Dissosiative lidelser er en familie av relativt uvanlig psykiske problemer, inkludert dissosiativ identitetsforstyrrelse, dissosiativ fugue, depersonalisering lidelse og dissosiativ amnesi. Hver av disse lidelsene har sine egne kriterier for diagnose, men det er noen fellestrekk av symptomene på dissosiative lidelse forhold. Hukommelsestap, løsrivelse, identitetsspørsmål, forvrengning av virkeligheten og ofte komorbiditet av andre psykiske problemer, som angst eller depresjon, er vanlige symptomer på dissosiative lidelse forhold. Dissosiative forstyrrelser er utelukket og behandlet ved å samle data fra pasienten og nære signifikante andre, i stedet for en laboratorietest.

Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) er diagnosen som en gang ble kalt multippel personlighetsforstyrrelse. Personer med DID er dominert av minst to distinkte personligheter som kan ta over deres tanker, tale og handlinger. En VISSTE pasient kan tro at hans eller hennes personligheter er demografisk forskjellig fra deres sanne selv, presentere personligheter med ulike aldre, raser, kjønn og noen ganger dyr identiteter. Pasienten kan endre hans eller hennes stemme og oppførsel basert på den aktive personlighet, og identiteten kan ikke være bevisste på hverandre. Pasienten er kanskje ikke klar over noe han eller hun nylig sa eller gjorde, og kan skylde det på en annen personlighet å ha kontroll på den tiden.

Noen flere symptomer på dissosiative lidelse forholdene er til stede hos pasienter som har gjorde. Pasienten kan presentere seg med transer eller ut-av-kroppen-opplevelser. Dette dissosiativ lidelse er ofte komorbid med søvnforstyrrelser, depresjon og selvmordsidealisering. Pasienten kan ha hallusinasjoner karakteristisk for psykose og kanskje forsøke å selvmedisinering hans eller hennes sykdom med alkohol eller narkotika. Disse symptomene på dissosiative lidelse forholdene er vanlig blant de ulike lidelser, men nøkkelen til en DID diagnose er den kroniske tilstedeværelsen av flere personligheter.

Dissosiativ amnesi, en annen sykdom i dissosiativ lidelse familie, er preget av tapet av betydelig minne med hensyn til personlig identitet eller traumatiske tidligere erfaringer. Pasienten gjentatte ganger unnlater å huske viktig grunninformasjon som hans eller hennes navn, fødselsdato og adresse. Denne lidelsen er klassifisert i flere undergrupper - selektiv hukommelsestap, generalisert amnesi, kontinuerlig hukommelsestap og systematisert hukommelsestap - avhengig av omfanget av hukommelsestap. Dissosiativ amnesi er ikke forårsaket av hjerneskade, så noen som presenterer med fysiske symptomer er ikke en kandidat for denne diagnosen.

Dissosiativ fugue forekommer i sjeldne tilfeller når en person oppretter en ny identitet for å unnslippe fortiden stress eller traumer. Dissosiativ amnesi er ofte symptomatisk i denne dissosiativ lidelse. I mange tilfeller, de som lider av dissosiativ fugue har ingen åpenbare psykiske symptomer bortsett angst over ikke å kunne huske viktige personlige opplysninger. Den dominerende symptomet på denne lidelsen er rett og slett reise langt fra pasientens hjem og opprettelsen av en ny identitet.

Den siste typen dissosiativ lidelse er depersonalisering lidelse når folk mister kontakten med virkeligheten. Personer berørt med denne sykdommen ofte føler løsrevet fra kroppen sin og kan rapportere være i en drømmetilstand, som om de er passasjerer i kroppen sin i stedet for å være i stand til å handle bevisst. Denne lidelsen er ikke så utbredt som andre lidelser, og kan utgjøre bare midlertidig. Out-of-control følelser er ofte forbundet med angst eller depresjon. Dette er en egen diagnose fra andre dissosiative lidelser og er ikke et resultat av hallusinatoriske følelser utløst av alkohol, narkotika eller hjerneskade.

Å leve med DID. meningsløst. Personlig har jeg sluttet å ønske noe som helst, ting skjer aldri. Rett og slett slutter å leve, føler seg som et spøkelse.

Hei, det er håp. Modum Bad osv. Ikke gi opp,jeg trenger mine personligheter for å få dagene til å gå. Jeg har en personlighet som alltid er superhappy, så når denne tar over føler jeg meg ruset på livet og har det fantastisk, mange av personlighetene er negative seff. men å leve med DID er ikke meningsløst for meg. Jeg er spøkelse selv, men det finnes teknikker for å komme ut av det, bare at jeg blir litt avhengig av det, deilig å slippe å forholde seg til alt.

Jeg sliter også med dissosiasjon, kjenner meg veldig igjen i det å føle seg som et spøkelse. Har ventet 2 år for å få hjelp, og først nå om 3 uker får jeg det. For meg er 3 uker lang tid akkurat nå, står i fare for å slutte på skolen igjen. Jeg tror det hjelper å snakke med noen og sakte men sikkert finne metoder for å takle.

Hei, jeg bare lurer på om dere har blitt prakket på medisiner? Føler det er så kjipt å skulle medisinere bort symptomer når jeg vil jobbe med problemet. Men jeg har rene realityserien når jeg først holder på. 5 forskjellige personer i minuttet liksom. Det er vanskelig å finne bra med informasjon om sykdommen

Det var så mange vanskelige ord i den teksten, så med fare for at det står forklart ovenfor - stiller jeg nå noen spørsmål;

Er det noen sammenheng mellom dette og doble tanker/følelser? Altså at det ikke er noe som skifter, det er ikke flere personligheter som lever hvert sitt liv og kommer frem på ulike tidspunkt, men mer en opplevelse av noe dobbelt tilstede hele tiden? To oppfatninger på en gang og gjerne i hvert sitt ytterpunkt av en skala.

Slik jeg ser det, og slik jeg har følt på det, er det mer at man har mange forskjellige personligheter. De er forskjellige. F.eks. en som er 3-år, en som er tenåring, en voksen osv. de har forskjellig oppførsel, men hvis man er usikker på hva man skal gjøre i en situasjon kan f.eks. 3 åringen hylgråte, mens man 2 min etterpå har den voksne som sier "herregud ta deg sammen det er ikke noe å gråte for", deretter kan du gå tilbake igjen og hylgråte, og slik kan du havne i slagsmål med deg selv. Ikke 2 på en gang, men kan føles slik når man bytter på et brøddels sekund. Mange som skader seg selv hardt og brutalt. Noen har opp mot 20 personligheter, da kan det for gå i stå og blir veldig påfallende for de rundt. Blir ofte forvekslet med psykose.

Hei, jeg kjenner folk som har did, og har hørt litt om det. Jeg har lurt på om jeg kan ha det selv, da jeg kjenner meg igjen i en del av symptomene. Har kjent på både depersonalisering, og det å oppleve at ting blir tåkete, det er som jeg er der uten helt å være der. Jeg har også lurt på mine egne reaksjoner på ting. Noen ganger er det som jeg blir trigget av en situasjon, som kan vekke sterke følelser, og gjøre at jeg kan oppføre meg som et barn. Jeg husker da jeg gikk i terapi at jeg en gang hadde med en kosehund, fordi jeg tenkte den kunne være med som en støtte. Jeg husker behandler reagerte veldig på dette, og sa at jeg virket veldig utrygg. Jeg forstod ikke noe galt med det. Andre ganger er det som jeg føler meg som en tenåring som har behov for å markere meg eller trasse. I jula opplevde jeg at en situasjon hjemme trigget meg, og jeg følte meg utenfor, og begynte å grine med familien, og de skjønte ingenting. Jeg skjønte heller ikke så mye, men så var det som jeg var tilbake i noe gammelt. Neste dag følte jeg meg som meg selv igjen. Når jeg får de barnlige reaksjonene blir jeg veldig skamfull i ettertid, det er akkurat som om jeg ikke er helt meg selv. Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette? Jeg har ikke fått denne diagnosen, jeg har fått blandet personlighetsforstyrrelse. Men der er fortsatt en del ting jeg ikke forstår med meg selv, og når jeg tenker tilbake er der masse jeg har blokket ut, og som jeg ikke husker. Jeg opplever også å få flashbacks fra situasjoner fra tidligere. Det kan være ulike steder, mens jeg sitter på data, er på kafe osv. Jeg ser for meg en situasjon fra tidligere. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe an flashbacken som kommer. Kanskje noen kan komme med noen råd til meg her?

Si akkurat det du skriver til din behandler. Det er veldig sjeldent man får denne diagnosen fordi man på 1 time en gang i uken ikke får vist hele seg. Mange får schizofreni, bipolar, borderline osv. istedet.

Hei, åpenhet, jeg går i gruppe terapi og har ikke en individual behandler, noe som gjør det vanskeligere å få pratet om dette. Jeg har nevnt flere ganger at jeg kunne tenkt meg å ha fått en utredning, spesielt i forhold til flashbacksa. Men får til svar at jeg bare må ta meg tid til å finne ut av ting. Men det oppleves som et kaos til tider. Fordi jeg kan oppleve at jeg kan finne ut av ting, og i neste øyeblikk bli usikker. At jeg viser fram en side, for i neste øyeblikk kjenne at du kan ikke gjøre sånn. Det oppleves kaotisk, og vanskelig å finne ut av ting til tider. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å finne ut av dette, da jeg opplever at det ikke blir tatt på alvor.

Hei medvandrer. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Jeg har PTSD og uspesifisert dissosiativ lidelse og ble utredet på Traumepoliklinikken til Modum Bad i Oslo. Hvis du ikke bor altfor langt unna kan det kanskje være en mulighet å høre om fastlegen din kan henvise deg dit til utredning?

Kjenner i hvert fall veldig godt igjen at det kan oppleves kaotisk. Jeg har ikke noe hukommelsestap, men kan likevel føle at jeg kan skifte mellom ulike "deler"/sider av meg selv. Og mye identitetsforvirring.

Medvandrer: de er utrolige uprofesjonelle som mener at du skal slite med det alene. Gruppeterapi holder jo ikke når man har rene realityshowet der man er alle personen hjemme hos seg selv hver dag.Bodde et sted med et helsevesen som like så godt kunne vært romvesner og jeg hold på å ta livet mitt for der satt de med pokerfjes og nikke til alt jeg sa og gjorde ingen ting. Flytta senere fra stedet og fikk masse helsehjelp. Så mye at jeg fikk hjelp nesten hver dag av all slags mulig hesleapparat.

Hei, jeg vet jo ikke om jeg har denne diagnosen eller ikke. Har jo ikke fått noe utredning på det, er mer noe jeg har tenkt selv da jeg kan oppleve ting blir kaotisk. Jeg bytter mye meninger, i det ene øyeblikket kan jeg oppleve å ha fått klarhet over et område, og så blir jeg usikker igjen. Det er som om det lever en redd person inni meg som tar over, og så er det en usikker side, så er det en glad og ressurssterk side. Så klarer jeg ikke helt å få disse til å fungere i lag. Den ene dagen kan jeg føle meg veldig ovenpå og kjenne at jeg mestrer livet og utfordringer, en annen dag kommer den redde meg på besøk og noen ganger tar den så stor plass at jeg ikke klarer å roe den ned. Det er noen ganger vanskelig å regulere følelsene mine. Og jeg føler det med den utryggheten og usikkerheten er verst. Har hele tiden gått og ventet på at den tryggheten til meg selv skal komme med alderen, men den kommer ikke. Jeg kan være trygg i starten av en relasjon, men så blir jeg utrygg. Har alltid tenkt det er motsatt. Kan dere som har did forklare ordentlig hvordan dere opplever å leve med det? Jeg opplever ikke å ha stemmer eller at de ulike deler snakker til hverandre, men jeg føler meg oppdelt på en måte....

Det kan hende du er bare veldig usikker etter å ha opplevd vanskeligheter. Jeg krangler så høylytt med meg selv, slår meg selv, trur meg selv med å ringe politiet hvis den ene gjør noe jeg ikke liker. Jeg må fysisk holde tilbake den ene delen osv. har forskjellige stemmer. kjenner ikke alltid meg selv igjen i speilbildet. har en slem del som jeg er redd skal få meg i fengsel osv og som til tider terroriserer livet mittt på alle måter så jeg må flykte. det er skummelt og jeg må gå på medisiner så den ikke tar helt over og får meg drept.

Modum bad ja. Problemet er jo at man ikke kommer inn dit hvis man tar rus. Også er jo kanskje rus noe av problemet til en av personlighetene. Hvilke medisiner bruker du Åpnehet-L? Syns du de fungerer? Eller tar de kun "toppene"?

Har dere en fremmedhetsfølelse?at dere er fremmede for dere selv?