Det er vel ikke bare jeg som står i kø for å få hjelp. Tenkte kanskje vi kunne henge litt her imens vi venter. Jeg har forsåvidt ventet de siste tre(eller har det blitt fire snart...???) årene på å få hjelp, mye fordi jeg har blitt missforstått/ikke hørt. Nå skal jeg snart inn i kø igjen, vet ikke helt hvor enda men tror det blir bra. Jeg har nesten blitt drevet til vannvid av å ikke få hjelp, men ser nå at jeg var den "stille typen, den som aldri maste eller dro på legevakten når det var full krise. Nå har jeg tenkt å begynne å rope høyere for å få den hjelpen jeg trenger, håper noen vil heie på meg!

Noen flere som står på vent og har gjort det mye?

Jeg heier på deg :) Mange ganger hjelper det ikke å sitte passiv på sidelinjen og lide i stillhet.

Jeg gikk til behandling på DPS poliklinikken, men mistet plassen min for jeg har vært der i for mange år. Så nå står jeg i kø for å få psykiatrisk sykepleier i kommunen. Ikke helt det samme, men det er vertfall noe. Jeg har stått på venteliste siden juni 2012. Siden jeg må vente så lenge håper jeg at det vertfall er noe som kan hjelpe meg til å bli bedre.

Hvor du venter på å komme inn? Håper du slipper å vente for lenge :)

trist å høre at køene er så lange. at folk som virkelig trenger hjelp, og ønsker hjelp, må vente i opptil år for å få hjelp som passer for den personen, når en først kommer eks til en psykolog, men finner ut at det ikke funker med den, så må du igjen stille deg bakerst for å få en ny. det skal ikke være sånn, det skulle blitt satt av så mye mer penger til psykisk helsearbeid. det er så viktig. hører stadig vekk at det blir mer penger til kreftpasienter, barneavdeliger og slikt, og det er jo bra. men hvorfor skjer det aldri med det som omhandler psykisk helsevern ? vi med en psykisk sykdom er vell like viktige vi som en med somatisk sykdom? eller ?

selv føler jeg meg heldig. når jeg først ba om hjelp, så skjedde det nesten over natten. ikke helt. men det var ikke snakk om mange ukene før jeg satt til en psyk sykepleier (2 uker eller noe kanskje), også snakket ejg med henne 2 måneder før jeg flyttet. så snakket jeg med studentrådgiveren, før hun sendte meg til akutteamet i kommunen, også etter 3 uker så satt jeg for første gang i stolen på kontoret til min nåværende psykiater. og kommet inn i et opplegg der. så sånn sett var jeg veldig heldig, og jeg er meget takknemlig for det, men jeg føler igjen veldig dårlig samvittighet for at det gikk så smertefritt for meg (veien til å få hjelp, ikke den psykiske delen). når jeg ser alle de som står i månedsvis, værstefall årsvis på å få noen å snakke med. men jeg trur kanskje det handler om hvordan du søker hjelp, og hvilke alternativer til behandling som finnes i din kommune, for der jeg går, har de en visjon om at alle skal få første vurderingssamtalen innen 3 uker.

håper det blir gjort noe snart, så flere kan få raskere hjelp. for det er når de søker hjelp de trenger hjelp. for noen skulle de fått hjelp for flere år siden. så det er så teit at noen må vente i månedsvis eller i værstefall år.

det er vell sånn at en må være veldig frempå og mase for å få fortgang på ting. ellers skjer det aldri noe. stå på alle som venter på å få hjelp. ikke mit håpet om å få hjelp. det finnes der. tar bare litt tid å få det. ikke gi opp

Jeg venter på å få komme til psykiater/psykolog, men det er jo mange måneders ventetid. Derfor er jeg med og henger.

Akkurat nå er jeg motivert og utålmodig. Da er det frustrerende å måtte vente.

Heier på deg, vi er mange i samme situasjon. FTS, therapy now!

at dere blir med :)

Veit ikke om jeg er motivert lengre jeg, det har vært så mye stillestand og surr... DPS har gjort en slett jobb i forhold til meg å jeg har etterhvert forstått at det er pga ting de har skrevet og sendt videre i systemet som har vært årsaken til at jeg har blitt avvist og satt på vent de siste årene. Kompetanse har de sikkert men jeg skal aldri dit igjen.

Men nå har jeg fått klora meg til en ny utredning og har blitt tatt på alvor så kanskje det skjer noe konstruktivt denne gangen. Denne utredningen fikk jeg bare fordi jeg maste, jeg ble i utgangspunktet avvist, men det endte med at jeg kom inn og diagnosene de har satt gir ingen tvil om det er et behov for hjelp. Ikke no kommer gratis, det er sikkert!

Skulle så ønske at jeg hadde brekt beinet isteden noen ganger ;)

Heier på dere andre også, stå på!

Rart at man må krige seg til å få behandling. Samfunnsøkonomisk er det jo også helt feil. Det koster mer at folk blir enda sykere og ute av stand til å forsørge seg selv. Det må være bedre med et lavterskeltilbud der man får hjelp når man trenger det.

Jeg sjekka jobbforsikringa mi. Den gir tilgang til psykologbehandling (10 ganger). Så nå får jeg endelig behandlig! Lei av å vente.

er ting bestemt, det blir søkt om opphold med behandling og det er ca et års ventetid. Mulig jeg fikk et annet tilbud noe før men det ligger så langt unna at jeg vet ikke om jeg klarer å benytte meg av det, kommer til å være utslitt innen jeg kommer frem også skal det kjøres på med traumedrit, for så å ta den lange reisen hjem.. har liten tro på det så satser hardt mot en innleggelse med traumlindring om ca et år.

Kanskje det blir et år jeg kan ha det litt rolig fra pisken til nav, de vil ha meg ut i jobbtrening nå men jeg føler det er urealistisk, skal ikke sykdom lindres før man må ut i arbeid da?? Den som prøver får se! :)

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg sto i kø.
Har fått rekvisisjon fra fastlegen, men neida, lokale behandlingssystemet mente jeg ikke var syk nok...

jeg og. Jeg var for frisk for forrige tilbud jeg fikk etter lang tid i kø og nå sist var jeg for syk for å gå på stedet jeg var søkt inn til, så nå er det på'n igjen å håpe at dem har tatt en riktig avgjørelse.

Håper det ordner seg for deg, mas og hyl er oppskriften!

I dag er jeg sint. Jeg burde vært glad for at jeg har blitt søkt videre til stabilisering, men jeg er bare så j forbanna! Hvorfor må jeg gå å vente og å vente? Hva er vitsen liksom... Jeg har lest på nett nå at det er vurderingsopphold på de tilbudene jeg er søkt inn til og det skulle ikke forundre meg om jeg får avslag ved vurdering, jeg har jo fått det før siden helsa forandrer seg fra henvisningen blir sendt til en kommer inn. Hva vet vel jeg om mitt behov om et år???
Også har jeg lest at det er et krav at jeg går til behandling/oppfølging før, under og etter behandlingen, men det jeg har fått er et navn på en person som jeg kan ringe visst det skulle være noe på poliklinikken som har henvist meg videre. Jeg har ingen tilbud pr i dag. Skjønner ikke opplegget helt og som vanlig så blir jeg bare forvirret av hele opplegget. Hva skjer når jeg ikke oppfyller kravene, blir det avslag da??? For noe behandlingstilbud ved siden har jeg jo ikke...

Livet i kø kan være frustrerende.