.

Helt enig med Catsa her.du er i klubben så bare skriv hva du tenker på.Du forstyrrer ingenting du.bare skriv.

Dere to er så snille.. Og sterke. Jeg heier på dere på veien til å bli bra. Virkelig. Unner dere det! Dere er uselviske. Sliter selv, men tar dere tid til å lytte til en annen.

At en psykolog og venner som legger skylden på meg ikke vil hjelpe. Selvsagt skal ikke noen bære meg igjennom dette, det er min jobb og gjøre det. Men alle trenger støtte og hjelp. Hvis man ikke vil hjelpe, så kan man la vær å peke fingre. Jeg har deaktivert sosiale medier og bestemt meg for å ignorere de vennene som ser på meg som byrde. Ikke rettferdig eller voksent uten å si ifra til dem hva som er grunnen, men de kutter meg ut uten å si noe - får ikke jeg lov? Og jeg får panikkanfall bare av tanken på å fortelle dem hvordan det de sa fikk meg til å føle meg.. Hvorfor skal jeg da skade meg selv for å fortelle dem? Igjen, jeg vet at det er barnslig. Psykologen mente jeg bør beholde disse vennene. Men kanskje jeg ikke skal stresse med det? Jeg har mistet meg selv i forsøk på å beholde alle andre, hjelpe alle andre selv når jeg sliter.. Jeg kom meg ikke opp til skolen idag heller... heller ingen mld fra mine "venner" om hvor jeg er osv... Tenker dere at slike venner har krav på å vite hvorfor jeg ikke svarer dem? Ikke at de har sendt melding ennå. Er fortsatt ingen som har sendt en eneste melding.. For å høre om jeg lever eller om jeg har tatt livet av meg...

Kanskje det er mine forventninger som er urealistiske folk? Har egentlig alltid hatt det. Men når en selv strekker seg så mye for andre, så forventer man kanskje 1/10 tilbake.. Folk tar det for gitt..

Jeg VIL få til å bare fokusere på meg og de som er gode mot meg. Ting som gir meg energi. Jeg vil ikke gi opp drømmen min pga. en eks som ga blanke, eller "venninner" og som bare tenker på seg selv. Jeg har hatt denne drømmen så lenge jeg har levd, og den har holdt liv i meg i håpløse stunder. Jeg vil være den som tar imot en i smerte. Jeg vil trøste. Jeg vil lindre. Jeg vil hjelpe... Og jeg MÅ få det til. Jeg pleide å tenke: det er ikke over før det er over.. Ja, jeg ligger dårlig Ann med lesing og er mye borte, ingen hjelper meg med notater heller. Men jeg må kjempe, jeg må jobbe beinhardt!. Vil helst ikke fortelle hva jeg studerer... Redd for å bli gjenkjent =(

Jeg stod opp tidlig, trente litt hjemme, dusjet, spiste frokost og tenkte at NÅ skal jeg lese. Men igjen, kom bølgen med tristhet og drukner meg.. Jeg føler meg tilsidesatt av hele verden. Ekskjæresten min som ikke vil ha noe med meg å gjøre, det gjør ekstremt vondt. Mange måneder nå, og var det som trigget dette. Han har ny kjæreste, selv om han sa til meg hun er tidsfordriv - så fortsetter han. Han har blokkert - avblokkert meg - blokkert flere ganger siste måneden.. Nå blokkert for godt og svarer ikke på noe av det jeg sender han.. Gått 1 år snart siden jeg så han sist, og over en med siden han blokkerte meg og ikke svarer mer. Jeg klarer ikke å gi slipp... . Jag trenger distraksjon.. Ikke skrive til han eller være lei meg pga. han.. men blir mer lei meg pga sånne "venner". Vennene mine vet at jeg sliter. Vet om at jeg har selvmordstanker, spiseforstyrrelse og alt. Media mener man skal si i fra til som er nær, slik at man kan støtte. Men, ikke i dette tilfelle. Verre å si i fra, for så å bli ignorert... Behandlet som luft... Ekskjæresten behandlet meg dårlig, men han var der. Og til tider behandlet meg veldig bra - og han pleide å si: ingen kommer til å tåle all mørket ditt, bare jeg. Til slutt tålte ikke han det heller. Også vennene mine nå, hva gjør man da Catsa og Mrs Freak?

Jeg sitter her og bare savner ekskjæresten, har vondt innvendig fordi han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Og heller ikke vennene mine, hva gjør man med livet sitt da? Når ingen aksepterer deg.. Når de du elsker høyere enn deg selv, ikke vil vite om deg. Jag sliter med å komme meg videre fra eksen, og dårlige venner gjør det ikke bedre....

Du er også veldig snill og støttende mot andre.Dette med eksen skjønner det er sårende.å bli forlatt er forferdelig og den følelsen som at man er fremmed for hverandre.Det er vanskelig å leve livet når noen gjør slikt og hva enn det heter og betyr å gå videre i livet når man har det så vondt.jeg skjønner du blokkerte vennene dine men du trengte ikke fortelle hvorfor men heller sendt kanskje melding.Alle mennesker fortjener å bli sett og bli satt pris på men dessverre skjer ikke det alltid.og få nye venner er ikke bare bare heller.og selv nye kan ikke erstatte gamle venner.etter det med mine eksvenniner jeg følte både tomhet og raseri.Du forlater ikke meg etter alle disse årene.Du forlater ikke meg men de gjorde jo ikke det.jeg har jo andre venner men savner dem fortsatt.men de sa også til meg hvor slitne de ble av meg og husker hvor sint jeg var dere er slitne og hva med meg som har levd slik då mange år tror dere ikke jeg ikke er enda mer sliten.De hilser jo på meg og gir meg klem men du vet thats IT.når det så skal sies de stilte masse opp for meg og derfor enda verre.har jeg lov til å være sint på dem jeg startet enda mer å forakte meg selv.jeg tror psykologen din mente du ikke skulle kutte dem ut for da har du mindre nettverk.å komme seg videre hva enn det skal bety er kjempe tøft og vanskelig når det gjør så vondt.du fortjener då mye mer du har sikkert fortalt psykologen dette med vennene dine.jeg syns jo ikke de er snille mot deg men noen ganger holder man ut bare for ikke å bli forlatt.det gjorde jeg mye før.det er vondt å føle forlathet at du nå venter på din ekskjæreste at han skal ringe mens han er ute med noen el driver sine ting og du vil så gjerne han skal ringe deg og du blir bare dårligere og dårligere av det.det kan høres dramatisk ut å bare blokkere vennene men du kunne kanskje skrevet melding hvis du er redd for å si det rett ut.Du må starte å tenke på deg selv.for ingen andre kommer til å gjøre det hvis du ikke gjør det.ja sosiale medier sier at sliter noen nær at man skal kontakte og det fins hjelp å få.men virkeligheten blir annerledes når folk er mest opptat av seg selv.fins det mental helse i nærheten sv deg hvor det er møter og du kan bli medlem for der kan man møte folk som sliter og da blir du kjent med nye mennesker el aktiviteter.Kanskje du bør spørre psykologen om det fins tilbud hvor du bor.så slipper du å være helt alene.det kan være vanskelig for de rundt når man sliter med psykiske lidelser at man føler seg fortvilet og at uansett hva man sier blir det galt.det høres ut at eksen din taklet ikke mer akkurat som eksvenninnene mine at de ble slitne.det er vanskelig å si.jeg blir så lei meg når jeg hører at du sitter helt alene slik og bare venter og venter.dine studier er din framtid og ingen av dem er verdt at du skal risikere dine studier og framtid for dem.

I mine øyne handler mye om det vi snakker om følgende: Man føler at man ikke får noe man trenger, og man er såra, skuffet, sint. Det handler om tilhørighet, samhold, blitt sett og hørt, og hvis man ikke klarer å formidle til andre hva man trenger, og de ikke forstår eller klarer å gi det tilbake så skaper det problemer. Alt fra angst, depresjon også begynner man å bebreide seg selv for absolutt alt, også begynner man å prøve å få kontroll på ting ved å begynne med mat og treningsgreiene. Enklelt sagt, og vanskelig å komme seg ut av.

Jeg har hatt noen ganske vanskelige netter de to siste dagene. Sluttet å ta disse medisinene som føles godt, men da sliter jeg med å sove. I tillegg så sitter det så mye stress og angst og traumer i kropp og hodet innestengt, som jeg stenger ute. Er livredd for å slappe av i kroppen for det smeller i hjernen, nesten som sånne PTSD symptomer med flashbacks. Så er livredd for å føle. I tillegg hoppet hjertet mitt så uregelmessig og rart så var redd for infarkt rett og slett. Fikk skikkelig vondt i hjertet. Det er sånn jeg er, fortrenger alt inn i kroppen, setter låser og spenninger i hodet og kropp for å holde meg oppegående. Men straffen og konsekvensene av det er helt grusomt når man må låse det opp. For å gi et eksempel så kan du tenke at du er ute å løper eller trener knallhardt, og når du er ferdig så roer kroppen din seg ned. Bortsett fra min kropp, den gjør ikke det. Den fortsetter som om du trener knallhardt hele døgnet, 24/7, hele året. Og da blir eneste måten å regulere seg ved å stoppe blodtilførsel, nedregulere kroppen sin. Dette er helt normale og ubevisste prosesser for meg vell å merke. Så ja, sånn har jeg hatt det de to siste dagene. Traumatisert, redd, huff. Det skal ikke være lett :)

Enig med deg i det at mye handler om tilhørighet og det å bli sett og hørt.det er ikke alltid lett for andre å vite om hva man trenger.men føles noen ganger at uansett hvor mye folk ser meg er det aldri nok.Jeg er hele tiden sulten etter det og det gjør det da vanskelig for meg for alt blir galt uansett.hvilke medisiner gikk du på?kjenner godt til den der å aldri være avslappet å aldri ha noen ro.det prater jeg mye med psykologen min.det er også en grunn til at jeg takler ikke stillhet rundt.folk må hele tida prate rundt meg og det Jan være vanskelig for andre som trenger stillhet og ro.jeg er ofte våken mye om netter til sent ut på natta.har vært slik i åresvis.

Skjønner veldig godt hva du snakker om. Jeg prøvde noen år og tenke at " ok, kanskje det er noe meg det er noe gærent med, kanskje jeg er for mye og kravstor og for sulten på at folk ser meg". Så da prøvde jeg å ta litt mindre plass ikke være for kravstor, men funket ikke det heller. Så istedenfor for å prøve å nekte det eller prøve å forandre det, så tenker jeg nå at "jaja, da får jeg bare være det ass. Da er jeg tydeligvis en person som trenger det og det, og sånn bare er det". Det kjennes i hvertfall litt mer riktig ut å akseptere det og bare anerkjenne og godkjenne at sånn er det, og det er meg. Tror egentlig ikke at jeg er for mye, bare har mine ting, og det er det ganske gode grunner til.

ikke tåle stillhet når man er sammen med andre høres ut for meg som om man ikke tåler følelser og spenningen som ofte kommer ved stillhet. Går på seroque/quetapine. Måtte ta en i går, da hadde jeg sovet 3 timer på 2 dager. Har gått fra 450mg til null det uansett en brå overgang.. Burde egentlig trappe litt mer ned.

Å akseptere at jeg har så stort behov for å bli sett er veldig vanskelig for andre er jeg skikkelig synlig og tar mye plass mens for min del er det aldri nok.men skjønner hva du mener med å akseptere.ja det å ikke tåle stillhet det er nok så mangt for meg for det må være hele tida prat rundt meg og det er nok slitsomt for andre.jeg hører så ofte folk si ja men stillhet er så deilig.man trenger jo stillhet.i min verden er dette helvete og ihvertfall ikke deilig.gikk selv på samme medisin som du gjør men sluttet med den.har truxal og stesolid.mest fornøyd med stesolid for den fungerer bra for angsten.kanskje du sluttet for brått at du har det slik.for fort.

Hvorfor er stillhet så vanskelig for deg? Blir du nervøs eller liker du gjerne at det fart og spenning rundt deg?

Ja, er nok fordi jeg sluttet med de så brått. Så mulig jeg tar en i natt og trapper litt ned. Ble litt heavy å gå fra litt større dose til 0. :)

Det er nok at jeg blir urolig av stillhet.det skremmer meg når det blir stille derfor blir det til at det skal snakkes rundt meg hele tida og at jeg prater og prater.noe som selvfølgelig er slitsomt for meg.det var lurt at du tar en i natt og går ned på det sakte.da takler du det bedre.

Huff.. Catsa - du må jo trappe ned sånne medisiner, slutter du brått - så gjør du mer skade enn nytte. Langvarig bruk av slike medisiner er heller ikke lurt. Har du prøvd noen antidepressiva for angsten og uro? Det finnes noen slike! og de er heller ikke avhengighetsskapende, også hørt at de er veldig bra mot traumer. Har du vært borti det?

Helt enig med begge. Det handler om tilhørighet, føle at man passer og har en plass. Jeg trodde jeg hadde en plass på kullet, blant vennene mine - men nei. Det har jeg visst ikke, når de ikke engang merker at jeg ikke er tilstede. Når de ikke engang prøver å inkludere meg. Jeg prøvde på mandag å være med, men min gode venninne ignorerte meg fullstendig og pratet med alle andre enn meg, så den følelsen om å føle seg utenfor ble bare forsterket. Derfor vil jeg dra minst mulig på Universitetet. Og hvis jeg drar, da vil jeg heller sitte alene og ignorere dem. Er trist og vondt, men samtidig bedre smerte enn å henge med folk og føle seg alene på den måten..

Det verste er, jeg trodde alle disse følelsene kom da eksen slo opp med meg og fikk ny kjæreste, sannheten er - nei. Jeg har alltid følt meg ensom og utenfor. Selv da jeg var sammen med han, brukte sidetmedord for å få bukt med vonde følelser av ensomhet og manglende tilhørighet. For min del bugner alt dette i mobbing, overgrep som barn.. Incest vel og merke. Husker fortsatt i 5 klasse da vi lærte om incest, folk lurte på hva det var og ble kvalme osv, der satt jeg da - utsatt for det. Følte meg så ille... en 9 åring, allerede siden da har jeg følt at jeg ikke hører hjemme i denne verden. At jeg ikke har no plass. Selv med eksen følte jeg meg utenfor. Han har tålt masse fra meg. Ja, han har også gitt meg noen vonde minner.. Likevel søker jeg tilbake til han, usunt - ja. Men ingen hjelper meg over han heller. Psykologen kalte meg hekta på han.. Det er ikke hekt. Hun er psykolog og bør skjønne at alt dette bunner i mer enn bare kjærlighetssorg og villet "egenskade". Dette bunner i traumer som barn... Overgrep fra en farfar flere ganger.. Mobbing.. Ensomhet.. Holde skjult for alle hva som skjedde med meg, og når jeg fortalte min mor da jeg var 14 år gammel - da sa mamma at jeg sikkert misforstod hva han gjorde....

Vet dere hva det verste er? Eksen min vet om alle disse tingene. Venninnene mine vet det. Jeg sier ikke at folk skal trå på glasskår og være så varsomme med meg, men de kan i det minste la vær å være så grusomme som hun venninnen som sa jeg ikke får sympati.. Jeg får ikke sympati for min spiseforstyrrelse etter overgrep, mobbing, forlatt av en kjæreste etter 6 år.. Men hun venninnen som hadde spiseforstyrrelse for 7 år siden, med privilegert liv får sympati? Hva for slags verden er dette? Ikke en verden jeg vil leve i.. Som jeg hverken føler noe tilhørighet i.. Finner plass i.. Eller har lyst til å¨være en del av..


Eksen har i tillegg blokkert meg og vil ikke vite om meg.. han var min bestevenn.. DET gjør vondt. At det er så lett for han å ignorere meg. Jeg føler meg som den taperen......

Ja, burde trappet litt mer ned, men er så lei av disse medisinene. Tar en pille nå og det virker greit. Jeg har ganske dårlig erfaringer med medisiner, og synes det egentlig er søppel, med mindre det er helt nødvendig. I en lang periode for meg var det nok nødvendig, men nå kjennes det bedre ut å ikke ta de. Med medisinene blir det tåkete og flatt. Har gått på noen antidepressiver tidligere også, og da ble alt flat. Jeg var hverken glad eller trist

Skjønner at du har vært igjennom mye vondt, og overgrep og sånn må jo gjøre med hodet. Skjønner også at føler deg skuffa sint og alt egentlig. Og sikkert med rette! Men du må prøve å finne noen måter og takle det på og få deg selv opp. Å dra seg selv enda lenger ned i kjelleren, og bli enda mer skuffa hjelper deg ikke. Så hva skal du gjøre? Skal bruke absolutt all energien du har på å være skuffa, sint og være nede i kjelleren. Kanskje det er på tide og sette en strek over en del ting, og komme seg videre. Strategiene du driver med nå funker åpenbart ikke? Heier på deg altså!

Mye av problemene dine ligger i traumene mesteparten egentlig.håper du prater med psykologen din om det.vennskapene og skuffelsene og alt dette rundt gjør noe relasjonene for det du opplevde påvirker relasjoner også til andre.ekskjæresten din var på mange måter trygg også og prøvde på sin måte også gikk det ikke og du sitter skuffet og sviktet igjen.venninene dine vil jeg si mer er egoistiske og tenker på seg selv.jeg tror kanskje du ikke er trygg nok på psykologen og at du derfor føler dette slik at psykologen din ikke er på din side.folk prater om å gå videre i livet men det er mye vanskeligere for hva vil det si å legge ting bak en.du må jo leve med alt dette uansett hvor tungt det er.

Du må ihvertfall trappe sakte skjønner du er lei av medisiner men trapper man brått så kan det gå galt også.jeg gikk på quetiapin den samme som deg men hjalp meg ikke da.derfor har jeg truxal og stesolid nå.

Enig med mrsfreak at mye av det må du leve med, og det er tungt. Men må innrømme at disse venninnene ikke høres ut som er noe å samle på. Så det jeg mener er å sette strek over det man kan, og gå videre. I hvertfall gjøre ting litt lettere for seg selv, og ta de grepene man kan.

Ja, vet at det kan gå galt, så trapper litt ned nå. Og virker og gå bra. Så vi får se :)

Nå skal jeg ut å kjøpe meg sushi :) Er dere glad i det?

Spiste du sushi den dagen.jeg er ikke glad i sushi egentlig.spiser aldri det men mye annet bra egentlig.

Jepp, i går :) Hva har du gjort i helgen?

Usj, når begynner disse gufene følelsene å komme frem igjen. De samme følelsene jeg har hatt mer eller mindre hele livet, og som barn. Det totale mørket, og meningsløsheten ved alt. Er som spenninger i kroppen som bare spenner seg enda mer. Jeg sliter veldig ved å finne mening i livet for tiden. I utgangspunktet er jeg utdannet siviløkonom og liker å drive med forretninger og tall. Jeg har også litt lyst til å starte eget firma, som en greie litt på si, og har drømmer. Men bare tanken ved å gjennomføre alt gjør meg sliten, og jeg sliter veldig med å bare få fingern ut og begynne gjøre alt i det praktiske og leve i øyeblikket og i prosessesen, hvis det gir mening? Kunnskapen og det teoretiske har jeg, men å få det til liv så kommer disse spenningene i kroppen. I det steden blir det å sitte å se på youtube videoer og bare huke inn mer og mer kunnskap. Egentlig tror jeg passivitet kommer av at jeg er redd for å feile, ikke har lyst til å være i rampelyset og generelt litt dårlig selvtilgitt. I tillegg til at jeg føler meg ensom. Vil gjerne ha en som er på laget mitt for en gangs skyld. Men det er noe av greia også. Føler meg veldig avkoblet fra verden og sliter med å føle tilhørighet og nrhet til andre mennesker. Også at jeg ikke føler allianser og støtte fra andre. Dette skjedde etter bruddet med tidligere kompisen min og familien hans Hmm...Nå bare snakker jeg fritt her...

Jeg var hos en venn på besøk.Livet føles ofte at hva er vitsen med å leve.jeg tenker ofte over det for så mye mye smerte og lidelse.Oi er du siviløkonom.det er vel det som du sier at du er redd for å feile og gjøre ting galt.Ensomhet er vondt og kan gjøre en så sliten men man kan også føle seg ensom sammen med andre mennesker at man har mange rundt men likevel føles ensomt.skammer meg ofte fordi jeg tenker slik også tenker heg noen ganger bedre å ha noen å krangle med enn ingen menneske i det hele tatt.

Koselig!

Ja, det føles ut som om angsten for å leve har tatt meg helt. Kunnskapen jeg har opparbeidet meg, og de såra jeg har har, har gjort meg altfor klar over ting. Hvor sårbart livet er, hvor sårbar jeg er, og hvordan systemet og samfunnet rundt virker å kollapse når man trenger hjelp. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare var uvitende tosk som ikke tenkte konsekvenser i det hele tatt, som bare levde. Eller var så kald at jeg ikke brydde meg om konsekvenser. Grusomt, for jeg har veldig lyst til mye, men livredd for å sette det ut i praksis. Livredd for alt er egentlig svare. Livredd for livet og leve, og livredd for få til ting på egenhånd.

Livet er sårt.man vet aldri hva som skjer.men helt enig skulle ønske det samme at jeg enten ga mer faen i ting var mer kald el ikke visste hvor usikkert alt er.på noen måter er de menneskene heldige som ikke tenker i det hele tatt.må være kjempe deilig.jeg tar til meg alt og det er ikke bra egentlig.

Tenk deg hvor deilig det hadde vært? Å ikke ha evnen til tenke lenger enn sin egen nesetipp. Jeg har møtt noen sånne personer i løpet av livet. Det er gjerne ikke personer som gjør det så bra i livet, men virker ikke å skjønne konsenkvensene av ting. Det lengste de greier å tenke at "jeg har penger nå, derfor kjøper meg noe nå", også skjønner de et par timer etter de har kjøpt noe at, da har de ikke penger igjen. Og da blir det problemet til der og da.

Akkurat det kan være impulsivt.trenger ikke bety mer enn det for da handler man fort og tenker ikke på at man har brukt penger før etterpå.mange som sliter med seg selv gjør nettopp det handler impulsivt.

Du skjønner hva jeg mener da? Var det som var poenget :P

Skjønner poenget.Er du våken?

Ja, hvordan det?

Bare lurte på hvordan det går med deg i dag

Takk for råd og tilbakemelding. Støtter den. Vet ikke hvor mye av tråden du har lest jeg, men jeg tenker også at noen ting kan man snakke om snakke om uten at det egentlig gjør noen forskjell også. De behandlerne jeg har møtt, og spesielt hun siste virker svært distansert og ikke ser ut til å skjønne problematikken min i det hele tatt. Hun kan se på et papir og ser den, men det er vell det. Og når hun i tillegg ikke ser ut til å skjønne helt ordinære begreper i psykologien blir jeg irritert for å være ærlig. For meg fremstår hun som en psykolog som har tatt en grad og sittet på en tue de siste 20-30 årene og lytta til folk og det er vært jobben hennes. I tillegg virker hun ha null kunnskap eller i det hele tatt kjennskap til helt vanlige medisiner. Kombinasjonen av tingene gjør meg bare oppgitt og frutrert og bare til å innse at denne personen kan ikke hjelpe meg med noenting.

Så hyggelig at du spør! Sjeldent jeg hører noen som spør, hvordan går det egentlig med deg. Tja,ting går relativt greit egentlig. Jeg er litt nedfor akkurat nå,spesielt nå på kvelden. Tenker en del om ting med faren min, moren min. Hvorfor ting er som det er. Jeg tenker også en del på fremtiden min, drømmene mine, og at jeg er så lukket som jeg er. Tenker på bedriftsideen jeg har som hadde vært morro å fått i gang. Så dagen i dag har vært helt ok egentlig. Hvordan har du hatt det i dag, og hvordan har du det EGENTLIG?

Lurer forresten på hvor ensom09 er, og hvordan det går med henne. Lurer på om hun virkelig har begynt å tatt tak, og satt i gang en skikkelig opprydding i livet sitt eller hva som skjer i.o.m at hu ikke har skrevet på en stund.

Det er bare hyggelig det.dagen har vært sånn passe men jeg hadde god time hos psykologen min.jeg var fornøyd ellers har det vært fysiske smerter men har vært litt av hvert.i dag skal jeg med vennen min så det bllr koselig.har du planer for tirsdag.skjønner du også har mye å tenke.at det spinner rundt mange ting å tenke på.jeg vet ikke hvorfor ensom ikke er her så mye.jeg har fått en allergireaksjon så får ikke sovet.det er slitsomt.

Så bra at du hadde en bra time hos psykologen. Ja, er litt som spinner og har mye sinne ovenfor foreldrene mine. Føler har mye kontroll over meg enda psykisk. Men når jeg tenker over det har de jo egentlig ikke det lenger. De begynner jo å dra på åra, og har ikke så mye de skulle ha sagt egentlig. Har ingen planer for tirsdagen egentlig, på onsdag skal jeg til en legeundersøkelse også tenkte jeg å sitte litt på univ biblioteket å lese litt mer om regnskap og skatt.

Kjedelig at smerter holder deg oppe om natta. Har en del fysiske smerter selv som følge av psykiske ting, depresjon osv. Dessuten har jeg blitt et lite nattdyr den siste siden. Bare hyggelig at vi kan snakke litt når det er stille og rolig om nettene. Får mer ut av dette enn å sitte hos hu psykologen, selvom det ikke skal så mye til ;)

Venninnene mine konfronterte meg.. Skjelte meg ut. Ber meg slutte på studiet fordi de ikke klarer å se meg sånn, jeg er alvorlig syk og det er slitsomt for dem osv. Mange timer med snakk og prat om at de egentlig bryr seg... Jeg vil egentlig bare hoppe ned fra et bygg, moren min klikket mentalt.


Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Nå klarer jeg i hvert fall ikke å møte vennene mine, se dem i øynene når de holder på sånn som det der. "Alle" har alliert seg imot meg, og peker på at jeg er den "psykisk syke" og som tillegger dem egenskaper de ikke har... Hva søren? Hun som sa det med sympati innrømmet ikke det engang, sa hun ikke kjenner seg igjen osv...


Jeg la ut masse statuser på sosiale medier osv.. Selv det klikket de over og følte seg truffet av det... Og ble sure... Hva søren...

Jeg skjønner dette er tungt for deg.å føle at ingen forstår men kanskje må du innse at dem ikke kan forstå deg.når du har postet på sosiale medier bekymrer de seg enda mer.Du sliter mye og det er klart du kan også ha misforstått.jeg misforstår mye omgivelser på grunn av tankekjør og ting i hode mitt.Det høres ut at vennene dine vil hjelpe men vet ikke hvordan mens du føler alle er imot deg.Du skrev moren din klikket mentalt.Sa hun at hun bekymret seg så mye.for det høres sånn ut.Det er tøft å bli konfrontert av andre for man føler seg fort angrepet.men de sa at du skal slutte på studier..har du hatt kontakt med forelesere da?

Misforstå dem er en ting, men de var strenge. Høylytte.. jeg snakket med 2 andre venninner etterpå, og de syntes også det var upassende å si det på den måten. Og at de ikke kjenner meg... Når de ber meg gi opp og sier de ikke kan hjelpe meg osv.


Ja, de føler seg nok hjelpeløse - men det er JEG som lever i smerten, ikke dem. Hvorfor skal jeg ta hensyn til dem? Det verste er, jeg har ikke uttrykt noe til dem på sosiale medier, kun det med dårlige venner osv.

Det er når folk sier: vi kan ikke bære deg, vi kan ikke holde deg i hånden - vi må holde oss selv. Jeg har aldri bedt dem om å løfte meg opp. Jeg har løftet dem opp 100000 ganger uten at de ba om det, og nå ber jeg ikke om det engang og de tar totalt avstand fra meg.

Som andre venninner sa; noen venner er ikke der for den verste perioden i livet ditt, de er ikke sånne venner. Er litt igjen av studiet bare. får prøve å holde ut, late som det de gjorde idag ikke ødela meg helt. Aldri om jeg hadde intervenert sånn som de gjorde. De tror de bryr seg, men de kjenner meg ikke - de svekket meg mer. Jeg er sterk og vært igjennom verre.

Hav slags venner er dette? og de setter krav til hvordan vi skal være når vi er sammen, fordi de må lese til eksamen og hvis de skal henge med meg.. så kan de ikke bli påvirket. Hva søren? De presset meg nesten til å ta fri fra semesteret sånn at jeg ikke påvirket dem, da de blir veldig påvirket av min suicidalitet osv. Hva søren? ....... Om ikke slike ord og formuleringer og syn på ting ikke fucker opp. Jag sa at det jeg trenger er venner som er der. Uten meninger. Uten råd. Uten krav. Bare er der. De kan si de er glad i meg. De kan si de heier på meg, IKKE MER. De trenger ikke å fysisk eller psykisk løfte meg, har ALDRI ALDRI ALDRI hverken krevd det eller bedt om det... for noen folk..... jeg blir bare.. satt ut..

Min mor klikka fordi jeg stiller så mye opp for dem, og jeg nylig inviterte dem på middag. Kjørte og hentet dem osv. Og de klarer ikke å tåle at jeg klager over depresjon og tristhet innimellom engang.... Jeg gjør og ofrer alltid mer enn andre. Nå er det nok. Det jeg alltid har gjort.. med eksen.. med andre venner.. med alle. Jeg har blitt misbrukt.. jeg sier ikke ifra. Sa ikke ifra om voldtekten engang... Har tatt så lite plass... Men nå vet jeg ikke mer..

Relasjoner er veldig vanskelig.det å være der for deg og fortelle deg at de bryr seg er det du trenger.Har du sagt det til dem.Har du fortalt dem om din suicidalitet.vet dem det for du skrev at de sier de blir påvirket av det.Noen venner svikter når man har tøff tid dessverre.enten fordi de er lei og slitne.el at de er selvopptat og egoistiske.Det er mange grunner til det.Når skulle du til behandleren din.er det snart.for slik jeg skjønte skrev du at behandler ikke anbefalte deg å kutte dem ut.

Ja, jeg vet det. Men jeg backer ikke ut.. og forventer derfor i hvert fall deres tilstedeværelse, ikke mer.
Disse er slitne, men også egoistiske. Da begge har vært egoistiske hele studieløpet, selv før jeg slet så mye som nå. De sa hele tiden nå også at det handler om deres eksamen og de ikke kan bæ tre meg og seg selv. Jag skjønner jo det.. men jeg har ikke bedt om det. Bedt om at de skal EKSISTERE og bare være tilstede.

Jeg vil ikke til psykologen min igjen, hun er grusom.. hun støtter alle andre enn meg. Hun skylder på meg for alle mine sykdommer og "failures", når jeg sier jeg sliter: så sier hun, du sier alltid det. MEn du lever jo... Hun sa jeg IKKE skal kutte de ut, at de er gode venner. Men mine gode venner mener disse vennene er egoistiske..


Jeg blir alltid forlatt.. ALLTID. Dette er ikke noe nytt.. Ja, jeg sliter. Ja, jeg har slitt lenge.. men når skal jeg fortjene å få noen som holder ut? Noen som er tålmodig med meg :(:(:(: Jeg orker ikke å fullføre studiet med sånne "venner".. de får viljen sin.. Jeg gir opp....

Det går bra...


Takk for svar... Jeg sitter på skolen og gråter, og har bare lyst til å fordufte. Vil ikke møte opp på skolen fremover. Savner eksen, leser hans gamle meldinger der han støttet meg, stilte opp for meg når ingen andre gjorde og jeg tok han for gitt. Jag tok han virkelig for gitt, og ble så slem. Nå hater jeg meg selv. Livet mitt er ødelagt. Jeg kommer ikke til å klare å fullføre studiet, jeg har ikke gode venner her lenger, jeg har ikke krefter, jeg har ingenting igjen. Jeg vil bli ferdig med studiet, jeg vil snu tilbake tiden til eksen min, som jeg tok for gitt og kranglet med for å beholde alle disse vennene...


Jeg klarer ikke å slutte å gråte, orker ikke mer. Det er fælt. Jeg har opplevd masse, jeg har levd et langt liv før disse studievenninnen kom. De fremstilte meg som den svake personen, men de har null forståelse for hvor tøff jeg er. Hvor mye jeg har gjennomgått. Har kommet meg langt på egenhånd, uten venner. Ja - eksen var der.. og en bestevenninne, men disse studievenninnen som tror de er så tøffe og fine - de må ikke glemme hvem som plukket dem opp på veien flere ganger til avsluttende eksamen nå, mens de nekter å plukke meg opp. Nekter å se potensialet mitt og støtte meg i det. De vil heller kjøre meg til psykiatrisk legevakt og få meg abkuttinnlagt. Hun ene venninna mente jeg sa til henne jeg er suicidal, det stemmer ikke - jeg leste meldingen: jeg skrev jeg skal begynne på medisin som gjør meg suicidal kanskje. Den samme venninnen som sa hun ikke har sympati for meg, og nå ikke innrømmet det. Dette er venninner jeg ALDRI ALDRI ALDRI mer kan stole på. De snudde på alt.. og fikk MEG til å ha dårlig samvittighet for at jeg kanskje ødela for dem. Alt de kan gjøre for meg er å være der, dele notater med meg, avtale lunsj med meg, lesing med meg. Jeg ber ikke om 2 timer lange samtaler om tankene mine om mat, selvmord, eksen osv... Alt jeg ber om er deres TILSTEDEVÆRELSE.. om det er alt jeg ber om... så klarer de ikke å gi meg det. Jeg har sittet igjen på skolen til kl 23 for å lære samme venninnen fag, fordi hun slet. Jeg Droppet 17 mai feiring meg storfamilie for å henge med samme venninnen på lesesalen,som nå sier hun må ta vare på seg selv. Som aldri tar kontakt med meg...

Nå er det depresjon og mulig spiseforstyrrelse, hva med ellers i livet? Ellers før det? ALLTID jeg som tar kontakt.. alltid jeg som inviterer.. alltid jeg som sjekker om alt er bra...

Nå skrev jeg denne meldingen før de to siste meldingene bare så du er klar over det. Når jeg postet denne så jeg at dere hadde skrevet to nye meldinger, så bare vær klar over det.

Synes ikke du skal gi opp. Hvis du har bare litt igjen av studiet ditt og du klarer å fullføre synes jeg du skal det. You got this :)

Jeg kjenner det er litt vanskelig å lande på noe konklusjon, i.o.m at jeg ikke kjenner deg og har sett hvordan vennene dine er. Psykologen din sier det er gode venner, andre du kjenner sier det er urimelig, og du sier det er forferdelig. Mulig du overtenker noe, tror ikke alle er i mot deg. Moren din klikket, regner med at du stoler på hennes vurdering av situsjonen, så da er det kanskje noe å høre på, og stole på hennes vurdering?Men i bunn og grunn er jo det viktigste hva du synes da. Hva mener du er riktig? For meg høres det jo ut som om disse vennene dine kanskje ikke er så mye å samle på da ut ifra det du skriver. Hvis alt du skriver er sånn som de er, så er det jo egentlig ikke så veldig mye vits i å tvile så mye på seg selv lenger? Tvile på ting, bli frustrert, tenke at du er den gale og den syke. Kanskje du blir nødt til å se realiteten i øyne. Kanskje du må skifte ut en del av disse folka? Sier ikke at du må brenne broer her.

Hvis de konfronterte deg, viser jo på et måte at de bryr seg også da. De får kanskje så vondt av deg og ikke vet hva de skal gjøre. Og når de ser at du legger ut mye på sosiale medier så får de kanskje enda mer vondt av deg. De kjenner kanskje hvor vondt du har de. Nei, vanskelig altså. Men hva kom ut av disse samtalene da, du må da vell ha på sagt noe og få luftet dine synspunkter litt?

Jeg synes ikke du skal la deg stoppe :) Fortsett :) Du er flink som forteller og prøver så godt du kan med tanke på det du står i :) Det jo ikke sånn at du vil at ting skal være sånn, og du vil jo løse disse tingene, og det er en god ting :)

Jeg satt meg selv på universitetsbiblioteket i dag og satt meg ned å leste litt om mer om regnskap, skatt osv osv.Der jeg trenger litt mer dybde. Det var litt nostalgi å sette seg på en skole igjen, selvom jeg sliter en del med å lese og ha hodet på plass i.o.m at depresjonen surrer til en del. Men får med meg litt, og det er deilig å kjenne at man tilegner seg kunnskap. Jeg synes jo tall og disse tingene er altfor interssant tydeligvis.

Og en ting til. Du får dessverre ikke skrudd tiden tilbake. Jeg skulle også ønske det, fordi jeg savner at ting var som de var.. Jeg var/er en person som var godt likt, sett på som leder (sikkert fortsatt), holdt taler, holdt event for 2000 mennesker, hadde mange venner og bekjentskaper. Nå har jeg kun noen få. Det er ikke unormalt når man begynner å nærme seg studieslutt, ting forandrer seg veldig og de tighte klikkene man hadde blir enten satt på prøve og overlever eller så forfaller det. Dere jenter har gjerne litt flere, men oss menn så blir det ofte noen få igjen. Ting forandrer seg, spesielt i slutten av studiene. Det er nesten som en ny epoke i livet. Verden er ganske brutal til tider, men dette er også noe du kan vokse på.

Er mye enig med Catsa.viktig at du ikke gir opp selv om det ser svart ut for deg altså.å bli forlatt er forferdelig men du må huske når det gjelder studier atdu går ikke på studie for dem men for deg selv.ting du gjør når det gjelder studier er for din egen fremtid.det er viktig at du også tenker på det.Det er forferdelig å bli forlatt vet alt om det men for din eks går livet videre og når det gjelder dine venner de konfronterte deg så de bryr seg litt ihvertfall men du skrev også at du hadde gode venner også.hvorfor ikke omgås de gode vennene i stede.gjøre ting som er bra for deg.

Behovet for etterspørsel er nok større en tjenestene som leveres, og ikke alle har evnen til å se deg og skape en dialog som bærer frukter, noe som ofte skjer når altruismen preges av bøker og manglende indre kvaliteter..

Er forresten interessant og se hvordan tilfeldige krysninger på nett klarer å føre en så personlig og fin dialog mens i samfunnet ute kvier folk seg bare for å se hverandre i øynene..

Du virker superstøttende ut ifra det lille jeg har lest i denne tråden :) tommelen opp for deg:) :) Håper du finner vennskap.
Tar gjerne en kaffe med deg når jeg er tilbake fra USA til sommeren :)

Du har et godt poeng! I samfunnet der ute kvier folk seg for å se hverandre i øyne, mens i denne tråen er det ærlighet og åpenhet. Samfunnet vårt har blitt passivt og pysete synes jeg. Vi snakker om åpenhet og ærlighet, men hvor åpne og ærlige er vi egentlig?? Føler mer som en påtatt trend spør du meg, spesielt i mediene.

daredevil sier mye bra her.bare ved å lese alt i tråden er det mye åpenhet og støtte.Men ute er folk mer selvopptat og tenker mye på seg og sitt.det gjør dem ikke til dårlige mennesker men det er slik samfunnet er blitt.jeg lurer på ensom hvor er disse forelesere når du gråter på skolen.er jo ganske rart om ingen av dem prater til deg når de ser at du gråter når du først er på skolen.det er forferdelig å bli forlatt vet alt om det altså men du trenger å finne måter å takle dette på uten å bli hjemme for det ødelegger mye for framtida di.jeg syns det er trist dette med venninene dine men du skrev også at du har gode venner også da er det bedre å bruke tida på dem enn disse venninene som ikke er bra for deg som du sier.å stole på andre er kjempe vanskelig å stole på mennesker når man har vært krenket og føle ingen vil en vel og ikke bryr seg så mye for mennesker skuffer hele tida.Mennesker skuffer og svikter og gjør og sier feil hele tida.Du må ikke gi opp.

Takk for at dere tar dere tid, til å lytte, til å svare, til å reflektere. Det er noe jeg virkelig savner i det ekte liv. Noen som vil ta tid til det.

Ja, det er tøffe ting jeg gjennomgår. Ja, det er slitsomt. Ja, man må beskytte seg selv. Problemet er, jeg har venninner utenfor studiet som jeg lesser MASSE på. De får en sms hvert minutt med depressive ting, men de har ikke reagert sånn. Kanskje fordi de ikke har avsluttende eksamen om 3 mnder? Det er lov hvis jeg hadde sendt masse meldinger, ringt dem, krevd at de istedenfor å lese til eksamen hører på mine problemer. Problemet de to uttrykte i går var at jeg "visner" foran deres øyne, ja - jeg gjør det. Jeg visner foran mine mors øyne, alle mine venners øyne. Men jeg har gjennomgått og gjennomgår noe forferdelig, jeg har gode dager også - men de fremstilte meg som den gale uten selvinnsikt.

De var strenge på at hvis jeg ber dem om hjelp neste gang, så skal de ta meg med til psykiatrisk legevakt å få meg tvangsinnlagt. Hva søren? Hvilke venner sier sånt? Fordi de ikke orker å støtte, så vil de få meg innlagt? Min familie, som jeg bor med - de har ikke sagt sånn eller følt sånn, jeg sov over hos en annen venninne her om dagen: hun sa hun syntes jeg var "normal" - ja, jeg spiser lite og er obsessed med trening, men det plaget ikke henne. Da er det mer disse to "venninnene" mine som er egoistiske og tror de gjør meg en tjeneste ved å intervenere sånn?


Hva skal jeg gjøre dere? Jeg vil ikke slutte på studiet.. jeg vil komme i mål.. Jag MÅÅÅÅ... Da jeg ble voldtatt, mobbet, slet på det verste i livet mitt. Eneste målet i livet har vært denne drømmen om utdanning. Den holdt liv i meg, og nå - ila 2 timer med kjefting tok disse to jentene dette fra meg hverandre. Ja, nå har jeg strevd med depresjon i 6 under, men hva med før det? 2 året på studiet og 3 året tok hun ene venninnen totalt avstand, hun slet masse psykisk. Jag lot henne. Hun ditcha meg.. lot meg være i stikken, jeg støtta og jeg var der. Sendte henne heia sms.. Mens disse to nå kommer med alt dette på meg? Og de gjentok gang på gang: "dette er ingen avvisning, dette er ingen avvisning. Du skal vite vi er glad i deg og bla bla bla".

Og sykdommen min, den er ikke så alvorlig sånn som de mener det heller.. JA, jeg har spiseproblemer og er lei meg og har gått ned 11 - 12 kg. MEN! Jag har også begynt å trene ganske hardt, og strever med den balansen mellom inntak og uttak. Derfor blir jeg tynnere. Det vil dogg stabilisere seg etterhvert.


Ja, eksen var slem. Han var aggressiv, til tider var jeg redd han ville slå meg.. Samtidig var han kjempe tålmodig. Sånne venninner som det der.. Som satte krav om at vi ikke snakker om mat, ikke snakker om trening. Hav? Trening er det som holder liv i meg for tiden. Holder meg borte fra tanker om eksen og depresjon og alt.. Også ville de ikke ha snap om triste, stressa ting. De nekta meg å legge ting ut på Instagram. Dette er TO jenter av mange... også skal de ødelegge meg sånn? Jeg skulle ønske jeg var sterkere dere. Til å møte opp på universitetet nå, med hevet hode og late som ingenting. Tror dere jeg klarer det? I dag valgte jeg å bli hjemme.... Men jeg føler jeg BØR tvinge meg selv opp og dra, ikke la dem vinne. At målet mitt fremover nå er å late som ingenting, komme seg til avsluttende eksamen og bestå den! Bevise dem som ikke har tro på meg at jeg får det til, deretter si hadetbrla til disse jentene og ALDRI ALDRI ALDRI se på dem igjen. Aldri. Deres egoisme har opptatt meg siden dag en på studiet.. De tar og tar og tar.. ja, de har gitt. men alltid vært ubalanse i selvoppofring. Nei, jeg er dårlig til å sette grenser og gir mer enn jeg bør.. Det bunner nok i overgrep, mobbing og følelsen av å aldri være bra nok. Nå å ha blitt fremstilt som byrde, det gjør det ikke lettere... .


Gjett hva jeg gjorde? Jeg sendte en sms til de to siste venninne på studiet, som ikke var med i samtalen med eksisterer ellers. Jeg beklaget for at jeg hadde vært byrde, sa at jeg må få lov til å ha kampen min ved siden av mens vi studerer og at jeg aldri mente å være byrde osv osv... Sånn er jeg.. Jeg er født beklagende.. er det eneste jeg gjør - det er å beklage...


Jeg har selvinnsikt, og jeg VET at jeg er negativ. jeg VET at jeg er depressiv. Jeg har endel fysiske sykdommer også, så jeg VET at jeg er en belastning på mine omgivelser. Derfor eksen min slo opp også.. og jeg skulle ønske. Jag skulle ønske jeg ikke var det. Jeg er ikke mørk hele tiden. Ikke emo hele tiden.. Men jeg vet at jeg er det ofte. Og jeg prøver å la vær, men kan jeg si noe? Før jeg møtte eksen min, så turte jeg ALDRI å si ifra. Noen kunne stå å tråkke på tåen min, og jeg sa ikke ifra om det engang. Jag var aldri depressiv. jeg var aldri uttrykkende på følelsene mine. Jeg holdt ALT innvendig.. Så kom han.. han åpnet meg opp.. Sa til meg at jeg kan stole på han.. at jeg må åpne meg opp og dele mine sorger med andre. Så jeg gjorde.. jeg fortalte om overgrep.. fortalte hver gang jeg hadde mørk tale.. Så han åpna meg opp, men så.. Da ble det for mye for han.. Og han slo opp med meg, da han mente mørket tok over meg helt. Og jeg er helt helt enig.. problemet er. En ting er mitt indre mørke, en annen ting er det utenpå. De siste årene har jeg mistet samtlige medlemmer i slekta til sykdom, jeg har hatt krangler og drama med annen familie.. Bror som gikk konkurs og masse gjeld, jeg har hatt masse operasjoner pga sykdom. Jeg kan ikke noe for de tingene vel? JA, jeg kan noe for hvordan jeg reagerer på det.. og jeg innrømmer at jeg ikke har reagert med "styrke", men jeg lever fortsatt - er ikke det bra nok? Istedet fremstiller folk det som at det er bedre hvis jeg ikke er i veien for dem.. Det jeg tolket dem i går på - at de vil ha meg ut av veien, permisjon sånn at de slipper dårlig samvittighet for at de ikke stiller opp for meg.. for noen venner....

Noen tips til hva jeg skal? Bør jeg dra til univ i dag og bare komme meg over kneika, late som ingenting? Skal jeg kjempe imot alt? Hva om jeg nå ikke får til å bestå eksamen.. hva om jeg nå stryker fordi de har trykket meg så langt ned.. jeg har ingen tro på meg selv lenger.. mistet all tro....

Jeg er SINT på psykologen min. Som ba meg fortelle hun som har hatt anoreksi før om mine spiseproblemer, fordi alt det utløste dette. Jeg har jo egentlig ikke spiseforstyrrelse. Har dårlig matlyst. Og innimellom tenker jeg at jeg vil forbli så tynn som nå, men jeg vil IKKE bli tynnere. Der går grensen. Så jeg er fornuftig. Jeg har lett i 21 år uten disse venninnene.. og 18 år uten eksen min. Jeg har vært igjennom helvete og kommet tilbake sterkere.. JEG har fått til mye uten folk.. hvorfor tror folk at jeg er avhengig av dem til å få det til? Igjen, de mente sikkert godt. Men de kjenner meg ikke, de kjenner meg ikke når de ber meg gi opp. Venninnen min fra vgs, som har kjent meg da jeg var sammen med eksen, strevde for å komme inn på medisin, og alt. Hun sier hun ikke synes jeg skal gi meg, jeg er sååå nær målstreken nå. At jeg skal kjempe på og at jeg får det til. Det eneste inntrykket jeg fikk fra de jentene i går var at de ønsket at jeg tok friår fordi DE ikke orker å se meg sånn. og tar avstand. At de trigges av matinntaket mitt, og treningen min og kroppen min. Hø? Da er det DE som trenger hjelp. Trigger alle tynne mennesker med lavt matinntak dem?

En annen venninne på studiet som jeg har vært litt med det siste, hun er ikke en nær nær venninne - men hun vet alt. Hun sa hun ikke trigges av meg og dempingen min. At hun ikke merker noe på meg. At jeg er mer av den positive og kjempe hardt typen, som inspiererer henne. Venninenes reaksjon hadde vært berettighet hvis jeg hadde sendt masse meldinger, ringt dem, krevd at de istedenfor å lese til eksamen hører på mine problemer. Og jeg skammer meg mer, når mine venner på kullet mener jeg ødelegger siste semesteret med mørke. Dette skulle være hyggelig, men nå er ikke det.. Hav? unnskyld for at depresjonen min kom nå.. så ubeleilig... ikke meningen..

Jeg syns det er trist å høre du har det så vondt og det at de to venninene truer deg med innleggelse høres IKKe bra ut men viser også at de er fortvilet at de ikke helt vet hvordan de skal hjelpe deg.Det å bli sint på psykolog er jo veldig vanlig.Alle blir det noen ganger.den vennina di som er grei mot deg det er henne du bør holde til men det at hun støtter deg og sier noe annet enn de andre har med relasjoner å gjøre.vi har forskjellige relasjoner med forskjellige mennesker.du skrev selv at du ikke har spiseforstyrrelse men jeg tenker da bare at har du en annen lidelse men at det at du har gått ned i vekt blir påvirket av det for i såfall bør du fortelle det til dem.høres ut at de venninene sliter også på sin måte.jeg vet mye om det å bli forlatt av venninner som ikke orker mer og ble for slitne og det er kjempe tungt og fortsatt tenker jeg mye på det hvordan kunne de gjøre det mot meg.at de ikke har energi hva med meg da.hvis de mistet energi av min lidelse hvordan tror de det er for meg da.det har jeg tenkt mye gjennom årene men jeg får dem ikke tilbake og jeg kan gruble og tenke og være sint og lei meg.være bitter men de har forlatt meg og sviktet meg og jeg får ikke gjort noe med det.slik er det med eksen din også du får ikke gjort noe med det uansett hvor trist og lei deg du er.det å bli forlatt er tungt.du bør omgås mer med de som er bra for deg som hun venninna du overnattet hos som er bra for deg.om du er sint på psykologen så si du er sint til psykologen.for meg høres det ut at de venninene dine er fortvilet og ikke vet hvordan de skal gå frem og de tok og konfronterte deg med det.Menneske er komplisert og det er vi alle sammen.jeg heier på deg og tenker at du må ha håpet at ting går bra.

Jeg skjønner godt at de er fortvilet. Hva med å spørre meg, hva trenger du? Hvordan kan vi hjelpe deg? Istedet for å foreslå ting som jeg ikke vil og som ikke vil hjelpe meg. Psykiatrisk legevakt, er jeg psykotisk? Akutt fare for liv og helse på annen måte? Er jeg suicidal? Mamma ble kjempe sint. Venner skal holde i hånden. De skal være tilstede. De skal ikke dytte ansvaret over på andre. Eneste grunnen til at de vil jeg skal innlegges er for at de skal slippe å hanskes med meg. Det er ganske sykt. Jeg bor med familien min. Jag har venner utenfor studiet som jeg er mye mer med. Disse venninnene mine vet ikke hva å slite er og har ikke sett meg slite. Jeg vet at de mente godt, men for en som allerede føler seg ekstremt utenfor og som de har ignorert og tatt avstand fra.. så er det en voldsom inngripen og konfrontasjon...

De to venninnene jeg sendte sms til, de har ikke svart. Flotte venninner jeg har. Virkelig... Kullet mitt legger ut masse på sosiale medier om godt samhold nå siste året. Alle henger sammen. Leser sammen. Mens jeg er hjemme i min seng.. og ingen har desency til å prøve engang å smile til meg.

Ja.. jeg prøver å omringe meg med de gode menneskene. Problemet er at jeg må fullføre studiet. Og jeg tørr ikke engang å dra på Universitetet fordi jeg nå er totalt alene.. En ting var ensomhetsfølelsen, nå er den ensomheten en realitet............

Jeg trenger noen til å heie på meg for å få meg til å ta eksamen og bestå, for det vil jeg. Jeg SKAL SKAL SKAL bestå eksamen.. Jeg har mista alle.. absolutt alle. Hadd en kompis på studiet som snakka mye med meg.. Støtta meg.. likte å henge med meg.. selv han har tatt avstand fra meg. Da er det meg det feiler noe, når absolutt alle har tatt avstand.. Føler jeg ikke er der, så prater de om meg... HAter på meg og kanskje snakker om hvor svak jeg er osv. Ja, de bryr seg eller hva pokker de gjør. Men hjelper det å ignorere meg? La meg drukne?

"du kan ikke legge ut ting om dårlige venner på instagram, vi kjenner oss ikke igjen i det" - men hvorfor tenker dere da det er dere det er snakk om? Fordi jeg har ikke andre venner enn dere nei. For noen folk... fOR noen fæle mennesker...

Føler det er meg på utsiden, mens eksen min, disse venninnene mine og kullingene mine ser på meg utenfra. Jag sitter inne i en boks, låst inne. Helt utenfor... Det er en helt jævlig følelse =( ,

Hva skal jeg gjøre =( =( Ingen som vil snakke med meg.. henge med meg... Alle er lei...


Jeg vil skru tiden tilbake... Bruddet med eksen som utløste alt.. Ja jeg krevde endel.. men faen heller.. åååååå jeg orker ikke dette... Derfor jeg vil dø, når folk rundt meg reagerer sånn som det her.......

Jeg har sendt melding, sagt unnskyld og bedt om forståelse. NULL svar.. Fordi deres selvfølelse ble skutt av mine statuser? Hvor jeg ikke har nevnt navne engang? Og hvis de skal begynne å kalle meg utakknemlig fordi de tok meg med ut på kino en gang.. eller inviterte meg en gang for 10 år siden til middag.. så er de fæle mennesker..

Hav med alt jeg gjorde???+

Jeg synes du skal krise-minimere litt nå, og holde fokus på hva du skal få til. Skjønner at du lei deg og frustrert og hvis det hjelper å skrive om det er det bra. Men det høres ut som om du ikke kan gjøre så mye med vennene dine, og hvordan ting har utviklet seg. Så i steden bruke masse tid og energi på det, bruke tid på ting som gjør det bedre, roe ned og holde fokus.

Skal jeg late som ingenting? Bare møte opp på studiet skamløst og henge med dem? Eller fortsette å ignorere dem? Late som at deres reaksjoner og håndtering ikke sårer meg?

Vi lever i et samfunn hvor det sies beskytt deg selv, og det er jeg enig i at man skal. Man kan ikke fylle andres kopp hvis ens egen er tom, men det betyr ikke at du skal tømme den andres kopp for å fylle din. Det er det jeg føler disse vennene ofte har gjort. Jeg har vært en byrde å bære, men iblant har de også. Vennskapene har gått begge veier. Jeg har stilt opp jeg også. Ikke noe jeg innbiller meg, jeg leser gamle samtaler.. Men alt dette nå gjør meg gal. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til noe lenger.

Jeg burde lese til eksamen, istedet sitter jeg og skjelver. Kraftig angstanfall. Skjønner ikke at ingen vil svare meg. Eksen min fikk rett, jeg er en byrde å bære.. Det beviste vennene mine også nå.

Jeg synes du skal holde fokus på hva du må gjøre. Du trenger ikke å late som ting er greit og prøve å være kjempe glad og smile, men prøve å roe ned litt, puste med magen, dra på skolen og tenke at dette ordner seg. Du har ikke noe å skamme deg over. Eventuelt dra hjem til moren din, hvis du finner støtte der, prøve å finne litt ro så du kan komme deg igjennom studiene. Legge vekk alle disse tingene med vennene dine, eksen din osv. Slappe av litt. Hvis du klarer det.

Hjem til moren min? Fikk nettopp vite at boligen deres skal tvangsselges. Jeg bor hos dem nå. Min bror tok opp gjeld på deres navn og nå er den begjært tvangssolgt.

Roen finner jeg nok ingen steder. Er bare dritt overalt, alt sammen.

Usj, det var leit å høre! Skjønner selvfølgelig at det bekymrer deg, jeg ville også blitt stressa av det.

Men du må finne noen måter og kunne komme deg igjennom dette, bortsett fra å gi opp. Hva kan du gjøre? Hvis du ikke finner noen løsninger må du kanskje bare akseptere at ting er skikkelig dritt akkurat nå, men at det er lys i tunnelen og at ting kan bli bedre :) Jeg har vært helt på bunn selv og var så livredd at jeg ikke så noen utvei, og lå bare å skalv og klarte ingenting. Jeg husker omtrent ikke de siste 3 årene.

Og hvis det i hvertfall er en ting du skal ta med deg fra dette: Du er ikke gal! Du står i mye, det er grunnen.

Har du forresten mulig til å komme deg litt vekk i helgene eller noe å bygge opp litt energi? Til en hytte eller noe, slik at du får litt ro?

Nettopp. @Det skjer mye rundt meg hele tiden.. er ikke jeg som later som. Ingen hadde vært sterk i situasjonene jeg står i for tiden og stått i de siste årene. Jeg er sterk som ikke tatt livet av meg selv ennå, men nå orker jeg ikke. Er så sliten..

En ting er de psykiske plagene, eksen og vennene.. En annen ting er alt som skjer i hjemmet. Jeg har ingen andre steder å dra eller bo. Mamma og pappa har jobbet hele livet for pengene, broren min ødela alt på et blunk. Foreldrene mine gadd ikke å anmelde han, de tilga han og har hjulpet han. Men banken tror at det er foreldrene mine som tok opp gjelden og ikke klarer å betale for seg, noe de forsåvidt ikke gjør..

Familien min er også veldig ødelagt. Jeg pleier å håpe at vi alle 5 sitter i en bil, og krasjer. Så dør vi og alle problemer løst.. da våre problemer er så alvorlige.......

Ikke sikkert jeg blir ferdig utdanna, med alt som skjer rundt og med meg. hodet er ødelagt allerede, aldri i livet om jeg består noen eksamener sånn som dette her. Med tvangsselging av bolig, ikke noe sted å dra.. Venner som gir blanke... Kan ikke fortelle noen om at jeg kommer på gata heller.. hvordan skal jeg fullføre utdanningen min.. drømmen min? Nå detter jeg ut av samfunnet.. nå.. er det over for meg..

Jeg har ingen steder å dra catsa og den ensomme. Ingen hytte. Ingen kjæreste jeg kan flytte inn hos. Ingen venninne. Kan ikke komme meg bort. Har ingenting... Broren min har lånt og fått masse penger av meg også, jeg har tomme kontoer - derfor jeg bor hjemme..

Jeg skjønner, du er på bunn. Men da kan det bare gå oppover :) Og du er fortsatt her så gi deg klapp på skulderen for det, du står i det. Hvis du ikke klarer å gjennomføre studiet akkurat nå, så er vell ikke det noen krise heller? Vet om flere som tar fag i ettertid. Hvis du har bare litt igjen av graden, så går det an å ta lille resten litt senere når ting er litt mer på stell.

Jeg ble lagt inn i et par uker, bare for at jeg trengte en pause. Følte jeg ikke ble noe bedre så var ikke noe for meg, men kanskje for deg? Betyr ikke at du er helt kokko, men utslitt.

Du kan ikke endre dine venner selv om jeg skulle ønske man kunne endre andre mennesker så kan man faktisk ikke det og det er ofte frustrerende i seg selv.Du har venner utenfor studier som bryr seg om deg.Det er vanskelig å føle seg utenfor og at skal du late som ingenting der på studiene.Ved å bli hjemme og ikke møte opp går bare utover deg selv.Du taper mye på det mens de går på skolen.Du har andre venner som bryr seg om deg.Du får ikke endret de to jentene fra studiene eller eksen din.Du må finne måter å komme deg gjennom dette og prate med og få støtte fra snille mennesker rundt deg og ikke disse to jentene og eksen.Du har familie andre venner utenfor studier og psykolog.Du har andre rundt deg selv om du føler at andre 8kke forstår og det gjør de mest sansynlig ikke men de prøver jo uansett.

Nei.. er ikke lite beløp å betale tilbake denensomme, er et stort stort beløp. Ingen som har sånne typer penger. Han havna i spillavhengighet og kasta bort alt.


Jeg vil studere.. Vil bli ferdig nå til sommeren, og starte livet mitt ordentlig. Vil ikke miste alt samtidig, da overlever jeg ikke. Innleggelse vil nok ikke hjelpe meg. Jeg skal ikke fortrenge alt som skjer, men jeg liker å hjelpe - ikke få hjelp. Jeg blir verre av alt merker jeg. Jeg trenger normalisering. Noe jeg begynte å få til, før venninnene mine gjorde det der. De mente godt, men i en verden hvor jeg allerede føler meg utenfor - så ødela de meg mer. Jeg prøver å se etter leilighet for meg, slik at jeg kan leie frem til jeg blir ferdig i hvert fall. Jeg har kjempe så mange år for denne utdanningen og drømmen, er ikke bare bare å ta noen fag. Vi har mye obligatorisk i grupper. Jeg kan ikke gå med et annet kull, nei - vennenene mine er ikke greie mot meg, men er andre på kullet jeg kan henge litt med. Jeg kan ikke miste den lille tilhørigheten, må klamre meg fast til den igjen - vet bare ikke hvordan jeg skal få til det.

Ting er aldri på stell Catsa. Ila studiet har jeg og eksen sitt forhold ødelagt masse, jeg har mista mange familiemedlemmer, blitt operert 3x, men jeg har kommet meg så langt. Er 3 under fra å bli ferdig. Jeg må bare ha noen til å heie på meg.. noe jeg føler ingen gjør .Ingen heier på meg.. Ingen har tro på meg... Venninnene mine har etterlatt meg til å blø på veikanten..

Skjønte det slik at huset til foreldrene dine skal tvangsselges.Det var veldig trist å høre.tenker dette må være vondt for dine foreldre at broren din gjorde noe slikt.Ingen familier er bare lykkelige for lykkelige familier fins ikke siden det perfekte ikke fins.Alle familier har sitt.Har du tenkt kanskje søke kommunal bolig?

I.o.m du ikke ville si hva du studerer, så vet jeg jo ikke, men jeg slang ut noen forslag :) Noen studier går det an å ta noen fag, mens andre kull er strenge med oppleggene sine. Jeg har jo master selv, og jobbet i flere år for noen av de store firmaene i norge. Har bodd, levd og jobbet i utlandet i mange år, USA og England, vet hva press og stress er. Foreldrene mine sliter med rus og psykatri, vennene mine ble borte, ikke hadde jeg jo jobb og sted og bo på et tidspunkt :P Så jeg kan jo litt om dette. Poenget mitt var å slenge ut noen forslag som kanskje kan hjelpe deg. Du har jo folk som heier på deg her inne. Du har familien din til tross for del er en del ting der.