Er en 30 år gammel kvinne som har lite erfaring med kjærlighetsforhold. Har vært utbrent i ti år, vært veldig isolert, er på vei ut av «bobla» etter en liten evighet. Nylig traff jeg en veldig hyggelig fyr, fikk en kjempe-crush momentant.

Jeg crusher fort og sinnsykt intenst, hjernen min går helt bananas etter å få bekreftelse, konstant dagdrømming og veldig stor angst for avvisning som kan sette meg fullstendig ut av spill, gi meg angstanfall... Jeg spør meg hele tiden om dette er «ekte» eller ikke, liker jeg HAN eller er det et dypt savn etter kjærlighet som trigges?
Jeg kan bli misunnelig av å se på andre som har funnet kjærligheten, den virkelig dype, trygge og solide kjærligheten. Mens jeg opplever så mye kaos og smerte rundt dette.... Heldiggriser!;)

Vi har meldet litt, noen ganger får jeg følelsen av at han er interessert tilbake og andre ganger blir jeg veldig usikker. Jeg er dritnervøs for at han ikke føler det samme...!!!! Jeg sammenlikner meg med eksen hans, som lever et utrolig spennende og innholdsrikt liv, mens mitt er så begrenset, ingen god følelse. Jeg orker ikke snakke med venner om dette, jeg blir rett og slett så fortvilet. Har snakket litt om det i terapi.

Uansett, han hjelper meg med et prosjekt som betyr alt for meg og framtiden min akkurat nå. Han har tilbudt seg å hjelpe meg med noe gratis som ellers ville kostet enormt mye og jeg har vært griseheldig som har fått denne muligheten! Nå er jeg redd for at det vil rakne om vi blir interessert i hverandre, vi er veldig følsomme begge to og begge er nok redd for å bli avvist, om en av oss ender opp med sårede følelser er det ikke sikkert at dette prosjektet kan fortsette -

Tør jeg i det hele tatt å ta initiativ til noe??????!! Skal jeg tørre å spørre han om å møtes, å bli bedre kjent? Å risikere å bli avvist og såret, risikere at prosjektet blir komplisert? Det er litt som å velge mellom han eller meg selv, men om jeg ikke velger han, så velger jeg jo ikke heller meg selv... : /

Tanker?

Man må lære å elske seg selv før man kan elske andre. Hva slags tilbakemelding får du i terapien?

Ja, jeg synes du bør ta initativet. En angrer i livet ofte på det en ikke har gjort og sjanser en ikke har benyttet seg av. Om du blir avvist , ikke ta det som et nederlag. Det kan hende han har samme følelser for deg. om ikke , kan du / dere ta det stegvis.

Lykke til!:))

Frikar-1, vi har snakket litt om dette med å tørre å ta sjanser og å være åpen for ting, at kjærligheten kan ha en helende effekt, helt motsatt av det man gjerne hører i selvhjelpsverden, det som du skriver - og jeg tenker at det er sannhet i begge de perspektivene! Det er helt nytt for meg å tenke på den måten, at kjærlighet kanskje kan hjelpe på angst og depresjon, istedenfor at man må bli "frisk" før man kan søke kjærligheten... så lenge man bærer utfordringene sine selv, så klart.

Isolertjente - takk, det er fint å se det sånn i et stort perspektiv. En hører alltid at det er menn som skal ta initiativ og ikke damene, det gjør meg så nervøs... men det er kanskje ikke uvanlig egentlig, at begge kjønn viser interesse....

Takk, 2016, rødvin :)

Det er ikke motsatser, men to litt forskjellige ting. Det jeg refererer til er et man ikke kan ta for gitt at kjærligheten løser alle problemer, slik at man i realiteten skyver hele jobben over på den andre. Da får man et ubalansert forhold med en sterk og en svak part, og det er ikke et godt utgangspunkt dersom man vil bruke kjærligheten som helende kraft.

Godt forklart, frikar-1!