Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Arbeidsavklaringspenger pga angst og depresjon?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Arbeidsavklaringspenger pga angst og depresjon?

april 10 2012 - 03:11
Jeg sliter med angst og depresjon, Har hatt det i 6-7 år. I fjor gikk jeg på et kurs igjennom NAV, men måtte slutte pga angsten.
Angsten har gjort meg redd og usikker, og jeg er bekymret for at jeg ikke klarer og jobbe pga den. Det henger over meg hele tiden og samtidig så har jeg en samboer som maser på meg angående jobb....
I tillegg så har jeg problemer med ryggen og nakken, og det begrenser hvor mye jeg kan gjøre hjemme med barn og husarbeid.

Jeg trodde jeg skulle klare dette, men jeg tok feil. Så jeg har vurdert om jeg skal søke på aap. Men det får man kun hvis man går til behandling, venter på uføretrygd, venter på behandlingstilbud osv.

Jeg bruker medisiner daglig, men det er det. Jeg går ikke til psykolog nå, men har gjort det. Jeg er redd for at jeg aldri skal klare og jobbe igjen pga dette helvete som jeg fikk dumpet på meg for 6 år siden...
Avatar

Re: Arbeidsavklaringspenger pga angst og depresjon?

april 10 2012 - 03:41
Er på AAP selv nå. Venter på videre avklaringer på hva som skjer. Bare det å vente er jo trasig i seg selv.

Det finnes jo ting en kan gjøre da. Hva er jo litt opp til hver enkelt, men når en først befinner seg i denne situasjonen så må en jo gjøre noe for å ikke tippe helt over og miste grepet på det hele.

For min egen del har dette tatt en helt merkelig vending og en kjører på i mange retninger. Det er for det meste studier innen diverse som man holder på med og hvor det bærer eller hvilken linje en skal følge er ikke klarlagt enda. Det er for mange tråder å nøste opp i. Skal vel lese 30 bøker som en har i kø pluss en del annet som en forsker på. Det er ganske mye interessant.

Legen snakker vel om ufør da. Sånn foreløpig til en kan få lagt klart noe en kan brenne for og leve av. Den retningen jeg utdannet meg fører bare til frustrasjon da en blir motarbeidet hele tiden. Jeg føler ikke det er noe å tilbringe livet sitt på.

Jeg hadde en beite der jeg så mange muligheter. Det snur seg stadig og det er vanskelig å si hvilken veg en havner. Jeg tror vel alt i alt ikke det er så utrolig viktig heller så lenge en kan gå en retning hvor en føler det er riktig og det er mening.

Det er nok av dem som gjerne vil fortelle deg hva du må gjøre og det er som regel folk som sitter fint i det selv. Det ligger en del normer og drit der ute som en må bryte igjennom. Jeg tror vel personlig på at det finnes noe for alle. Vi er veldig forskjellige selv om systemet gjerne vil at vi skal være klin like og bare hoppe inn i arbidslivet og bli der til vi køler over. Og det skal liksom være nok. Vel, for de som dette er greit nok for så vil det jo være perfekt. For den som ikke skjønner seg på det vil det jo bli et sant helvete å prøve å knekke seg selv om til å passe inn i noe en aldri var ment til å gjøre. Jeg ser jo med gru hvordan en nærmest blir presset vekk fra seg selv til å forfylle noe som er helt annet enn personlige ønsker. Igjen, dette gjelder ikke alle, men mange.

Når en først havner uti det og kjenner at "DETTE GÅR IKKE LENGER" (tor de fleste kjenner til den der) så må en jo begynne å se seg rundt etter hva en faktisk ka gjøre. Det vil nok ikke være enkelt og det kan saktens hende at en også vil streve litt med å finne rett vei. Det betyr ikke at den ikke er der, heller at vi må åpne øya litt mer for hva som faktisk er mulig. Med angst er en veldig flink til å lenke seg fast til en tro på at en ikke klarer noe som helst omtrent. Og denne troen vokser seg så sterk at det blir en sannhet. En "sannhet" er ikke annet enn en godtatt idé eller teori. Så her har vi fortsatt muligheter.

Det finnes nok dem som spør seg hva dette er?
Vel, i og med at en ikke kan kjenne andre enn seg selv, så blir det et vanskelig spørsmål å svare. Jeg tror det viktigste for den enkelte er å starte denne jobben med å finne svar. "Hvor hører jeg hjemme?"
Jeg er ganske sikker på at jeg iallefall ikke hører hjemme i dette huset bak vegger i resten av mine dager. Det gir ikke meg mening. Jeg ser at det kan være nødvendig å tilbringe noe tid her for å finne mer ut hva det er jeg faktisk ønsker å gjøre. Så må en finne sammenhengen mellom ønsker og muligheter. Evnt. skape de mulighetene som ikke er der allerede.


"The sky is the limit" heter det. Og det er faktisk sant også. Klarer en å tappe inn i det ukjente i seg selv er det ikke grenser for hva man kan få til.

Et annet spørsmål en kan stille seg er: "Hva er det jeg gjør for å hindre meg selv i å ha det bra?"
Til forsiden