Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bekymret

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bekymret

mars 4 2015 - 14:41
Jeg er bekymret og redd, sliten og lei. Kan ikke stole på meg selv lenger og alt er et eneste kaos i hodet. Fantasi og virkelighet går til tider i ett, så jeg undrer på om jeg er i ferd med å utvikle psykose, noe som gjør meg enda mer redd. Jeg har et elsk/hat forhold til det meste, hvilket begynner å bli ganske slitsomt. Jeg finner derimot ro i naturen og blant dyr, men er oppriktig bekymret for framtida. Det henger nok sammen med at jeg ikke klarer å tilgi foreldrene mine, på et vis. Jeg har hatt en streng oppvekst og har vært redd foreldrene mine. Husker jeg som liten var redd for at de skulle komme inn på rommet mitt når jeg sov, med kniv. Jeg hadde tvangstanker, trodde tankene kom fra en slags engel og at jeg måtte høre på dem. Fikk en alvorlig skade da jeg var 17 og havnet i rullestol, har siden, i snart 7 år, trent hardt for å bli best mulig i stand til å gå igjen. Oppå alt dette må jeg nå få fullført noe utdanning. SKal jeg bli lærer eller noe helt annet.. Det er så mye for tida og jeg er sliten av å sitte å skrive oppgaver som jeg driver med nå. Jeg klarer ikke slutte med trøste/overspising, som har pågått snart i to år, og jeg er gråter ved tanken av å legge på meg mer nå. Er ikke overvektig, men ikke så langt unna, og det vil gjøre rehabiliteringen langt verre samt at selvtilliten vil svekkes enda mer. Den er svært ofte på null. Jeg er forlovet, men alt kaoset og ting jeg gjør (spesielt ift mat) får meg til å tvile sterkt på alt og får meg til å tenke at det er hans skyld, selv om jeg vet det ikke er det. Derfor unnviker jeg ofte fra å kontakte ham, og jeg merker at jeg er veldig var og kan bli redd han bare for den minste ting, selv om han det ikke fins vondt i ham. Klarer bare ikke se hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Jeg har ikke foreldre som jeg snakker med ting om, jeg ønsker i grunn bare å flykte fra alt. Har ønsket sterkt å dø veldig mange ganger. Heldigvis er disse tankene ikke like dominerende som tidligere, men de forekommer fortsatt. Føler nå at alt flyter over i hverandre, meninger, folk, natur, alt er bare kaos, noe som reduserer alt til noe stygt og fælt.
Til forsiden