Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bør jeg få barn? ....

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bør jeg få barn? ....

april 10 2018 - 01:57
En kan jo google og lese seg gal på akkurat dette spørsmålet, hele greia gjør meg rett og slett veldig stresset og deprimert. og jeg VET så inderlig godt at svaret ligger egentlig hos meg alene. Men likevel finner jeg det vanskelig å svare på. Jeg har faktisk vurdert å gå til psykolog med dette, så i tvil er jeg. Og det er svært ødeleggende for min livskvalitet akkurat nå.

Jeg er nå 36 år, er en livsnyter og i full jobb. Jeg har aldri egentlig hatt noe stort barneønske, annet enn at jeg har tenkt det hadde sikkert vært fint. Men jeg har ønsket å ha muligheten til det. Nå har jeg startet den prosessen, og bruket en god del penger på det allerede (nærmere 60 000kr) og det er en tung prosess. Fysisk og mentalt. Heldigvis er min partner lik meg, faktisk er det ikke så viktig der, men er det viktig for meg kan vi prøve.
Men er det egentlig viktig for meg?
På grunn av omstendigheter kan det ikke skje på naturlig vis, jeg er sammen med en jente. Akkurat dette har ikke vært noe problem i segselv, vi er voksne og stabile og har et godt forhold, og det å oppdra et barn med 2 mødre virker å være veldig sosialt akseptert så det tenker jeg ikke på i det hele tatt. Men nå begynner den biologiske klokken å tikke og jeg er NØDT til å ta stilling til dette...
Jeg ble gravid en gang, men mistet veldig tidlig. Jeg var veldig lei meg den gang, havnet helt i kjelleren. Mest fordi jeg visste at jeg måtte begynne på nok en runde, med hormoner og inseminasjon...men det går bra nå. Naturen rydder opp, men en lurer jo alltid på hvorfor. Å saumfare diverse forum etter svar er livsfarlig.
Etter at jeg mistet har jeg hatt problemer med å utvikle modne egg, det vil si de slutter å vokse halvveis og krymper inn. Hvorfor det vet jeg faktisk ikke men jeg tipper jeg er på slutten av min befruktningskarriere og er på en måte litt tom for hormoner, ikke minst kan alt stresset rundt påvirke meg. Hvis flere råder meg til å slutte å stresse nå så hører jeg ikke etter, det er ikke så enkelt. Vi har ett forsøk igjen (som er kjøpt og betalt) og vi vurdere IVF som jo koster litt. Jeg kjenner jeg ikke er helt motivert til det. Masse hormoner og sprøyter og enda 30 000kr fattigere for en sjanse på 30%. Er det normalt å føle det sånn? Det er vanskelig å snakke om med andre, fordi enten har de barn fra før, og naturligvis ikke helt kan sette seg inn i det, eller så ønsker de seg barn en gang i fremtiden. Men hvor mye blod, svette og tårer skal det koste før en kan gi seg med god samvittighet?
Er det unormalt å ikke ønske seg barn? Jeg tenker mye på alderen min også, skal jeg bringe et barn til verden på tampen bare fordi jeg kan? Mange vil nok mene at 36 år ikke er så høyt, men det blir nok bare ett barn, når dette barnet er 13 år, er jeg 50 år. Det finnes ingen garantier i verden heller og akkurat nå føles det veldig egoistisk å få barn. Jeg er forferdelig delt, 50% av tiden er jeg glad jeg ikke har barn. Noen sa til meg en gang at en sparer seg for mye bekymringer om en ikke får barn, stemmer det? Og at en må være temmelig sikker på at en vil ha barn før en får dem, fordi de vil snu opp ned på hele livet ditt. Noe jeg ikke er i tvil om, men alle vennene mine angrer jo ikke akkurat på at de fikk barn. De bringer jo med seg mye glede også! Men skal JEG få barn? Er det noen der ut som sliter med det samme? Jeg er veldig fornøyd med livet jeg har nå, friheten og full jobb som jeg elsker. Men jeg er ikke i tvil om at et barn vil tilføre mye glede og ikke ødelegge livet mitt heller. Og jeg kommer nok til å elske det høyre enn noe annet. Men noe søsken får ikke dette barnet, det vet jeg, med mindre det blir tvillinger.
Spørsmålet mitt er kansje veldig diffust, og går sikkert ikke an å svare på heller. Men hvis det er noen der ute som har erfaring og kloke ord om dette , hører jeg gjerne fra deg :)
Det er veldig tabu å snakke om at en ikke vil ha barn, det er nesten lettere å si at en prøver å få, men ikke kan få. Vi har også mange venner UTEN barn. De sier at de kunne tenke seg barn i fremtiden. Det jeg ikke helt forstår er tankegangen her, fordi dem er jo alle på min alder. Det er faktisk litt viktig å tenke over den biologiske klokken og begynne å ta stilling til at det faktisk kansje ikke blir barn. I begynnelsen av 30 årene var jeg hos gynekolog og alt var tipp topp, masse store fine egg. Bare noen få år etterpå er det ikke mye igjen. Jeg vet ikke om jeg prøver å overbevise megselv om at jeg ikke vil ha barn, fordi jeg er redd for å bli skuffet om det ikke går. Eller om det faktisk er sant at jeg innerst inne egentlig ikke vil ha - jeg ville bare ha muligheten. Er det noen som forstår seg på det? Det ER ikke fristende å se på småbarnsfamilier og alt de gjør, jeg blir ikke lei meg når jeg ser en barnevogn. Det er koselig med småbarn, men det er også greit å levere dem tilbake. Bør jeg får barn da?? I over ett år har dette spørsmålet kvernet hodet mitt. Kansje jeg bare skal la det siste forsøket være nok, ikke kjøpe flere forsøk, så får det bare gå som det går med det?

Jeg blir påvirket av samfunnet og mitt miljø, som tilsier at alle vil jo før eller siden ha barn. Noe annet er unormalt. Og tenk i fremtiden, om du ikke har barn sier de.. etc etc....men det finnes da ingen garantier for noe som helst. Jeg føler samfunnet vil fortelle meg hva som er best for meg, men hva er egentlig best for meg? Når skal jeg sette grenser for megselv?
Avatar

Det

april 14 2018 - 17:43
Er ikkje lett å svare konkret på ditt spørsmål , eller rettare sagt grublerier . Det tekniske /praktiske er sjølsagt annsleis for ein mann enn ei kvinne . Kanskje det og påverkar eit syn og avgjerdsle? Iallfall er eg ein av dei fedrene som hadde fått grå stenk når eg vart pappa. Og angra på ingen måte. Hadde i grunn slege det i frå meg, for eg er avhengig av partner som og vil. Det dukka opp . Din følelsesmessige alder er ung nok. Barn gir ein dimensjon i livet ein ikjje vil vere foruten, om ein har barn . Har ein ikkje, veit ein heller ikkje om den dimensjonen, utanom det ein høyrer frå andre . Er du lunken , spørst det kor mykje energi og tid du vil bruke på prosjektet.Har du veldig lyst, går det suget etter barn, føre det meste anna
Avatar

Hei :)

april 26 2018 - 07:14
Kjenner meg mye igjen i deg. Jeg er noen år yngre, men ikke så mye. Er i gang med fertilitetsutredning nå. Men jeg sliter også med motivasjonen. For hver måned som går blir det en stadig påminnelse om forholdet til mannen er bra nok, om jeg selv vil passe til å ha barn osv. I tillegg er de fleste vennene mine begynt å bli ferdig med småbarnstida allerede, så jeg vil ikke få så mye fellesskap med dem. Mannen min ser med skrekk på alle kompisene som allerede er rukket å blitt helge-pappaer. Pessimismen har gode levekår hos oss med andre ord.
Jeg er begynt å bli litt åpen for å kunne leve godt uten barn. Det var mer utenkelig for meg før. Kanskje jeg har satt livet litt på vent i påvente av graviditet, slik at jeg akkurat nå verken har fordelen av å ha barn eller noen fordel av å ikke ha det.
På en måte tror jeg at strukturen i livet med barn er noe som kan passe meg godt. Men man får jo servert så mye skrekkhistorier om hvor travelt det er med barn, og når man er i 30-åra og attpåtil har kjempet seg til å bli gravid så får man vel ikke mye sympati hvis det blir et slit. Det blir vel mye "der ser du" og "du visste hva du gikk til" og "glad jeg er ferdig med småbarnstida".
Jeg kunne vel egentlig ønske jeg ble gravid ved et slags uhell, så jeg kan skylde på skjebnen.
Jeg veksler igrunn fra dag til dag med hva jeg vil. Kanskje har jeg begynt å glemme litt kosen med å drømme om det også. I begynnelsen så jeg for meg at moren min strikket babyklær og tepper.. Nå føles det mye fjernere.. Kanskje litt takket være du-må-ikke-stresse-menneskene. Jeg også har stiftet god bekjentskap med dem. Kanskje har redselen for å stresse fått meg til å miste litt av drømmene.. Samtidig så tror jeg at man kan leve godt uten barn. Så om jeg til slutt bestemmer meg for å la være, så tror jeg ikke jeg vil angre :)
Til forsiden