Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bipolar?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bipolar?

mars 17 2010 - 20:13
Jeg er en jente på 20 år og har aldri vært mer forvirret enn jeg er den dag i dag. Jeg er klar over at ingen her kan gi noen diagnose eller fasitsvar, men noen innspill og kommentarer hadde jeg virkelig satt pris på. Om noen orker å lese alt det her, da....

I jula måtte jeg ta turen til legen for første gang pga deprisjon. Siden jeg ikke klarte dra alene var mamma med meg og satte lys på ting jeg ikke har tenkt over før. Hadde ikke hun vært med meg og opplyst legen om at vi har bipolar lidelse i familien hadde ikke jeg nevnt dette til legen min. Enda er jeg usikker og skal inn til psykolog i Juni, men føler jeg må lufte tankene litt.

Jeg var et veldig aktivt barn som aldri klarte å sitte i ro, som hadde mange samtaler med meg selv, sang og som vugget fram og tilbake når jeg skulle sitte stille og rullet frem og tilbake om natten fordi jeg var så urolig. Foreldrene mine mistenkte en liten periode ADHD men jeg har aldri hatt spessielt vansker med å lære og jeg roet meg ned når jeg ble eldre.

Så kom humørsvingingene, noe som jo er normalt for en tenåring. Men den dag i dag har jeg aldri vokst ut av denne fasen. Jeg kan gå fra varm til kald på en dag. I perioder føler jeg meg på toppen og er veldig sosial, samtidig som jeg oppnår gode resultater og selvtilliten er på topp. I slike perioder har jeg mange ideer og siden jeg elsker å skrive blir det til at jeg sitter oppe om natta og skriver mye. Til tider får jeg så mye energi at jeg rett og slett går frem og tilbake i stua, noe jeg kan gjøre i en time. Jeg ler mye, synger mye, og livet er bra. Jeg får ros og gode tilbakemeldinger noe som er med på å forsterke det gode humøret.

Så sier det stopp.

Det kan være en liten hendele, en enkel kommentar eller bare en morgen hvor jeg våkner opp og er sliten av meg selv. Plutselig går alt galt: jeg klarer ikke fullføre ting ordentlig i skole eller jobbsammenheng, den dårlige samvittigheten (som jeg alltid har vært plaget med) tar overhånd og jeg tar til meg alle snidige bemerkninger veldig personlig. Jeg blir rett og slett veldig hårsår og fort lei meg. Skrivingen blir mer dyster, tankene dypere og håpløsheten større. Jeg blir paranoid og er redd for hva folk synes om meg, om de snakker bak ryggen min, og jeg føler meg ikke tilstrekkelig nok. Jeg blir innesluttet og "kald" som noen sier, unngår kontakt med mennesker og lar meg selv forfalle. Jeg kan enten sove mye eller lite, men føler meg uansett sliten. Jeg blir irritert på meg selv og har vansker med å konsentrere meg om skolearbeid. Tiltakslysten er svak.

Noen ganger kan jeg skifte humør på én dag, hvor jeg i hovedsak føler meg sliten men prøver å være på godt humør. Til syvende og sist blir jeg egentlig bare enda mer sliten når dagen er omme.

Jeg hater telefoner. Jeg klarer ikke ringe til ukjente mennesker, og kan ikke bestille en kinobilett engang. Jeg blir nervøs når jeg skal betale i kassa på butikken, spessielt hvis det er en mannlig ansatt som sitter der (har et lite mindrevedrighetskompleks når det kommer til autoritetsfigurer og menn). Så lenge jeg kan huske har jeg sett skygger om natten i halvvåken tilstand, men bare i perioder. Føler jeg meg bra en periode utrsåler disse skyggene god energi og jeg føler meg elsket. Har jeg det ikke bra en periode og disse skyggene måtte dukke opp er de skumle. Jeg kan oppleve perioder med søvnparalyse og natteterror hvor jeg våkner opp skrikende - redd for at noe skal skade meg. Jeg sovner alltid til musikk av vane, men også fordi at dette roer meg ned. Likevel klarer jeg enda ikke ligge rolig i senga, men må bevege på beina til jeg sovner.

Det er så mye mer jeg kunne ha nevnt, men dette er blitt så langt allerede. Jeg blir så sliten av alle humørene mine, de rundt meg må se an dagshumøret mitt for å vite hvordan de skal forholde seg til meg, og det var ikke før den store, ordentlige deprisjonen i høst at jeg tenkte at alt dette ikke var normalt. Nå venter jeg på psykologisk utredning, men vil så gjerne ha svar nå. Jeg bare lurer på om det er noen der ute som kunne dele sine tanker rundt alt dette, som har erfaring selv? Bipolar eller ikke, jeg vet nå at alt ikke er som det skal. Og til og med den tanken sliter meg ut.
Avatar

Re: Bipolar?

april 7 2010 - 15:30
Hei!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, trodde i en periode at jeg var bipolar eller at det var noe annet med meg, men det var bare en veldig sterk depresjon med angst osv. Vet at jeg ikke kan gi deg noe svar, men jeg ville bare kommentere innlegget likevel fordi jeg syntes det var så flott at du har så god kontakt med det du føler, og at du klarer å sette ord på det her :)

Uansett hva diagnosen din måtte være, så syntes jeg ikke du skal la diagnosen definere deg, la det du liker ved deg selv definere deg, og bare aksepter at det du kanskje ikke er fornøyd med er der. En sånn tankegang hjalp meg hvertfall veldig.

Ellers vil jeg ønske til lykke til hos psykolog, ikke vær redd for å holde noe tilbake. Hjelper som oftest å få ut tankene sine, tilogmed de gode :)
Avatar

Re: Bipolar?

nov 2 2010 - 16:48
Jeg er 21 og har nylig funnet ut at jeg har "noe". Kjenner meg nokså igjen i det du skriver, bortsett fra at enkelte biter med rastløshet om natten og marreritt som jeg ikke opplever så ofte. Venter også på utredning og at legen min skal få ut fingern. I følge han er det bare angst og depresjon, men nå skal det sies at leger stiller diagnoser i løpet av de første 45 sekundene. Var vel noe liknende med meg. Fikk skrevet resept på cipralex (antidep.) på en og samme legetime uten å ta blodprøve eller noe. Nå skal jeg liksom ordne psykolog og sånn selv. Jævlig vanskelig å ta det steget å tørre ringe rundt og få avslag hos de som liksom skal hjelpe. Men psykiatrisenteret i fylket mitt fikk jeg kontakt med og damen i telefonen sa jeg kunne be legen om henvisning til senteret direkte uten spesifikk navn på psykolog. Det hjalp utrolig godt å få vite hva jeg skulle gjøre. Nå føler jeg meg hvertfall sikker på at legen min ikke kan nekte å lage en henvisning til tross for at jeg ikke har funnet en ledig psykolog! Skal bruke morgendagen på å ordne dette! Er utrolig kjekt å få vite hva som "feiler" en selv, så man vet hva man kan gjøre for å bedre livssituasjoner. Håper du får utredningen din straks! :)
Avatar

Re: Bipolar?

nov 3 2010 - 10:43
Heisann.

Jeg ble innlagt på psyk i vår, pga av en depresjon. Jeg forlangte en skikkelig utredning....etter 2 uker så fikk jeg diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse. D var mye som stemte...men føler at diagnosen er feil. Jeg har hatt opp og nedturer siden jeg var 12-13 år....kjenner meg igjen i mye av d du skriver. Faktisk som dukket d opp ting som jeg selv har glemt. (takk :) )
Jeg var også "hyper " som barn...snakket høyt og fort, og var full av energi. Så kom skilsmissen da jeg var 10....mulig dette var min første depresjon....løy på skolen for så og gå hjem og se om mamma enda var der. Helt jævlig egentlig....d var mye gråt i den perioden...orker ikke og utdype d nå.
Bodde 4 år alene med pappa....på godt og vondt kan man si....
Da jeg var en 12-13 så var det "en stemme" i hodet mitt som sa at jeg ikke fortjente og leve...at jeg var udugelig, dum og ikke hadde en mening i livet, det var skremmende. Så kom barnevern og blablabla....

D er så mye som har vært i de siste årene....men som sagt, vi har mye til felles.
Håper ting ordner seg for deg :)

Mvh
Nemoline
Til forsiden