Er det mange her inne som klarer å fungere i en 100% stilling?
Har alltid hatt problemer med menneskelige relasjoner og pga av det slutta i jobber relativt kjapt. Fikk økonomisk støtte av NAV til å gjennomføre enda en bachelor og står nå arbeidsledig med absolutt 0 i motivasjon og glede til å jobbe. Søker jobber veldig halvhjertet siden jeg vet det blir psykisk knalltøft å være ute i jobb 100% og ha mennesker rundt meg hele tiden. Er det mange her inne som sliter psykisk men fortsatt kjemper seg gjennom arbeidsdagene? Hvordan takler dere det?

Hei, jeg jobber bare 80% ca tror jeg, dagene går litt sån opp og ned på jobb. men funkerer greit, hyggelig med hyggelige kollegaer å jobbe med osv.. og litt mere sosialt en å være hjemme å drive dank :) Har vært litt arbeidledi før dette, så kan si jeg føler meg litt lettere til sins, sån psykisk sett, men litt mere fysisk sliten når jeg kommer hjem :)

så du har ingen problemer med å møte opp og være på jobb? Er jo som du sier godt med gode kollegaer og å komme seg ut, men jeg har på en måte alltid hatt relasjonsproblemer med andre, klarer på en måte ikke å bryte isen med folk...og da blir det slitsomt å være mye rundt mennesker. Men man må jo liksom bare ut i arbeid, dessverre for jeg vel nesten bare si:)

Hei!

Adventure, jeg skjønner veldig godt hva du mener...

Selv har jeg hatt depresjoner siden jeg var 14 og sliter fortsatt.
Jeg har stort sett vært i arbeid siden jeg var 15, men da bare måneder her og der, det lengste jeg har vært i en jobb var 6 måneder..

Jeg liker å jobbe, men noen gnager greier jeg det rett og slett ikke, uten at jeg kan forklare akkurat hvorfor. Får veldig angst på vei til jobb, pusteproblemer, svette, oppkast og rett og slett panikk..Om jeg greier å komme meg på jonn, går det som regel bra, men det tar på å ha det sånn daglig, hver gang på vei til jobb..

Nå har jeg vært arbeidsledig siden slutten av april og jeg søker jobb nå. Har hatt noen intervju, men ingen jobb sålangt. Det er ekstra vanskelig de dagene jeg ikke vil se noen og bare vil stenge meg inne, men søker uansett. Ikke alltid lett å vise sine gode sider når man føler seg langt nede..Jeg VIL jobbe, men det er ikke alltid så lett som det høres ut...

Synes dette er en bra ting å ta opp forresten, kan tenke meg at det er mange som har forskjellige tanker om dette..

øving gjør mester! du kan ikke bare gi opp dine sosiale ferdigheter fordi du synes det er vanskelig, kast deg ut i det så mye som mulig sier nå jeg!! desto lenger du nøler og vegrer deg desto mer går tiden, du blir eldre og dårligere til å lære og mindre tilpasningsdyktig, pluss at livet plutselig forsvinner uten at du faktisk har levd det, og forskning sier at det er de tingene du ikke har gjort da du kunne, som du kommer til å angre på, ikke de tingene du har gjort.. så det er nå det gjelder!:)) Masse lykke til:D

Hei plomma! Virker som vi er i mer eller mindre samme båt, jeg og det har utrolig lyst til å jobbe, men humøret går mye opp og ned så er det disse dagene da jeg har ekstremt behov for å være alene og trekke meg unna, da frister det ikke akkurat å måtte sitte i et kontorfelleskap. Tror vel faktisk den lengste perioden jeg har vært i jobb er mnd og;)

Kan jo være et altrnativ og prøve å jobbe deltid? Men man må jo ha økonomiske midler til å klare seg og

Godt å høre at jeg ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn da...

Jeg brukte å jobbe 6dager i uken og jeg var helt ødelagt...Var som vaskehjelp på hotell, jeg hatet det, men trengte penger.. Det var min siste jobb.. Jeg kunne tenkt meg noe deltid, men må jo ha nok til husleie og levekostnader såklart...Er nok derfor det er vanskelig for mange, deltid er rett og slett for lite penger å greie seg på for noen.

Jeg har ikke utdannelse annet enn videregående, så for meg blir det å søke på vasking, butikk, osv. Noe som jeg synes er helt greit!!! Men det er så vanskelig å komme videre enn å sende en søknad...En annen ting som hemmer meg er at jeg har en skikkelig dum fobi for å ringe eller å ta telefonen, det er jo ikke ideelt når man driver med jobbsøk...Jeg prøver å jobbe med saken, men det er lettere sagt enn gjort..

Er nå så desperat at jeg søker på telefonselger jobber hehe...

En ting er liksom å søke jobb og møte opp på intervju, noe som er greit nok i seg selv hvertfall for min del, men det å være i jobben når man får sine tunge perioder er liksom det verste. Er jo relativt lett å fake seg selv i intervju...så nå er jeg nesten på nippet til å bare gi opp det å jobbe og søke siden jeg vet jeg antageligvis ikke fungerer i arbeidslivet uansett...men man må jo nesten baqre prøve. Uføretrygd er jo ikke akkurat noe jeg ønsker å ende opp på. Har du vært på mange intervjuer eller Plomma? Vi er vel ganske like vi to, søker jobb og drikker alene på kveldene hehe

Ja, arbeidslivet er ikke lett for noen. Enda verre for folk som vil jobbe, men som sliter med å få en fot innenfor døra..

Som Adventure sa så kan jeg greie meg fint på et intervju, men sliter med å innfri i jobben, spesielt når man har en tung tid..Og for meg og sikkert mange andre, kan dette være når som helst, uten forvarsel!

En annen ting, jeg vet ikke om jeg skal være åpen om at jeg har depresjoner eller ikke? Kan tenke meg at ganske mange sier nei til meg bare fordi jeg er åpen om det?..

Ja jeg funker i jobb . Jobber natt stilling. Annen hver uke, og så fri meste uke, har på en måte gjort jobben min til ett fri sted, ett sted der problemene mine ikke er med meg i den grad de er hjemme , stort sett klarer jeg legge ting litt vekk på jobb , og er godt snakke med andre om koselige ting , og så har jeg i all tid att en kollega som jeg føler meg veldig bra sammen med , slik har jeg holdt ut vanskelige tider på jobb , er viktig for meg ha den tryggheten ,