Hodet går i 100 og snur seg mot 100 retninger samtidig. Jeg står skikkelig fast. Hvilken vei skal jeg gå? Hvordan finner jeg riktig vei? Hvilke veier er feil?

Hva vil jeg med livet mitt? Hva slags mål har jeg?
Jeg vet at jeg er den eneste som kan ha svarer på disse spørsmålene.. Men er så vant til å ikke vite, vil liksom at andre skal velge for meg..
Hva skal jeg gjøre da? Akseptere at jeg enda ikke helt vet, og bare gå en vei?

Jeg analyserer og overtenker nesten alt. Klarer sjeldent å nyte ting... De gangene jeg faktisk nyter noe, får jeg en slags skyldfølelse, som om jeg har gjort noe ulovlig. De gangene jeg gir slipp på tankene, tenker jeg omtrent like fort "ånei, nå har jeg gjort noe galt igjen" selvom jeg ikke har det..

Jeg synes livet er så vanskelig og komplisert.
Alle mennesker er forskjellige, og det går ikke an å please absolutt alle eller å bli likt av absolutt alle. Men jeg vil så gjerne det.
Litt som at det er viktigere å bli likt av "alle andre", enn at jeg liker meg selv...

Egentlig, så vil jeg vel bare være meg... men jeg er redd for å gjøre feil... Hva om jeg plutselig sårer noen?? Eller hva om noen sårer meg?

Hva om livet er altfor kort til å få oppleve alt en har lyst til? Da trenger en ikke å leve heller da... *svart-hvit tankegang* heh.....
Jeg prøver virkelig å gi slipp på denne enten-eller tenkningen, men det er forferdelig vanskelig... det er liksom så kjedelig og uvant å være i midten... det er trist.. langvarig.. stabilt..
Gir dette mening for noen andre enn meg?

Måtte bare få ut noen tanker.
Og håper lowkey at folk relaterer og evt har råd....

Kanskje det er bedre å fokusere på måten å gå på? Og bare gå en retning som du sier