Er det bare meg som har et for snevert begrep for hva sosial angst er for noe, når varselklokkene mine ringer når jeg blir bedt ut på kaffe av ukjente personer som plages av sosial angst?
Er det en mote-trend å ha "sosial angst", eller er det aktører her som har andre motiv/intensjoner enn det som formidles på forumet?
Selvdiagnostiserende ungdomsskoleelever er en ting, verre er det med godt voksne som så altfor tydelig ikke har ide om hvordan det er å ha sosial angst, - forfekter å plages av det.

Det er forskjellige grader av sosial angst... Vi mennesker er forskjellige og reagerer og takler ting ulikt.
Jeg har mange tunge diagnoser, og har sosial angst i tillegg gjør ikke hverdagen lettere. Men mitt poeng, jeg har gode og dårlige dager.. Noen dager fungerer jeg ganske godt og klarer å ta bussen, utfordre meg ved for eks å holde et foredrag, mens andre dager sliter jeg så mye at jeg ikke klaree å gå ut til postkassen, isolerer meg inne og er redd for alt og alle.
De aller fleste synes det er flaut å si de sliter med sosial angst, så å kalle det en mote trend er å gå litt langt synes jeg. De fleste velger å ikke åpne seg og utlevere noe så personlig med engang. Og de som gjør det,bør få kredit får si åpenhet, det viser at de tar eget avskar, har selvinnsikt og prøver å gjøre nor med det.
Hvilken andre intensjoner skal de ha får å juge eller "skryte" på seg en psykisk lidelse? Det er fortsatt masse tabuer og fordommer mot psykisk syke dessverre...da tror du blr tenke på hva vinner et menneske på å juge om dette, hva gir det den person noe av nytte?

Det er nok bare meg som har et for snevert begrep om sosial angst, - jeg klarer ikke å forstå at noen som holder et foredrag en dag og er velfungerende, - neste dag er "satt helt ut" pga sosial angst. For meg er sosial angst noe en plages med hele tiden, såvisst ikke noe "som kommer og går".
Men da forstår jeg bedre at begrepet; "sosial angst" er temmelig vidt.
(Grunnen til jeg stilte spørsmålet i utgangspunktet var at alle her opptrer anonymt, og mange er i en svært sårbar situasjon.)

Livet er ikke så svart og hvitt som du ser det. Det er nyanser... Jeg har en psykose lidelse, men er ikke konstant i en psykose.. Når det gjelder sosial angst er det mange ting som spiller inn, dagsform har mye å si, hvilken støtte man har, går man på medisiner som lindrer symptomene ect.

Så ja jeg er en av de som sliter så mye med sosial angst at jeg ikke er i stand til å jobbe, i gode perioder der jeg får tett oppfølging og kanskje får medisiner kan jeg bli "frisk" nok til å takle for en kortere periode. Det er mulig å jobbe med sosial angsten, slik at man lærer seg å takle den bedre og bedre, de aller fleste må lære seg å leve med det og vil kanskje aldri bli kvitt lidelsen. Og det er forskjellige grader av angst og når det gjelder all slags psykiske lidelser. Noen er mer preget av det enn andre.
Hvordan angsten utarter seg og hvordan de oppleves er også helt ulikt, da vi mennesker er forskjellige...
Så i mitt tilfelle er jeg ikke plaget av panikk eller sosial angst, eller psykose hele tiden, vet det gjelder veldig mange heldigvis. De fleste av oss er under utvikling, dager man er symptomfri er de gode dagene og de bruker man godt fir alt det er verdt. Noen, som meg blir fryktelig utslitt etter å gjort ting som foredrag eller dra på en cafe, at det krever sitt. Noen presser seg mere enn andre, som utfordrer angsten får å lære seg å takle det, er eneste måten å bli kvitt angst er faktisk å våge å møte den..
Ja all psykisk lidelse er ganske vidt, i den forstand at den utarter seg forskjellige, oppleves og takles forskjellig.. Lidelsen er den samme..men betyr og påvirker mennesker på forskjellige måter:)

Kjenner meg enormt godt igjen i det du beskriver om at du ene dagen kan holde foredrag mens du andre dagen ikke tør å gå til postkassen!
Det svinger enormt!

Jeg har blitt kamerat med en annen her inne, og jeg skjønte ikke hvorfor han sa han hadde sosial angst.. Men med en gang det var flere mennesker merket man fort at han ble sliten og stille.